Tre misforståelser om Russlands første invasjon av Sør- og Øst-Ukraina.
Mange politikere, diplomater og andre kommentatorer rundt om i verden daterer utilsiktet eller bevisst starten på den nåværende russisk-ukrainske krigen til februar 2022 i stedet for februar 2014. Tre narrativer – formet av Moskvas verdensomspennende desinformasjon om den ulovlige annekteringen av Krim og den skjulte intervensjonen i Donbass – er årsaken til denne misforståelsen, som har vært selvforsterkende i ti år. Et narrativ hevder at løsrivelsen av Krim fra Ukraina, samt utbruddet av kamper i Donbass like etter, ble bestemt av lokal dynamikk snarere enn utenlandsk innblanding; et annet at Russlands overtakelse av Krim var en fredelig overføring snarere enn en voldelig handling; og et tredje at Moskvas angrep ble provosert frem av Kyiv. Ukrainas handlinger ga angivelig ikke Russland noe annet valg enn å ta ansvar for å beskytte de russisktalende innbyggerne på Krim og i Donbass. Vi skal kort ta for oss det utilstrekkelige i alle disse tre historiske narrativene.
Et “lokalt opprør” snarere enn utenlandsk okkupasjon?
Det ukrainske parlamentet har offisielt identifisert 20. februar 2014 som datoen da den russisk-ukrainske krigen begynte. Denne dagen brøt russiske væpnede styrker for første gang de offisielt avtalte reglene for sine bevegelser på Krim. En konvoi med pansrede kjøretøy forlot ulovlig den russiske Svartehavsflåtens base i Sevastopol. Det russiske forsvarsdepartementets medalje for tilbakevending av Krim oppgir også 20. februar 2014 som startdato for Russlands annekteringsoperasjon. President Putin innrømmet 17. april 2014 at russiske tropper var involvert i hendelsene på Krim.
Les også: En fremforhandlet våpenhvile med Russland?
Enkelte kommentatorer fortsetter likevel å hevde at Krims løsrivelse fra Ukraina og tilslutning til Russland var drevet av lokal dynamikk. Den typiske referansen i slike debatter er pseudo-folkeavstemningen på Krim 16. mars 2014. Uansett hvordan man ser på denne hendelsen, var Moskvas ulovlige overtakelse av Krim allerede fullført på det tidspunktet. Først etter at Russland hadde erobret halvøya militært, ble innbyggerne bedt om å ratifisere denne voldelige handlingen gjennom en falsk folkeavstemning. Den ulovlige annekteringen var ikke et resultat av en dynamisk politisk utvikling på Krim, men av en dristig operasjon utenfra. Det var en krigshandling.
Historien om fortsettelsen av Russlands krig i Donbass en måned senere er noe annerledes. Regulære russiske tropper spilte ingen større rolle i det sørøstlige Ukraina før i midten av august 2014. De viktigste aktørene der var irregulære grupper ledet, regissert, finansiert og/eller oppmuntret av Moskva, typisk en blanding av russiske og ukrainske paramilitære eventyrere, kosakker, ekstremister og leiesoldater, som fikk hjelp av russiske etterretningsagenter.
En “fredelig overføring” snarere enn starten på en krig?
Russlands overtakelse av Krim begynte i februar 2014 som en væpnet invasjon. Rundt 20 000 russiske soldater deltok i okkupasjonen av Krim. Til tross for den utpreget militære karakteren av Krims overgang til Moskvas kontroll, insisterer enkelte vestlige observatører fortsatt på at den lokale sosiopolitiske opinionen spilte en avgjørende rolle i løsrivelsen. Disse argumentene er basert på meningsmålinger om Krim etter annekteringen, som synes å vise en overveldende støtte til løsrivelsen.
Slike narrativer om Russlands overtakelse av Krim tar imidlertid ikke opp noen vanskelige metodiske spørsmål. Opinionsundersøkelser om Krim før annekteringsoperasjonen startet, viste ikke noe overveldende ønske om løsrivelse, selv ikke blant de etniske russerne på halvøya. I stedet var det en tendens til en gradvis og myk politisk “ukrainisering” av Krims befolkning siden 1991.
Russlands maktovertakelse av halvøya i februar 2014 hadde til hensikt å forhindre både en voksende lojalitet til den ukrainske staten og ad hoc-motstand mot annekteringen fra Krims befolkning. Den tilsynelatende fredelige karakteren til Russlands raske militære okkupasjon og politiske annektering reduserer ikke dens status som en ulovlig handling utført av Russlands væpnede styrker. Det var starten på den russisk-ukrainske krigen som pågår den dag i dag.
En “defensiv reaksjon” snarere enn en offensiv handling?
Den mest undergravende forvrengningen av starten på den russisk-ukrainske krigen dreier seg ikke så mye om når den startet, som om dens politiske opprinnelse. Denne tilnærmingen hevder at hendelsene i Ukraina i begynnelsen av 2014 utgjorde en eksistensiell trussel mot den russiske nasjonen. Både den russiske staten og etniske russere i Ukraina skal ha vært svært bekymret over det antatte “kuppet” i Kyiv og dets konsekvenser for ukrainske innenriks- og utenrikspolitiske forhold. Denne fremstillingen er ikke en naiv historisk feiltagelse, som de to tolkningene ovenfor, men snarere en bevisst politisk unnskyldning for Kremls oppførsel.
Les også: Forhandlinger i Ukraina: Russlands krav
Opprøret i 2013-2014 var ikke illegitimt, slik det fortsatt ofte fremstilles, og konsekvensene for Russland og etniske russere i Ukraina var heller ikke så dramatiske som det ofte hevdes. Verdighetsrevolusjonen var ikke et antirussisk opprør, men en folkelig protest mot president Janukovitsj’ stadig mer autoritære styre. De i utgangspunktet fredelige demonstrasjonene eskalerte i januar-februar 2014 da regjeringsstyrkene begynte å skyte mot ubevæpnede demonstranter. Opprøret fikk en brå slutt da det ble inngått en avtale mellom Janukovitsj og opposisjonen om morgenen 21. februar 2014. Til tross for at ro og orden var gjenopprettet, forlot den upopulære presidenten hovedstaden i all hast.
Ukraina var fortsatt i krise, og hendelsene på Krim var allerede i gang. Ettersom Janukovitsj ikke var til stede, men likevel ikke hadde trukket seg fra sin stilling, vedtok det ukrainske parlamentet, som hittil hadde vært for Janukovitsj, å avsette ham. Makten i Kyiv gikk midlertidig over til lederen for Verkhovna Rada, Oleksandr Turtjynov, som med bred støtte fra parlamentet ble fungerende president. Det ble utlyst nytt presidentvalg innen den grunnlovfestede tremånedersperioden. Ukrainas femte president, Petro Porosjenko, ble valgt 25. mai 2014 med 54,70 prosent av stemmene i første valgomgang. Hendelsesforløpet, resultatene og etterdønningene i Ukraina i første halvdel av 2014 var dramatiske, men kan på ingen måte rettferdiggjøre Russlands erobring av Krim eller den skjulte intervensjonen i Øst-Ukraina.
Det andre psykologiske argumentet, som legger vekt på Moskvas trusseloppfatning, er også misvisende. Det som lå bak annekteringen, var ikke så mye seieren til verdighetsrevolusjonen og dens mulige konsekvenser som russisk imperialisme, nasjonalisme og irredentisme. Russlands ulovlige annektering av Krim startet 20. februar 2014, mens Janukovitsj fortsatt befant seg i Kyiv, var anerkjent som Ukrainas statsoverhode og innledet åpne forhandlinger med opposisjonen og utenlandske politikere. Den raske og målbevisste overtakelsen av Krim i februar-mars 2014 tyder på detaljert planlegging.
Konklusjoner
De skjebnesvangre hendelsene på Krim og i Donbass i februar-april 2014 var ikke lokale opprør, fredelige overføringer av territorium til Russland eller tilfeldige russiske reaksjoner på ukrainske provokasjoner. De var drevet av imperialistisk ekspansjonisme og utgjorde en planlagt russisk aggresjon mot Ukraina. Det var militære operasjoner for ulovlig å utvide Russlands territorium med makt på bekostning av Ukraina, og dermed begynnelsen på den russisk-ukrainske krigen som varer helt frem til i dag.
Dette innlegget er basert på en rapport fra Stockholm senter for østeuropastudier (SCEEUS) ved Utrikespolitiska institutet (UI).
Russlands hær har lært – og blitt farligere siden krigens begynnelse 🔒
