Med fremveksten av sosiale medier ser vi en klar nedgang i kvaliteten på den offentlige debatten, hvor følelsesmessige og moralske argumenter overskygger faktisk kunnskap og logikk.
Sosiale medier som Facebook og Twitter skulle demokratisere og gjøre den offentlige debatten mer tilgjengelig for folk flest. Men i vestlige demokratiske land har de hatt en svært uheldig konsekvens for kvaliteten til den offentlige debatten, på tvers av det ideologiske spekteret. Selv om alle vestlige land er berørt på en eller annen måte, er dette er spesielt relevant i jantelovens høyborg: Norge.
I Holbergs ånd, skal ingen mene at de kan noe mer enn andre, og alles stemmer bety like mye – uansett hva slags bakgrunn, alder, eller utdannelse man har. På denne måten er ikke kunnskap lenger det viktigste når den offentlige debatten drives frem. Nå handler det først og fremst om å gi plass til et mangfold av meninger, hvor det tradisjonelle kunnskapshierarkiet må vike for en flat meningsstruktur. Gutt- og jentungens stemme blir nærmest like mye verdt som nobelprisvinnerens, spesielt innen de «myke vitenskapene» – økonomi og statsvitenskap – som i stor grad definerer hvordan samfunnet utvikler seg.
Les også: Ny-ateistene har ødelagt mye
I et samfunn med absolutt likeverdig meningsmangfold, må kunnskap og logisk deduksjon innen kompliserte politiske og økonomiske spørsmål uten enkle svar derfor ofte vike for uoppnåelige mål diktert av absolutte sannheter, forutbestemte moralske prinsipper og følelsesstyrte beslutningsmodeller.
I denne sammenhengen ligger det i menneskets natur å tiltrekkes til positive argumenter og optimistiske framtidsutsikter, ganske enkelt fordi folk flest ønsker være anstendige og moralske vesener i opplysningstidens og Immanuel Kants ånd. De fleste norske barn får dette verdisystemet inn gjennom morsmelken og utdanningssystemet.
Men uhyre kompliserte internasjonale geopolitiske og makroøkonomiske spørsmål i det 21. århundret kan ikke håndteres ved å sverge til absolutte moralske prinsipper, men gjennom kompliserte kost-nytte- og konsekvensanalyser – hvor det alltid finnes vinnere og tapere. I politikkens og økonomiens verden finnes det aldri noen perfekte løsninger, kun mindre dårlige, og der er alltid noen som tråkkes på tærne.
Siden det koster så lite fra et personlig standpunkt å fronte trygge politiske korrekte – idealistiske – meninger, og siden den offentlige debatten har blitt tilgjengelig for gud og hvermann, har det blitt en slags krenkefest om hvem som blir mest forferdet og sjokkert over realpolitiske verdenssyn. Folk som fremmer realistiske verdensoppfatninger og lite positive fremtidsutsikter blir behandlet som moderne utgaver av Dr. Stockmann. Dette er spesielt relevant når det gjelder internasjonal geopolitikk, gitt hvor brutal og darwinistisk den verdenen er.
Les også: Euronews under nytt Orban-tilkyttet regime: Frihet eller kontroll?
Idealister har også en tendens til å tro at alle i verden tenker likt som dem og antar derfor ofte at ondsinnede aktører i det internasjonale systemet har gode hensikter. Siden idealismens tilhengere per definisjon har et mer oppløftende og hyggelig budskap enn realismens, men ofte mangler logiske argumenter og empiriske bevis for å underbygge sine påstander, tyr de heller til personangrep for å kue sine meningsmotstandere for å undergrave realistiske stemmer i det offentlige ordskiftet.
En orgie av lite hyggelige merkelapper – som fascist, rasist, nynazist, ekstremist, egoist, islamofob – anvendes hyppig av realismens motstandere som en form for karakterdrap. Målet er å undergrave appellen til realpolitiske argumenter og underminere seriøsiteten til dem som fronter dem. Meningsløse fraser som «Skjerp deg!», «Det er ikke greit!», «Du kan ikke mene det!» og «Det går nok bra til slutt» blir mer og mer aksepterte som faktiske argumenter når den semi-offentlige debatten raser videre på sosiale medier.
Resultatet blir at den offentlige debatten blir styrt av følelser målt opp et uoppnåelig moralsk dogme som ikke stemmer overens med virkeligheten. Satt på spissen så domineres den offentlige politiske debatten av en kamp mellom dem som lever i en utopisk fantasiverden og dem som har en realistisk virkelighetsoppfatning. I en slik dynamikk er det som oftest førstenevnte som stikker unna med det lengste strået. Det blir ganske enkelt at den som skriker høyest og blir mest mulig lettkrenket og forferdet over i prinsippet hva som helst som får rett, nærmest uansett hva det er snakk om.
Det kan omtales som et hysteriokrati.
