Mer enn tjue år etter det amerikanske angrepet er Irak fortsatt i ferd med å gjenoppbygges. Gjenoppbygging av en nasjon, for å få ulike befolkningsgrupper til å leve sammen; gjenoppbygging av et land, for å finansiere infrastruktur og utvikling.
Shathil Nawaf Taqa er doktor i komparativ rett og ekspert på irakisk samfunn og politikk. Han har nylig utgitt boken “Irak. Oppstykkingen av en nasjon.”
Nawaf Taqa har blitt Intervjuet av Geopolitkas franske partnerpublikasjon, Revue Conflits.
– Du forsvarer ideen om at Irak er en nasjon, med en egen nasjonal identitet. Likevel er landet i dag revet opp religiøse og identitetsmessige motsetninger. Hva kunne ha gjort det mulig for en irakisk nasjon å være levedyktig?
– Nasjonen er en sosial konstruksjon, og når det gjelder Irak, er den fortsatt ung sammenlignet med utviklingen av nasjonale identiteter i Europa. Da den helt nye irakiske monarken Faisal I kom til makten i 1921, var han klar over mangelen på en solid nasjonalfølelse i landet han hadde arvet[1]. Hans styre la grunnlaget for en irakisk nasjonal identitet ved å fremheve en nasjonal hær, et nasjonalt utdanningssystem og, fremfor alt, en ny samfunnsklasse: effendiya.
– Denne klassen var et resultat av modernisering og urbanisering, som førte til en betydelig utvikling av utdanningssystemet og fremmet fremveksten av en innflytelsesrik urban middelklasse, særlig blant byråkrater, lærere, journalister, selvstendig næringsdrivende og intellektuelle. Lese- og skriveferdigheter gjorde det mulig å skape et forestilt fellesskap som var nødvendig for å styrke idéen om nasjonen i Irak. Økt materiell velstand og bredere tilgang til kultur gjorde det mulig for medlemmene av denne utdannede middelklassen å definere sin identitet på en mer sammensatt måte, og dermed skyve etno-religiøse identiteter i bakgrunnen.
Les også: Syria gjenskaper Iraks kleptokratiske modell
– Konfliktene i regionen i andre halvdel av det 20. århundret, utenlandsk innblanding og den uhemmede volden i innenrikspolitikken – som fulgte av autoritære arabiske regimer og fraværet av institusjoner som kunne fungere som motvekt – svekket imidlertid denne tverrkonfesjonelle middelklassen, som i stor grad var avhengig av staten. Iran–Irak-krigen, og særlig invasjonen av Kuwait, satte en stopper for denne utviklingen, og de internasjonale sanksjonene på 1990-tallet, urettferdige og misbrukte, undergravde dermed denne bærebjelken i den nasjonale identiteten.
– På 1980-tallet var Irak i krig med Iran. Hva var årsakene til denne krigen, og hva endret den i irakisk politikk?
– Denne konflikten har røtter både i en gammel historisk strid og i mer umiddelbare politiske forhold.
– På lang sikt arver Irak, som nasjonalstat, en gammel konflikt mellom osmanene og de persiske safavidene, som går tilbake til 1500-tallet. Zuhab-traktaten fra 1639, inngått mellom sunnimuslimske osmanere og sjiamuslimske safavider, innlemmet Irak i det osmanske riket og fastsatte hovedlinjene i grensen mellom de to maktene. Denne rivaliseringen fortsatte på 1800-tallet, særlig fordi perserne oppmuntret kurdere i Nord-Irak til å gjøre opprør mot osmanene. De to Erzurum-traktatene, undertegnet i henholdsvis 1823 og 1847, hadde som mål å hindre innblanding i indre anliggender og å fastsette grensene i elveløpene.
– I 1913 møttes de to rivaliserende imperiene, sammen med Russland og Storbritannia, i Konstantinopel for å fastsette navigasjonsrettighetene i Shatt al-Arab. Etter første verdenskrig og det osmanske rikets sammenbrudd førte fremveksten av to nasjonalstater – Irak og Iran – til at disse stridsspørsmålene blusset opp igjen, da Iran utfordret Iraks suverenitet over Shatt al-Arab.
– På kort sikt ble spenningene forsterket på 1900-tallet rundt Irans krav om å anvende thalweg-prinsippet[2] på hele Shatt al-Arab, Irans støtte til det kurdiske opprøret i Irak og landets innblanding i irakiske indre anliggender. I 1975 undertegnet Saddam Hussein Alger-avtalene med sjahen av Iran, der han aksepterte thalweg-prinsippet i bytte mot at Iran avsluttet støtten til irakiske kurdere.
– Det avgjørende bruddet kom i 1979 med den iranske revolusjonen. Det nye sjiamuslimske islamistiske regimet ledet av ayatollah Khomeini inntok en offensiv ideologisk holdning, med mål om å eksportere revolusjonen og å utfordre legitimiteten til de arabiske regimene. Denne utviklingen forsterket de sekteriske spenningene og gjorde Irak til et direkte mål. Forholdet mellom Irak og Iran forverret seg raskt og kulminerte i en rekke voldelige hendelser, blant annet et attentatforsøk mot Iraks visestatsminister Tariq Aziz i april 1980, tillagt et sjiamuslimsk islamistparti støttet av Iran.
– Spenningene ble ytterligere skjerpet av Irans krav om å styrte det irakiske regimet, og Khomeini truet med å «knuse Irak». Trett av angrep fra den iranske hæren på irakisk territorium, innledet Saddam Hussein en offensiv mot Iran 22. september 1980, som markerte starten på Iran–Irak-krigen. Det var under denne krigen at dagens pro-iranske militser, som Badr, tok form. I dag er de en sentral aktør i irakisk politikk.
Les også: Krig i Midtøsten: Det store rotet
– Ved krigens slutt satt Irak igjen med en gjeld på 40 milliarder dollar. For å komme seg økonomisk henvendte Saddam Hussein seg til sine allierte i Gulfen, blant annet Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Kuwait, med krav om økt finansiering, kontroll over oljeprisen og sletting av gjeld. Spenningene mellom Irak og det kuwaitiske regimet nådde et høydepunkt med invasjonen av Kuwait i 1990, og forlenget dermed de politiske konsekvensene av Iran–Irak-krigen langt utover 1980-tallet.
– Irak ble styrt av Baath-partiet, slik som Syria. Hvilke ideer og politiske forestillinger bar dette partiet?
– Mellom slutten på det osmanske riket – preget av sterkere sentralisering og økende turkifisering – og vestmaktenes oppdeling av de arabiske områdene etter første verdenskrig, vokste det fram en generasjon revolusjonære nasjonalister tiltrukket av «sosialistiske utopier».
– Blant disse intellektuelle var Michel Aflaq, fra en kristen-ortodoks familie, og Salah al-Din al-Bitar, fra en innflytelsesrik sunnimuslimsk familie, sentrale representanter for en arabisk elite utdannet i Europa, som ønsket å endre den politiske kursen for sitt samfunn. Zaki al-Arsouzi, en syrisk alawittisk panarabisk intellektuell, var den ideologiske forløperen som introduserte arabisk nasjonalisme for Aflaq og Bitar og grunnla gruppen «Den arabiske gjenfødelsen» (al-Ba’th al-Arabi), som markerte begynnelsen på baathistisk tenkning.
– Den 7. april 1947 grunnla Aflaq og al-Bitar formelt Baath-partiet. Allerede i 1941 hadde Aflaq formulert bevegelsens slagord: «enhet, frihet, sosialisme». Partiet fastsatte sine prinsipper i en grunnlov, der hovedideen var å slå fast eksistensen av én samlet arabisk nasjon på et arabisk territorium. Aflaq utviklet teorien om al-Inqilab, omveltningen av det kulturelle og sosioøkonomiske systemet for å muliggjøre maktovertakelse. Denne transformasjonen skulle omfatte både individer og institusjoner, der sosial endring måtte gå forut for politisk endring. Baath-partiet ble dermed utformet som redskapet for denne helhetlige omveltningen, for å føre arabiske samfunn ut av den svakhetstilstanden de befant seg i.
– På det doktrinære planet var Salah al-Din al-Bitar mot enhver religiøs referanse i partiets program, mens Michel Aflaq inntok en mer nyansert posisjon. Som kristen ønsket han å bevare dialogen med muslimene, samtidig som han hevdet de kristne arabernes legitimitet i det nasjonalistiske engasjementet. Baath-partiet anerkjente dermed islam som en del av den arabiske kulturen, uttrykt i en ofte brukt formulering: arabiskheten skulle være kroppen og islam ånden. Denne oppfatningen hindret ikke fremveksten av sekulære regimer utgått fra Baath: staten påberopte seg ingen bestemt religiøs lære, uten dermed å innta en antireligiøs holdning tilsvarende fransk antiklerikalisme.
Les også: Den arabiske liga: En elefant som fødte en mus 🔒
– Partiet delte seg deretter i to fløyer: den syriske fløyen, omtalt som «regionalistisk», dominert av offiserer og ledere med bakgrunn fra landlige samfunnslag og med vekt på den sosialistiske dimensjonen av prosjektet. Den irakiske fløyen samlet derimot hovedsakelig sivile, blant dem Michel Aflaq, og gikk inn for oppløsning av partier i navnet til arabisk enhet, i tråd med nasserismen.
– Irak har opplevd en rekke militærkupp før Saddam Hussein tok makten. Ble ikke den irakiske identiteten formet rundt hæren?
– I 1920 tok statlige eliter, kong Faisal og hans militære og byråkratiske apparat, på seg rollen som «sosiale ingeniører» for å forme irakernes identitet, i tråd med arven etter det britiske kolonistyret. Befolkningen viste seg motvillig til å akseptere denne nye staten og den identiteten den tilbød. Konsolideringen av Faisals makt og utviklingen av en nasjonal identitet gikk via etableringen av et sentralisert statsapparat og oppbyggingen av en sterk hær. Eliten rundt kongen var klar over at en betydelig militær styrke var nødvendig for å forsvare landets ustabile grenser, skape en viss stabilitet i et fragmentert og ofte splittet samfunn, og møte enhver intern utfordring mot statens autoritet.
– Hva er Iraks politiske situasjon i dag? Har fortidens bruddlinjer blitt overvunnet?
– 11. november 2025 deltok irakerne i det sjette parlamentsvalget siden den amerikanske invasjonen i 2003. Valget endte med seier for den sittende statsministeren, Mohammed Shia al-Sudani. Som pragmatiker har han forsøkt å forbedre offentlige tjenester samtidig som han har søkt en balanse mellom amerikansk press og iransk regional innflytelse. Irak står fortsatt overfor sviktende offentlige tjenester, utilstrekkelig infrastruktur, gjennomgripende korrupsjon og en lite diversifisert økonomi, der hoveddelen av ressursene går til å finansiere offentlig sysselsetting. Iransk innblanding fortsetter å legge press på landet, reduserer dets handlingsrom og forsterker rollen som en «politisk provins» for det iranske regimet.
– I 2019 uttrykte et folkelig opprør, oppsummert i slagordet «نريد وطنًا» («vi vil ha et fedreland»), et generasjonsopprør blant unge som var født etter eller like før invasjonen. De forsto at en etno-religiøs oppstykking av irakisk politikk ikke tjente nasjonale interesser, og at det var nødvendig å gå utover de sekteriske skillelinjene. Dette var en utfordring mot det irakiske politiske systemet for maktdeling mellom grupper, etablert gjennom grunnloven av 2005 etter den amerikanske okkupasjonen[3]. Denne dynamikken fant imidlertid ingen institusjonelle utløp. Parlamentsvalget i 2025, preget av en gjenoppblomstring av sekterisk retorikk, bekreftet at dype bruddlinjer består. Samfunnet forblir oppsplittet, med etno-religiøse grupper som er avhengige av en politisk kaste som låser systemet.
– Mot slutten av 2025 skal det dannes en ny irakisk regjering, som resultat av forhandlinger mellom landets ulike politiske krefter. Den sittende statsministeren forsøker å beholde posten. Regjeringen som til slutt trer frem, vil overta en sikkerhetssituasjon som har stabilisert seg relativt de siste årene. Denne stabiliteten er likevel skjør, noe attentatet på Safaa al-Mashhadani, en sunnimuslimsk arabisk politiker, i Tarmiya under valgperioden tydelig viste. Den nye irakiske regjeringen må forholde seg til et parlament som i økende grad er under politisk innflytelse fra væpnede faksjoner med tilknytning til Iran, en sårbar økonomi, samt ofte motstridende internasjonalt og regionalt press, særlig knyttet til den fremtidige rollen til iranskstøttede militser og USAs ønske om å nøytralisere dem politisk.
– Mange kurdere drømmer om en uavhengig stat. Hva er situasjonen i Kurdistan i dag? Er regionen uavhengig av Bagdad?
– Den nye irakiske grunnloven anerkjenner, særlig i artikkel 117, første ledd, Kurdistan-regionen og dens eksisterende myndigheter som en føderal region. Som autonom region har Kurdistan en egen grunnlov som fastsetter maktstrukturen, institusjonene og mekanismene for utøvelse av myndighet, forutsatt at den ikke strider mot den føderale grunnloven. Samme grunnlov forbeholder statlige kjernekompetanser eksklusivt for den irakiske føderale staten, som utforming av utenrikspolitikk – både økonomisk og kommersiell – beskyttelse av landets grenser og fastsettelse av Iraks finans- og tollpolitikk. Det er imidlertid spørsmålet om eierskap til naturressurser som har ført til de skarpeste konfliktene mellom Bagdad og den kurdiske selvstyremyndigheten.
Les også: Den islamske revolusjonsgarden – Irans sanne hersker 🔒
– Grunnloven betrakter disse ressursene som eiendom tilhørende alle irakere og alle regioner i Irak, og fastsetter uttrykkelig at den føderale regjeringen, i samarbeid med produsentprovinsene og regionale myndigheter, skal forvalte olje og gass utvunnet fra eksisterende felt, mot at inntektene fordeles rettferdig i forhold til befolkningsfordelingen i landets regioner. Det er denne omfordelingen av ressurser som skjerper politiske og regionale konflikter, ettersom hver provins og politisk faksjon søker å maksimere sin andel på bekostning av nasjonale interesser. Kurdiske ledere har gjentatte ganger anklaget den føderale regjeringen for å bruke offentlige finanser som politisk pressmiddel for å undergrave de konstitusjonelle rettighetene til Kurdistans regionale regjering (KRG) og destabilisere regionen, blant annet ved bevisst å holde tilbake månedslønningene til kurdiske statsansatte. Den irakiske føderale regjeringen mener de kurdiske ledernes ønske om å selge olje uavhengig er grunnlovsstridig, ettersom dette faller inn under statens kjernekompetanser.
– Hvordan ser Irak på sin plass i dagens Midtøsten, mellom omkalfatringen i Syria og Palestina og utviklingen i Gulf-statene?
– Irak mistet evnen til å utøve reell suverenitet etter Bagdads fall i 2003 og okkupasjonen av amerikanske styrker og deres allierte frem til 2011, etterfulgt av en gradvis innføring av iransk hegemoni gjennom militser og politiske partier. Landet kan ikke lenger fullt ut utforme sin plass på den regionale arenaen, ettersom denne i stor grad dikteres av lokale aktører med begrenset handlingsrom og av utenlandske makter.
– Angrepet 7. oktober 2023 førte til at iranske nettverk ble trukket inn i en konflikt de ikke ønsket. «Den sjiamuslimske halvmånen», for å bruke uttrykket til Jordans konge, ble svekket av Israels gjengjeldelse, som førte til nøytraliseringen av Assads Syria og libanesiske Hizbollah. Denne omstruktureringen øker presset på Irak, som nå står overfor et Syria som er fiendtlig til iransk ekspansjon, og som Irak utgjør det siste bolverket mot.
– I sør søker Gulf-statene å trekke Irak nærmere den «arabiske familien» og løsne landets bånd til iransk innflytelse, mens Iran fortsatt har de facto kontroll på bakken. Samtidig utøver USA kontroll over irakiske finansstrømmer og kan raskt blokkere transaksjoner og begrense landets økonomiske handleevne.
Sluttnoter
[1] «I denne sammenheng, og med sorg, må jeg si at det etter min mening ikke finnes noe irakisk folk i Irak. Det finnes bare ulike grupper uten patriotisk følelse. De er gjennomsyret av overtroiske og feilaktige religiøse tradisjoner. Det finnes ikke noe felles grunnlag mellom dem. De aksepterer lett rykter og er tilbøyelige til kaos, alltid klare til å gjøre opprør mot enhver regjering. Det er vårt ansvar å forme, ut av denne massen, ett eneste folk som vi deretter kan lede, forme og utdanne.» Kong Faisal I, memorandum, 1932.
[2] Thalweg betegner midtlinjen eller det dypeste løpet i et vassdrag, brukt som grense eller internasjonal grense.
[3] Dette er en styringsmodell som bygger på mekanismer som institusjonaliserer religiøse og etniske skillelinjer. Utviklet av Arend Lijphart, bygger denne politiske teorien på ordninger som forholdstallsvalg, koalisjonsavtaler og kommunal autonomi. I Irak har den bidratt til dannelsen av sekteriske politiske partier og forankret en fragmentering av det politiske landskapet, der hvert religiøse eller etniske parti i hovedsak forsvarer interessene til sin egen gruppe på bekostning av nasjonale interesser.
