Mens MEK nyter støtte fra vestlige politikere som ser dem som et motstykke til Teheran, kommer stadig flere avsløringer om organisasjonens interne overgrep. Kan den virkelig betraktes som et demokratisk alternativ når den bryter de mest grunnleggende menneskerettighetene?
Mujahedin-e Khalq (MEK) (norsk: Folkets Muhajedin), ofte beskrevet av sine tilhengere som en legitim opposisjon mot Irans autoritære regime, har blitt møtt med stadig flere bevis på grove menneskerettighetsbrudd, deriblant rekruttering av barnesoldater. Samtidig som MEK fremstiller seg som et demokratisk alternativ til Teherans teokrati, viser vitnesbyrd fra overlevende og undersøkelser praksiser som undergraver denne framstillingen. Disse anklagene understreker det akutte behovet for internasjonal ansvarliggjøring og en ny vurdering av støtten organisasjonen har fått.
Vitnesbyrd fra tidligere MEK-medlemmer avdekker en målrettet innsats for å rekruttere og utnytte barn, særlig i organisasjonens år i Camp Ashraf i Irak. Overlevende som Amin Golmaryami og Amir Vafa Yaghmai forteller at de som mindreårige ble skilt fra familiene sine med tvang og utsatt for ideologisk indoktrinering som skulle undertrykke personlig autonomi og sikre lydighet. Denne psykologiske manipulasjonen la grunnlaget for å tvinge barn til oppgaver som strakte seg fra logistisk støtte til direkte deltakelse i væpnede kamper.
De påførte traumene har gitt varige arr, som viser seg i posttraumatisk stresslidelse (PTSD), fremmedgjøring og store utfordringer med å vende tilbake til et sivilt liv. Slik utnyttelse av barn bryter ikke bare med grunnleggende menneskerettigheter, men viser også MEKs manglende hensyn til medlemmenes grunnleggende velferd. Disse beretningene river ned MEKs omhyggelig konstruerte omdømme som en prodemokratisk bevegelse og avdekker en gruppe som er villig til å ofre sårbare liv for sitt militante formål.
Les også: Nytt Syria, nytt Midtøsten? 🔒
MEK har drevet aggressiv lobbyvirksomhet for å bli anerkjent som en demokratisk kraft og har mottatt støtte fra innflytelsesrike politikere i Europa og USA. Likevel står organisasjonens historie med autoritære framgangsmåter i sterk kontrast til påstandene om demokratiske ambisjoner. Anklagene om rekruttering av barnesoldater er et tegn på et bredere mønster av tvangsmessig kontroll, inkludert undertrykking av meningsmotstand i organisasjonen og krav om absolutt lojalitet til lederskapet.
MEKs ledelse har avvist disse anklagene og ofte beskyldt varslere for å være propagandister i samarbeid med Teheran. Likevel gir den jevne samsvar mellom overlevendes vitnesbyrd og undersøkelser fra troverdige kilder som «Le Monde», et sterkt belastende bilde. For internasjonale støttespillere utgjør disse avsløringene en moralsk utfordring: Vedvarende støtte til MEK kan legge til rette for praksiser som bryter internasjonal lov og grunnleggende etiske prinsipper.
At MEK rekrutterer barn plasserer organisasjonen i samme bås som beryktede grupper som Lord’s Resistance Army (LRA) i Uganda og væpnede fraksjoner i konfliktrammede områder som Syria. Disse gruppene benytter lignende taktikker: psykologisk manipulasjon, tvangsmessig separasjon fra familier og bruk av frykt og propaganda for å sikre lojalitet.
MEKs sentraliserte organisering og politiske ambisjoner gjør likevel at den skiller seg fra disse gruppene. I motsetning til fragmenterte grupper i lovløse områder, styrer MEKs lederskap et hierarkisk system med kontroll over både militante aktiviteter og lobbyvirksomhet på internasjonalt nivå. Denne helhetlige medvirkningen gjør MEKs handlinger enda mer urovekkende, ettersom det ikke handler om enkeltstående episoder, men om en planlagt strategi som involverer de øverste i ledelsen.
Land som tar imot eller støtter MEK, har et betydelig ansvar for å følge opp disse anklagene. Albania, som har tatt imot mange MEK-medlemmer, granskes kritisk for sin rolle i å gi husly til en organisasjon anklaget for alvorlige menneskerettighetsbrudd. Ifølge internasjonale regler, inkludert den valgfrie protokollen til FNs barnekonvensjon om barns deltakelse i væpnet konflikt (OPAC), plikter stater å forhindre rekruttering av barn og å stille overgripere til ansvar.
For land som USA og europeiske stater, som løfter frem MEK som en motvekt til Iran, står viktige etiske prinsipper på spill. Å se bort fra gruppens dokumenterte overgrep undergraver troverdigheten deres som forsvarere av menneskerettigheter og kan skade deres utenrikspolitiske mål. Å støtte MEK uten å kreve ansvarliggjøring innebærer også en fare for medansvar i overgrepene.
De overlevendes stemmer bør stå i front for den internasjonale responsen på disse anklagene. Vitnesbyrdene deres gir uvurderlig innsikt i MEKs utnyttende praksis og roper på en slutt på straffefrihet. Sannhetskommisjoner, erstatningsordninger og rettslige skritt mot de ansvarlige er nødvendig for å sikre rettferdighet for ofrene og motvirke liknende overgrep i fremtiden.
I tillegg må verdenssamfunnet vurdere sin tilnærming til MEK på nytt. Støtte til opposisjonsgrupper kan ikke gå på bekostning av grunnleggende menneskerettigheter. Ved å stille MEK til ansvar kan det internasjonale samfunnet tydelig vise at overgrep mot barn ikke tolereres, uansett en gruppes politiske orientering.
MEKs påståtte bruk av barnesoldater er et dypt svik mot prinsippene organisasjonen sier den forsvarer. De overlevendes beretninger avdekker de alvorlige menneskelige konsekvensene av gruppens handlinger og stiller spørsmål ved dens legitimitet som en prodemokratisk kraft. For det internasjonale samfunnet er disse opplysningene en prøvestein på engasjementet for universelle menneskerettigheter. Å holde MEK ansvarlig er ikke bare en moralsk nødvendighet—det er et uunnværlig steg for å sikre at rettferdighet vinner over politiske hensyn.
