Økonomiske kart tegnes om i rekordfart. De mest dynamiske områdene er ikke lenger land, men regioner som handler raskere og smartere.
Investeringsbanker organiserer seg fortsatt etter land. Det samme gjør konsulentselskaper, kredittvurderingsbyråer og de fleste institusjonelle investorer. De følger nasjonalt BNP. De publiserer rapporter om «den polske økonomien» og «brasilianske markedsstrategier». Selv om Polen i praksis består av (minst) tre ulike økonomier – Warszawas teknologikorridor, Silesias bilklynger og det baltiske logistikkbeltet – som beveger seg i helt ulike hastigheter. Brasil? Mer som sju – igjen, minst.
I mellomtiden har de mest treffsikre kapitalforvalterne sluttet å bry seg om nasjonale grenser. De satser i stedet på regioner, provinser og økonomiske korridorer. Fordi det er der veksten faktisk skjer nå.
Nasjonale statistikker er blitt ubrukelige
Ta «europeisk vekst». IMF mener kontinentet vil vokse med 1,5 prosent i 2025. Greit. Bortsett fra at sørtyske produsenter blør, mens nordiske digitale klynger blomstrer. Sentral-europeiske regioner vokser med 2,4 prosent – men Praha drar fra det tsjekkiske innlandet i et tempo som ville gjort Shenzhen misunnelig. Budapest også. «Det europeiske gjennomsnittet» skjuler mer enn det forklarer.
USA ser helhetlig ut på papiret. I virkeligheten vokste Charlotte med 93 prosent mellom 2005 og 2024, mens Detroit visnet. Kinas kystsoner tjener penger; innlandet stagnerer. Indias vekst er Bengaluru, Hyderabad og Mumbai. Alt annet er en avrundingsfeil.
Selv steder som burde ha en felles utvikling, gjør ikke det. Sysselsettingen i South Carolina øker med tre prosent årlig – raskest på østkysten – fordi Greenville og Charleston bygget regionale insentivordninger som helt omgår føderal politikk. Greater Grand Rapids løper stadig fra Michigans gjennomsnitt når det gjelder jobber, investeringer og befolkningsvekst. Ikke på grunn av noe som skjer i Washington eller Lansing, men fordi lokale aktører fikk det til.
Verktøyene som betyr noe, flyttet nedover
Nasjonale myndigheter setter fortsatt renter og forhandler handelsavtaler. Flott. I mellomtiden har det som faktisk avgjør om selskaper investerer eller arbeidere flytter – infrastruktur, arealplaner, digitale tillatelser, talentvisa – for lengst havnet hos regionale og lokale myndigheter. Ingen la merke til det fordi økonomer fortsatte å stirre på pressemeldinger fra sentralbanker.
Les også: Det delte Tyskland 🔒
Spesielle økonomiske soner illustrerer dette. Fremvoksende Europa har nå 1 150 slike soner, opp fra færre enn 100 i 1990. De fungerer, på et vis. Analyser viser at soner øker lokal aktivitet over tid – bortsett fra at 60 prosent mislykkes helt. Nasjonal politikk kan ikke forutsi vinnere. Suksess avhenger av en havn i nærheten, utdannede innbyggere og kompetente regionale administratorer. Alt dette varierer kraftig innenfor samme land.
De forente arabiske emiraters Jebel Ali-sone (havnen er avbildet over) skapte 135 000 jobber og står for en femdel av Dubais BNP. Bangladesh’ åtte eksportsoner skapte en halv million jobber. Nasjonale myndigheter ga tillatelsen. Regionale myndigheter bygget dem.
Mer presist: regioner beveger seg raskt. Nasjonale reformer kryper gjennom komiteer, må tilfredsstille koalisjonspartnere og vente på budsjettrunder. Provinsmyndigheter utsteder obligasjoner, inngår avtaler med utbyggere og bygger ting. Pittsburgh tok i bruk KI-styrt trafikkavvikling som reduserte reisetiden med 25 prosent, mens Washington fortsatt nedsatte en komité for å utrede om smarte byer burde få et pilotprogram.
India bygget 300 kilometer metrolinjer på ett år gjennom initiativer på delstatsnivå som ignorerte New Delhi helt. Aichi-prefekturet lanserte Japans største innovasjonssenter i 2024 for å stanse talentflukten til Tokyo – uten å spørre nasjonale myndigheter om lov først.
Regionale aktører prøver ut tiltak, ser hva som fungerer og skalerer raskt. Sentralt hold kopierer senere fordi velgerne krever det.
Korridorer spiser grenser
Den økonomiske geografien reorganiserte seg uten at noen så det. EUs Global Gateway-program planlegger å bruke 300 milliarder euro på infrastruktur – ikke fordelt på land, men på 12 afrikanske transportkorridorer som skal fungere som egne økonomiske enheter. Med egne styringsmodeller, regler for datadeling og felles institusjoner. Nasjonale grenser er valgfrie.
Sørøst-Asia er allerede der. Kinesiske industriparker strekker seg på tvers av Kambodsja, Vietnam, Thailand og Laos, med samordnede regler som behandler nasjonale grenser som kartmessige detaljer.
Johor–Singapore-sonen styres gjennom et felles organ som overstyrer malaysisk lov når det passer. Disse korridorene overlever regjeringer. Det er dem investorene faktisk satser på.
Hvorfor regioner slår nasjoner i nytenkning
Provinsmyndigheter kan ikke eksportere problemene sine. Kan ikke skylde på ytre sjokk. Kan ikke skjule seg bak makrofortellinger. En boligmangel er deres boligmangel. Tette havner er deres tette havner. Regioner lever med konsekvensene, derfor løser de problemene.
Les også: Hellas: Fra Ikaros til Føniks 🔒
Dette tvinger frem en annen måte å tenke på. Nasjonal politikk lar én late som arbeidsmarked, bolig, transport og energi finnes i hvert sitt departement. Regional styring har ikke råd til den illusjonen. Man ser systemet fordi man sitter fast inni det.
Myndigheter som behandler regionalt selvstyre som en plage, ender nå opp med en konkurranseulempe. Vinnerne det neste tiåret blir land som bevisst gir provinsene makt til å handle selvstendig – ikke de som detaljstyrer dem som administrative underavdelinger.
Bedriftsstrategi trenger nye kart. Lokalisering bør ikke følge «polsk markedsinngang». Den bør følge Det større Silesias arbeidsmobilitet, infrastrukturbruk og styringsevne. Forsyningskjeder bør rutes etter regionale kapasiteter, ikke etter nasjonale risikovurderinger.
Investorer, på sin side, bør slutte å late som nasjonale grenser betyr noe. Sysselsettingsveksten i South Carolina forteller mer enn USAs to prosent. Aichi-prefekturets tetthet av oppstartsbedrifter betyr mer enn Japans stagnasjon. De som gjør det best, vil ikke være fremvoksende markeder eller utviklede markeder. Det blir fremvoksende regioner og korridorer som har funnet ut hvordan de kan fornye seg.
Nasjonalstater har fortsatt monopol på suverenitet. Det får så være. Men den økonomiske virkeligheten flyttet til regionene for mange år siden. Land aggregerer ulike utviklingsbaner. Regioner driver faktisk vekst. Jo før kapitalmarkeder, bedriftsstrateger og utviklingsbanker tar dette inn over seg, desto bedre blir avkastningen for alle.
