Gjeninnføringen av en svingning mot mer realisme i amerikansk utenrikspolitikk i Europa er en svært nødvendig endring.
Under et privat møte på tirsdag med International Republican Institute, en internasjonalistisk gruppe grunnlagt i Reagans tid, gjennomgikk Mitch McConnell historien for deltakerne og minnet dem om at partiet lenge har vært preget av isolasjonistiske tendenser, rapporterte POLITICO. McConnell trakk frem en av Vances senatorforgjengere fra Ohio, Robert A. Taft, som et eksempel på hvor kraftige disse strømningene var i perioden rundt andre verdenskrig. Dette var kun én av mange reaksjoner på J.D. Vances kandidatur til republikanernes visepresidentnominasjon. Andre reaksjoner varierte fra benektelse, frykt, desperasjon til aksept. Det er vanskelig å huske en tid, i hvert fall siden starten av denne publikasjonen, hvor utenrikspolitiske realister i USA har vært så entusiastiske over en nominasjon.
James David Vance: Mer enn bare en isolasjonist
James David Vance er en tidligere marineinfanterist, jurist utdannet ved Yale, venturekapitalist, forfatter og senator fra Ohio. Han er mye, men «isolasjonist» er han definitivt ikke. Ordet har mistet all mening i dagens bruk uansett – man kan ikke være en sann isolasjonist, og verken USA (eller i en tidligere æra, Storbritannia) var noen gang en isolasjonistisk makt – men selv om begrepet er retorisk inkonsistent, er ikke Vance en. Vance har til forskjellige tider støttet en sterk militær respons i Latin-Amerika mot narkotikakarteller og menneskehandlere. Han har vært standhaftig i sin støtte til Israel, og har faktisk prøvd å forklare hvorfor Israels og Ukrainas saker ikke er det samme. På den måten er han noe av en ekte arving av Robert Taft, som var bekymret for europeisk gratispassasjerer og permanente allianser, men han støttet sterkere forsvar for amerikansk dominans i sin egen hemisfære og i nærliggende Øst-Asia. Unødvendig å si, til tross for whig-historiografi (red. anm. refererer til en måte å skrive historie på hvor fremtiden blir presentert som en uunngåelig progresjon mot stadig større frihet og opplysning), var ikke Taft en «isolasjonist» heller. Han kunne forsiktig klassifiseres som en Asia Firster, en vanlig posisjon for en betydelig generasjon av republikanske realister rett etter krigen, av ulike grunner som spenner fra ideologiske til materielle.
Vances syn på utenrikspolitikken: En ny retning
Vance derimot, skiller seg fra de siste tjuefem årene med republikansk utenrikspolitikk. Han forstår at en permanent allianse i Europa (eller permanente allianser hvor som helst) ikke er til fordel for USA og har hjulpet det rikeste kontinentet, Asia, med å være en gratispassasjer lenge. For det andre blir amerikanere utnyttet, spesielt i saker relatert til forsvar av utenlandske grenser i fjerne land som Ukraina til tross for USAs egen ødelagte sørgrense. Til slutt, som et resultat av gratispassasjerproblematikken, risikerer Amerika insolvens og kollaps dersom det skulle oppstå en konflikt i Asia – en konflikt som etter alle målbare kriterier vil kunne være mer omfattende enn en konflikt i Europa. Man kan argumentere om detaljene, men logikken er solid.
Les også: Rutte som NATO-sjef: Hva holder vi egentlig på med?
Vurder Vance gjennom hans egne ord, i det som kanskje er hans viktigste bidrag til utenrikspolitikken så langt, nemlig en tale ved Münchens sikkerhetskonferanse: «Jeg tilbyr dette i vennskapets ånd, ikke i kritikkens ånd, for nei, jeg mener ikke vi bør trekke oss ut av NATO, og nei, jeg mener ikke vi bør forlate Europa. Men ja, jeg tror vi bør pivotere. USA må fokusere mer på Øst-Asia. Det kommer til å være fremtiden for amerikansk utenrikspolitikk de neste 40 årene, og Europa må våkne til den realiteten,» sa Vance. » Jeg tror at den amerikanske sikkerhetsparaplyen har latt europeisk sikkerhet forvitre.»
Fremtidsutsikter og arven etter Trump/Vance-administrasjonen
Vance forble kritisk mens han utdypet sin posisjon i en lederartikkel for Financial Times. «USA har gitt en sikkerhetsparaply til Europa altfor lenge. I kjølvannet av den kalde krigen gjorde europeiske nasjoner dype og varige kutt i forsvarsbudsjettene sine,» skrev Vance. Om Ukraina argumenterte han med at «avslørte preferanser» demonstrerer europeisk nøling med å forsvare sitt eget kontinent, og derfor bør ikke Europa se til USA som en hegemonisk beskytter. «Det er ærlig talt ingen god grunn til at hjelp fra USA skulle være nødvendig. Europa består av mange store nasjoner med produktive økonomier. De burde ha kapasiteten til å håndtere konflikten, men over tiår har de blitt altfor svake. Amerika har blitt bedt om å fylle tomrommet til enorm kostnad for sine egne borgere.»
Disse er ikke bare tomme pratpunkter. En president får ofte ikke etterlate for mange varige utenrikspolitiske arver i flere teatre. President George W. Bushs arv var mislykkede kriger i Midtøsten. President Barack Obamas arv var en fortsettelse av Bushs. President Donald Trump ønsket delvis tilbaketrekning fra Europa og fullstendig tilbaketrekning fra Afghanistan, men møtte betydelig intern motstand mot sin styring. President Joe Bidens hele embedsperiode vil bli husket for en langvarig stedfortrederkrig i Europas bakgård. Men en fornyet sikkerhetsarkitektur i Europa er kanskje det mest oppnåelige målet for en potensiell Trump/Vance-administrasjon, en arv som Vance vil kunne føre videre under sitt eget fremtidige presidentkandidatur. Kort sagt, Trump og Vance vil kunne forme USAs Europa-strategi i tiår som kommer. Som Vance skrev, «Amerikanske ledere på tvers av spekteret støtter Europa og ser verdien av generasjonsgamle allianser. Men ettersom vi ser europeisk makt forvitre under et amerikansk protektorat, er det rimelig å spørre om vår støtte har gjort det lettere for Europa å overse sin egen sikkerhet.»
Les også: Mellom makt og muligheter: Europas jakt på strategisk autonomi 🔒
Historisk sett kan dette minne historikere om Robert Tafts egne ord. Han forklarte galskapen med permanente allianser, Taft skrev at USAs storstrategi aldri var «isolasjonistisk» i seg selv, men har alltid handlet om å unngå permanente allianser og «innblanding i utenlandske stridigheter», da en slik tilnærming teoretisk sett lar USA «være fri til å blande seg inn eller ikke blande seg inn avhengig av om vi anser saken for å være av tilstrekkelig vital interesse for friheten i dette landet. Det var politikken for den frie hånden.» Følgelig bør USAs strategi mot Europa baseres på realisme. Taft fortsetter: «Jeg tror at enhver forpliktelse om å bruke makt i Europa bare bør være sekundær, ikke effektiv før de fredelige nasjonene i Europa har tømt sine egne ressurser. Dette stemmer overens med Mr. Churchills forslag om et råd for Europa under Folkeforbundet. Vi kan ikke bidra til å løse problemene i Europa med mindre flertallet av de europeiske nasjonene først blir enige om hva løsningen skal være.»
J.D. Vance vil ikke kunne gjøre alt på en gang; ingen mann kan. Det er umulig for en visepresident å forme hele storstrategien for en stormakt i alle regionene over hele kloden. Men han vil være den endelige rådgiveren for presidenten. Og hans posisjon om handelsavtaler i Europa vil igjen forme landets posisjon når det gjelder konkurranse med Kina eller den meksikanske grensen. Hvis han stoler på sine egne instinkter, vil han være arkitekten bak sin egen varige arv med hensyn til byrdefordeling til Europa, og hans navn vil bli inngravert i historien.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
