Midtøstens skjøre maktbalanse rystes av gamle ambisjoner og nye realiteter. Iran står ved et geopolitisk veiskille.
Irans atomprogram har i mange år uten tvil vært et av de mest kritiske spørsmålene i internasjonale relasjoner. Det har utgjort en komplisert og usikker situasjon som ikke bare har inkludert regionale rivaliseringer og globale diplomatiske poseringer, men også utgjort en åpenlys nasjonal overlevelsesstrategi for Den islamske republikken.
Vi prøver her å ta en titt på en del av Irans strategiske feilvurderinger, samt Israels forebyggende tiltak og de bredere geopolitiske omstillingene som har satt rammeverket for denne konflikten. I tillegg skal vi prøve å belyse perspektivene rundt Irans atomstrategi, Israels strategiske vurderinger og implikasjonene for stormakter som USA, Russland, Kina og EU.
Irans terskelstrategi: En strategisk feilvurdering
Iran har over lang tid, gjennom en intern nasjonal strategi, forsøkt å bli noe vi kan kalle en “på terskelen-kjernefysisk makt”. Dette har bestått av å samle inn nok teknisk kunnskap, samt å anrike tilstrekkelig uran for å kunne bygge en atombombe, uten å faktisk gjøre det. Dette prosjektet, vedtatt for nå over 25 år siden, var i sin tid unikt, men har i ettertid vist seg å være en strategisk feilvurdering.
Fra Irans perspektiv har denne middelveien – dessverre for dem – gjort dem sårbare for internasjonale sanksjoner og militære angrep, uten å oppnå den avskrekkingseffekten som et faktisk og fungerende kjernefysisk våpen ville kunne ha gitt regimet.
I motsetning til land som India og Pakistan, som raskt utviklet atomvåpen for avskrekking, har Irans nøling – kombinert med en lang rekke tekniske utfordringer – i praksis gjort landet sårbart for gjentatte militære angrep og ført til internasjonal diplomatisk isolasjon.
Irans eneste internasjonale støttespillere, Kina og Russland, er begge innehavere av strategiske atomvåpen og permanente medlemmer av FNs Sikkerhetsråd, og har i realiteten null – hverken politisk eller strategisk – interesse i et Iransk prestestyre med atomvåpen.
Irans politiske rammeverk er også på overflaten preget av interne motsetninger. En fatwa etablert i 2003 og publisert av Ayatollah Khamenei forbyr nettopp bruk av atomvåpen. Dette reiser tvil blant mange internasjonale intellektuelle om regimet faktisk ser noen innenrikspolitisk legitimitet i å skaffe slike våpen. Men disse påstandene blir i realiteten lite mer enn en fasade fremhevet av regimet mens et overveldende flertall av regimets tilhengere anser det som nasjonens åpenlyse rett å disponere et atomvåpen. Dette vil i deres mening gi Iran sin rettmessige plass i det internasjonale samfunnet.
Les også: Kynisk spill: Kinas diplomatiske sjonglering mellom Iran og Israel 🔒
Et veletablert ønske om å avskrekke Israel – og kanskje også USA – finnes åpenbart i store deler av den iranske befolkningen, og danner ofte rammene for landets gjentatte erklæringer om å fortsette anrikningen av uran og utvide byggingen av underjordiske anlegg.
Israels militære respons: En strategisk nødvendighet?
Israels nylige tolvdagers bombekampanje mot Irans atominstallasjoner markerte et vendepunkt. Motivert av Irans avansering mot en nær irreversibel atomkapasitet, samt den betydelige svekkelsen av Irans regionale proxyer som Hizbollah og Hamas, gav Israel et strategisk mulighetsvindu.
Angrepene var effektive og ødeleggende: sentrale atomforskere ble uskadeliggjort, anlegg for urananrikning ble sterkt skadet, og infrastrukturen for omdanning av uran ble ødelagt.
Det som nok gjorde tidspunktet enda viktigere var det gunstige geopolitiske klimaet. Under Trump-administrasjonen nyter Israel enestående diplomatisk dekning, militær etterretningsstøtte og strategisk frihet. En slik kampanje ville trolig ikke vært gjennomførbar under en annen amerikansk administrasjon.
Israels vurdering var tydelig: handle mens Iran er på sitt svakeste og mens den globale situasjonen tillater det.
Irans strategiske dilemma
Etter angrepene står Iran nå overfor et veiskille. De må nå bestemme seg for om de skal fortsette å utvikle atomvåpen – noe som nå er satt flere år tilbake – eller akseptere begrensninger på sitt atomprogram gjennom nye diplomatiske forhandlinger.
Irans atomprogram har trolig utviklet seg til å bli både en strategisk byrde og et propaganda-verktøy for å opprettholde intern støtte til Den islamske republikken. Samtidig viser Israels og USAs evne til gjentatte ganger å sette programmet brutalt tilbake hvor sårbart Iran har blitt – militært, økonomisk og politisk.
Problemet for Iran er forsterket av deres retorikk. Etter flere tiår med insistering på retten til å anrike uran som et symbol på nasjonal suverenitet, vil ethvert skifte mot innrømmelser være vanskelig å forklare for befolkningen. På den andre siden, vil også en manglende internasjonal tilpasning føre til ytterligere isolasjon og spesielt harde diplomatiske og økonomiske konsekvenser.
Stormaktene og illusjonen om allianser
De bredere geopolitiske dynamikkene viser til et stadig mer fragmentert og transaksjonelt globalt landskap. Til tross for offentlige oppfatninger og diplomatiske poseringer, så finnes det ingen reell “akse av autokratier” mellom Iran, Russland, Kina samt gjerne Nord-Korea.
Russland og Kina ønsker ikke at Iran skal skaffe seg atomvåpen, men har samtidig ikke vært villige til å innta en tydelig offentlig rolle for å forhindre det. Russland har særlig vist seg uvillig – eller kanskje rett og slett ute av stand – til å levere nye luftvernssystemer til Iran for å erstatte tapene etter israelske angrep. En mulig forklaring er at Russland selv trenger alt tilgjengelig utstyr i krigen mot Ukraina.
Les også: Krigen med Israel: Er Iran fortapt? 🔒
Europa, spesielt E3 (Storbritannia, Frankrike og Tyskland), har vist en ny og overraskende enighet med USA og Israel, mye på grunn av politisk forsiktighet og frykt for å komme på kant med Trump. Deres stillhet under Israels bombing sier mye om de skiftende prioriteringene i dagens alliansepolitikk.
Fremtidsutsikter og det diplomatiske sporet
Veien videre for Irans atomprogram er svært usikker. Nye forhandlinger er ventet, men grunnleggende uenigheter – særlig USAs krav om null innenlandsk anrikning – er uakseptable for Iran. Iran insisterer på sine rettigheter i henhold til Ikkespredningsavtalen (NPT), men deres høye anrikningsnivå (opp til, og gjerne raskt over 60 %) er langt over det som kreves for sivile formål og blir noe som i realiteten bare er egnet for atomvåpen.
Den største usikkerheten i fremtiden ligger nok i hvor raskt Iran kan gå fra høyanriket uran til et reelt våpenanrikningsnivå – noe som ifølge flere eksperter kan skje på meget kort tid. Dette gjør det ekstremt vanskelig å avverge et plutselig gjennombrudd på forhånd gjennom et effektivt kontrollregime.
Konklusjon
Irans nåværende situasjon reflekterer et strategisk dilemma i spagat: Jakten på å opprettholde makten uten en klar strategi kommer til å bli vanskelig å gjennomføre.
Landets flere tiår lange forsøk på å balansere mellom avskrekking og fornektelse har ikke levert, og hverken gitt sikkerhet eller velstand. I stedet har det ført til militære konfrontasjoner med pinlige nederlag, samt diplomatisk isolasjon og økonomisk ruin. Israels handlinger, støttet av USA, har satt en ny presedens hvor fremtidige videre anrikningsprogrammer utvilsomt vil bli møtt med brutal militær makt.
Stormaktene er splittet i hvor langt de er villige til å gå for å stoppe Iran. Iran står dermed ved et veiskille. De kan velge å deeskalere mens de gjenopptar diplomatiske forhandlinger – og kanskje redde økonomien og litt av sitt tapte regionale omdømme – eller fortsette på en kurs som leder til ny konflikt og enda større sårbarhet.
I en stadig mer multipolar og ustabil verden kan beslutningene som tas i Teheran de neste månedene omforme Midtøstens sikkerhetsarkitektur i flere tiår framover.
Kampen om Iran: Atomprogram, regimeendring og regional uro 🔒
