Italias rolle i Europa endres dramatisk under Giorgia Meloni, men indre spenninger gjør at landet neppe tar ledelsen i EU. Samtidig tvinges Europa til å tenke nytt om sikkerhet og militærmakt når forholdet til USA settes på prøve.
Francesco D’Arrigo er medgrunnlegger og direktør for det italienske instituttet for strategiske studier «Niccolò Machiavelli». D’Arrigo har en bachelor- og mastergrad i statsvitenskap og tjenestegjorde som offiser i den italienske marinen, der han ble uteksaminert som marineflyger og militær helikopterpilot ved den amerikanske marinens flytreningskommando i Pensacola, Corpus Christi og Whiting Field.
Etter å ha gjennomgått flere spesialiseringer som flykaptein i sivil luftfart og helikopterkommandør, har D’Arrigos yrkesliv fulgt to hovedretninger: én innen militær og sivil luftfart og én innen akademia. Gjennom å lede universitetsavdelinger, forskningssentre og tenketanker har D’Arrigo hatt ansvar for å utforme og gjennomføre EU-finansierte forskningsprogrammer, mastergrader, avanserte opplærings- og videreutdanningskurs, seminarer og internasjonale konferanser.
Kaptein D’Arrigo underviser i luftfartssikkerhet og har skrevet flere publikasjoner om forsvar, strategisk etterretning, indre sikkerhet, transport og forhandlinger. Han er medgrunnlegger av GEOS Enterprise, «fullverdig medlem» av Det internasjonale instituttet for strategiske studier i London (IISS), analytiker og frilansredaktør i Start Magazine. Hans nyeste bok, «Comprendere La Guerra Ibrida» (Forstå hybridkrigføring), kom ut i oktober 2024 og har hatt stor suksess i Italia.
I et nytt intervju med Geopolitika diskuterer vi en rekke av Italias geopolitiske utfordringer under Giorgia Meloni, inkludert forholdet til Trump-administrasjonen og EU; Trump-admirasjonens fredsplan for Ukraina og bøllete behandling av Zelenskyj; muligheten for å opprette en felles europeisk militærstyrke; fremveksten av ytre-høyre i Europa; Italias forhold til Kina; samt hemmeligheten bak Italias økonomiske suksess.
Grunnet lengden på intervjuet blir det delt opp i to deler. Første del kan leses her.
Det europeiske politiske landskapet endrer seg raskt med en tydelig høyredreining, sist demonstrert av det tyske valgresultatet. Meloni ser ut til å ville ta en lederrolle i EU. Hva er Italias rolle i EU fremover? Og hvor mener du Italia ønsker å føre unionen?
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Jeg er ikke enig i denne påstanden. Jeg tror ikke Meloni tar noen lederrolle i EU. Akkurat nå er Italia det eneste sterke europeiske landet med en stabil regjering. Det er hennes og Italias styrke i Europa, og det gir henne mulighet til å gjøre noe positivt. Hun prøver å få innflytelse og makt i EU, men vil ikke klare det, fordi flertallet som støtter den italienske regjeringen inneholder krefter som trekker bort fra Europa. Dermed er jeg uenig. Med den nåværende partikoalisjonen som bærer regjeringen hennes, vil hun ikke klare det.
Les også: Italia: Et nytt eldorado for rike europeere
Det er også riktig at mange i Europa stemmer i økende grad til høyre eller ytre høyre. Men til nå har de ikke fått mer makt enn før, verken i nasjonale eller europeiske institusjoner. I Frankrike er de ikke med i regjeringskoalisjonen. I Tyskland vil de ikke bli en del av regjeringsalliansen. De har riktignok flere representanter i institusjonene og mer innflytelse på politikken, noe som er normalt i et liberalt demokrati som vårt. Men de innehar ingen reell makt akkurat nå.
Så du ser ingen høyredreining i EU om for eksempel 10 til 20 år?
Nei, det tror jeg ikke, for dette er stort sett proteststemmer. Vi hadde lignende politiske strømninger i Italia i 2012, da Femstjernersbevegelsen dukket opp i italiensk politikk. De skjøt i været med 31 % av stemmene i 2018, men rotet det til under regjeringssamarbeidet med Lega og falt raskt fra hverandre igjen.
Når det gjelder valgresultatet i Tyskland, mener jeg det hovedsakelig er en proteststemme, særlig i Øst-Tyskland. De opplever at gjenforeningen ikke har fungert så godt for dem. Og desinformasjon og propaganda fra ytre høyre, kraftig støttet av Russland og Elon Musk, anklager tyske myndigheter for å feile på mange områder, inkludert politiske spørsmål som grønn omstilling, mange på arbeidsplasser og streng nok innvandringspolitikk. Men den tyske regjeringen har gjort en stor innsats for å gjenoppbygge samfunnsøkonomien i gamle Øst-Tyskland.
Jeg bekymrer meg derfor ikke spesielt over det tyske valgresultatet, selv om de får 20 % av stemmene. Men vi har selvsagt ikke råd til flere feil. Her ville det være et avgjørende vendepunkt å la Putin gå seirende ut av Ukraina—ikke bare militært, men også politisk. Derfor må vi gripe inn og hindre at president Putin vinner politisk i Russlands angrepskrig mot Ukraina.
Så du ser altså for deg europeiske soldater i Ukraina på fredsbevarende oppdrag?
Ja. Foreløpig har Storbritannia alltid sagt seg rede. President Macron, som ofte er strategisk uklar, har aldri utelukket at europeiske soldater kan sendes til Ukraina. Italienske fredsbevarende styrker kan også tenkes å reise, om det skjer under FN- eller EU-flagg. Disse soldatene vil selvfølgelig ikke dra for å krige mot Russland, men for å sikre og opprettholde fred og beskytte ukrainsk infrastruktur. Dette kan også innebære ulike former for luftvern, en flyforbudssone over Ukraina, som akkurat nå er en av landets største utfordringer.
Europa kunne dessuten gjøre det samme innen etterretning. USA har nylig inntatt en mer fiendtlig linje overfor partnerne sine i Five Eyes-alliansen, som også omfatter Storbritannia, Australia, New Zealand og Canada. Blant annet har amerikanerne foreslått å stenge Canada ute fra samarbeidet – nok et forbløffende initiativ fra en nær rådgiver til president Donald Trump.
Dette forslaget kan derimot slå tilbake på Det hvite hus, fordi det kan føre til at USA blir stående alene. Andre medlemmer, som Canada, Australia og Storbritannia, følger ikke den amerikanske administrasjonens nåværende utenrikspolitiske linje, og kan bidra på sin måte til krigsinnsatse,n uavhengig av USA.
Vesten vil kunne overvinne slike utfordringer, men det beste ville være å overbevise president Trump om å inkludere Europa i prosessen. Uansett, hvis han undertegner en avtale med Putin om Ukrainas framtid uten Europa, vil den ikke vare, og resultatene ikke bli langvarige. Vi vet allerede fra Clausewitz at det man oppnår ved krig sjelden er stabilt. Det blir altså ikke varig om ikke Europa deltar og legger sin tyngde bak fredsprosessen.
Jeg vil understreke noe annet, som er svært viktig. Den eneste gangen NATO har tatt i bruk artikkel 5 var da USA påkalte den rett etter terrorangrepet 11. september mot tvillingtårnene. President Bush påberope artikkel 5 i Atlanterhavsalliansen, og alle gikk i krig i Afghanistan og Irak for å støtte USA.
I den forbindelsen gjorde Europa store ofre for å hjelpe USA i etterkant handlingen. Én tredjedel av soldatene som ble drept i Afghanistan var for eksempel europeiske. Det er en stor pris å betale, men vi har aldri bedt om noen form for økonomisk kompensasjon for det.
Videre sier artikkel 4 i Atlanterhavspakten at partene skal rådføre seg når de mener at noen av dem er truet på territorium, politisk uavhengighet eller sikkerhet. Og nettopp dette er situasjonen med den pågående russiske aggresjonen. President Trump svekker og bryter indirekte NATO-traktaten med sine handlinger, når USA er det eneste landet som noensinne har påkalt artikkel 5 og hatt fordel av den. Dette er svært bekymringsfullt.
Jeg mener dette er et rimelig poeng som har vært lite kommunisert…
Ja, det har vært dårlig kommunisert. Og nå sier USA at de ikke lenger vil engasjere seg eller forsvare sine allierte. Hvis dette er den nye utenrikspolitiske linjen til den nye amerikanske administrasjonen, kan det ansees som en «svart svane» – ikke bare for Europa, men for alle USAs allierte.
Japan, Taiwan, Sør-Korea og Filippinene må da vurdere sine sikkerhetsordninger med USA på nytt. Dessuten vil Kina styrkes av dette, noe som setter Taiwan i en enda mer utsatt posisjon. Og om Europa blir forlatt av USA, får Kina mye større innflytelse her. Selvsagt må vi se på Kina på nytt som en mulig og mer pålitelig partner. Hvordan vil dette påvirke USAs nye «gullalder»?
Italia har hatt et relativt godt forhold til Kina under tidligere regjeringer og var for eksempel det eneste vesteuropeiske landet som ønsket å bli en del av Kinas silkevei-satsing. Dette har endret seg drastisk under Meloni. Hvordan ser Roma på Kinas vekst internasjonalt, og hvordan ser du for deg Italias forhold til Kina framover?
Dette er et svært tvetydig tema fordi Italia har samarbeidet med Kina i århundrer. Italienerne har et godt forhold til det kinesiske folket og stor respekt for landet. I nyere tid har Italia hatt tett økonomisk samarbeid med Kina, men det ble gradvis svekket av de geopolitiske endringene som fulgte i kjølvannet av den russiske invasjonen av Ukraina.
Men det som skjedde med Italias forhold til Kina, ligner veldig på de som kan skje nå med USA under president Trump. President Xi endret plutselig utenrikspolitikken fra å være økonomisk orientert—Kina tjente stort på å bli inkludert i verdensmarkedet—til å bli svært konfronterende og aggressiv.
Italia var altså med på Kinas nye silkevei-prosjekt under Femstjernersbevegelsen og undertegnet en avtale om samarbeid. Men det italienske parlamentet ratifiserte aldri silkevei-avtalen som statsminister Conte hadde signert. I samme periode kom også russiske soldater med utstyr til Italia under pandemien for å «hjelpe oss».
Det var et vanskelig år, der Italia signerte to avtaler—én med Russland og én med Kina—som fullstendig endret vår atlantiske og europeiske politiske forankring. Statsminister Meloni gjorde et klokt valg ved å ikke fornye avtalen, fordi hun ville føre Italia trygt tilbake i de vestlige alliansene, og under president Biden gjorde vi nettopp det.
Men nå, hvis den nye Trump-administrasjonen bestemmer seg for å opptre fiendtlig mot Europa og Italia, vil vårt økonomiske fokus og marked uunngåelig søke østover. Og kanskje det vil være mer gunstig for oss å signere en ny silkevei-avtale.
Italia har ingenting imot det kinesiske folket. Problemet er at Kina, særlig under Xi Jinping, den siste tiden er blitt stadig mer selvsikkert og aggressivt i internasjonal politikk. Landet benytter dessuten infrastrukturprosjektene i Silkevei-initiativet til både sivile og militære formål, inkludert industri- og militærspionasje – noe som ikke lar seg forene med situasjonen etter Russlands invasjonskrig i Ukraina.
Italia har vært en økonomisk sinke i Europa i mange år, men virker nå ha fått skikk på sakene. Nylig ble Italia verdens fjerde største eksportør. Hva er hemmeligheten, og hva kan andre land lære av Italia?
Hemmeligheten vår er oppfinnsomhet og produksjon av varer i høyeste kvalitet. Historisk er det ingen som kan måle seg med Italias evne til å finne opp, produsere og skape førsteklasses varer i alle slags bransjer. Vi var et kjernepunkt i den humanistiske renessansen. Kvaliteten på det vi lager, anerkjennes over hele verden. Det er vår største styrke.
Les også: Milepæl: Italia er verdens fjerde største eksportør
Vår andre styrke er at vi er et fredelig middelhavsland, og ikke en stat som dyrker krig. Vi har alltid vært rettferdige og åpne i vår internasjonale holdning, og flinke til å handle og forhandle med alle – Vesten, Østen og Syden. Dermed fremstår vi som et folk som utvikler seg fredelig. Det er en annen styrke: Italias «myke makt» (soft power), som er uten sidestykke i verden.
Kan du forklare hvorfor Italias «myke makt» er enestående i verden?
Italiensk myk makt er vårt særtrekk ved å påvirke andre land og kulturer uten bruk av tvang, noe som har utviklet seg og endret seg gjennom tidene. Det moderne Italia utøver denne innflytelsen gjennom kulturarven vår, språket, maten og diplomatiet. Vi bruker ikke «kløktig makt» (smart power), altså kombinasjonen av militær og økonomisk styrke, som mange stater gjør.
Andre land, som USA, Kina, Russland og Tyrkia, bruker mest en slik blanding av kultur, militær tyngde og økonomisk press for å nå sine utenrikspolitiske mål. De styrker seg stadig i Afrika, og de to sistnevnte øker samtidig innflytelsen i Middelhavet, blant annet ved bruk av militær makt.
Les også: Hornet i halvmånen: Tyrkia og Øst-Afrika 🔒
I motsetning til disse landene setter Italia utelukkende sin lit til myk makt, og derfor har mange flere land mer tillit til oss. Derfor omtales Italia ofte som en «supermakt i myk makt». Nå forsøker Meloni-regjeringen å utnytte denne fordelen for å utvikle en strategi for Afrika (Piano Mattei), et område som i stor grad preges av inntoget til disse aggressive stormaktene.
Myk makt er absolutt viktig, men hvordan kan dere verne om deres interesser uten militære virkemidler når disse statene bruker hard makt for å tvinge igjennom sin vilje?
Nei, det kan vi ikke, og det må gjøre noe med. Nettopp derfor trenger Europa større militær slagkraft, slik at vi bedre kan ivareta våre geopolitiske interesser i våre nærområder. Det innebærer avskrekking og, om nødvendig, maktbruk. Men Italia bør gjøre dette sammen med Europa, ikke alene.
EU har gjennom Cotonou-avtalen fra 2000, som avløste Lomé-konvensjonen fra 1975, gitt enorme pengesummer til Afrika de siste 20 årene. Problemet er at det er svært komplisert å få tak i midlene, fordi man må bevise at de ikke går til korrupsjon eller våpenkjøp. Dermed er det riktig at vi ikke fullt ut kan utnytte vår betydelige myke makt i Afrika uten å ha militære muskler i bakhånd. Men dette bør være Europas jobb, ikke bare Italias, for vi ønsker ikke å bli oppfattet som koloniherrer slik Frankrike ble. Det er ikke vår tradisjon.
Italia blir ansett som en pålitelig og anstendig samarbeidspartner av de fleste afrikanske stater, fordi de ser at vi verken vil utvide vårt territorium eller bruke makt for å få tilgang til ressursene deres. Italia ønsker likeverdige partnere og lokal styring av utviklingen. I praksis hjelper vi stater å velge hvordan samfunn og økonomi skal bygges opp, med vekt på privat sektor som en vei til bærekraftig utvikling.
Dette er en annen tilnærming enn president Trump fører nå, for eksempel. Han vil kun sikre seg mineralene i Ukraina, noe som er fullstendig uakseptabelt. Ingen president kan overdra 50 prosent av et lands mineralressurser til et annet land for all overskuelig framtid. Jeg vet ikke hvor han får slike utrolige ideer fra.
USA er jo bygd på maktfordelingsprinsippet, men hva skjer med er det? Hvor er Senatet i denne prosessen? Hva med Representantenes hus? De godtar alt den nye administrasjonen tvinger igjennom uten å løfte en finger, selv om det går ut over deres egne arbeidere.
For å oppsummere: Du mener altså at Italia kan bli en del av en større europeisk militærstyrke, som potensielt kan sette makt bak beskyttelsen av europeiske interesser i Middelhavet og Afrika – særlig for å motvirke økt innflytelse fra land som Tyrkia og Russland?
Ja, og i denne sammenhengen mener jeg at den italienske regjeringen og statsminister Meloni vil ha en nøkkelrolle i utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Jeg håper hun får det til, for hun er svært dyktig. Men problemet er ikke bare hennes parti. Det dreier seg om en hel regjeringskoalisjon, med sterk motstand fra Lega. Forhåpentligvis kan Forza Italia, som er med i Det europeiske folkepartiet, være en støttespiller i dette arbeidet.
Hvordan vil mer samlet europeisk militær makt se ut? Hva skal den brukes til?
Militær makt må brukes som en avskrekking, ikke for å angripe noen. Vi trenger en styrke som kan hindre andre nasjoner i å drive ondsinnet virksomhet i vårt nærområde og for å beskytte infrastruktur. Akkurat nå er den største trusselen mot Europa, ved siden av krigen i Ukraina, en form for «hybridkrig».
I denne sammenhengen har nylig utgitt en bok om dette temaet, så dette er noe jeg kan mye om. Den er kalt «Forstå hybridkrigføring», og gjør det ganske bra her i Italia. Så det er viktig at Europa samler kreftene for å motvirke slik krigføring – ikke bare fra Russland, men også fra Kina, Iran, terrorgrupper og andre ikke-statlige aktører som også er farlige.
I tillegg må vi forsvare økonomien vår mot økonomisk og informasjonsrettet krigføring fra den nye Trump-administrasjonen, på grunn av det president Trump gjør, særlig ved å bruke Elon Musk som sin betrodde. Han har blandet seg inn i det tyske valget, i britisk politikk og i italiensk politikk. Dette kan regnes som en svært aggressiv form for skjult krigføring mot Europa.
De neste ukene vil vise om USA under president Trump fortsatt er vår viktigste strategiske allierte, eller om landet vil bli en ny motpart: venn eller fiende?
