Hva skjer når kranene tørrlegges, men økonomien fortsatt må vokse? Fra de uttørkede steppene i Sentral-Asia til de avsvidde slettene i Nord-Afrika føder nødvendigheten en bemerkelsesverdig økonomisk nyorientering.
I møte med alvorlig vannmangel omformer regioner i Sentral-Asia og Nord-Afrika sine økonomiske modeller for å skape mer bærekraftige veier til velstand. Utfordringen de står overfor er enorm – og eksistensiell.
I Sentral-Asia har vannstress blitt et kjennetegn ved regionens politiske økonomi. Kasakhstan, Usbekistan og Turkmenistan opplever akutt press, med årlige fornybare vannressurser som nærmer seg terskelen på 500 m³ per innbygger for absolutt vannmangel. Verdensressurs-instituttet har klassifisert Usbekistan og Turkmenistan i kategorien «alvorlig vannstress», med økende stressindekser i begge land.
Disse utfordringene forsterkes av klimaendringene. Ifølge det tyske rådet for klimaendringer har temperaturene i Sentral-Asia steget dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet siden 1970-tallet. FNs klimapanel anslår en økning på 2–4 °C innen 2050 og 3–5 °C innen 2080 for det meste av regionen.
Den grensekryssende karakteren til Sentral-Asias vannressurser gir krisen en geopolitisk dimensjon. Kirgisistan og Tadsjikistan ønsker å bruke vann til vannkraftproduksjon om vinteren, noe som står i direkte konflikt med behovet til nedstrøms Kasakhstan, Turkmenistan og Usbekistan for irrigasjonsvann om sommeren – en grunnleggende spenning i vannforvaltningen.
Konkurransen om minkende ressurser har blitt en katalysator for økonomisk omstilling i hele regionen.
Strategiske omstillinger i landbruket
Landbruket, som forbruker opptil 90 prosent av vannuttaket i enkelte land, har blitt hovedsektoren for fornyelse. Det mest synlige beviset på endring er overgangen fra sovjetiske, sløsende vanningssystemer til mer effektive metoder.
Kasakhstan har gjort betydelige framskritt med å oppgradere sin landbruksinfrastruktur. Ifølge landbruksdepartementet er vanntapet under transport redusert med 25 prosent gjennom rehabilitering av 14 000 kilometer irrigasjonskanaler. Landet har også igangsatt 411 prosjekter for å utvikle vannforvaltningsanlegg, inkludert restaurering av 575 900 hektar med kunstig vannet areal.
Usbekistan, som tidligere var beryktet for sin tørste bomullsmonokultur som bidro til Aralsjø-katastrofen, diversifiserer nå sin landbruksbase og satser på produkter med høyere verdi og lavere vannfotavtrykk. Dette markerer en strategisk nykalibrering av landets forhold til sine begrensede vannressurser.
Les også: Infrastruktur og økonomisk utvikling: Eksemplet fra Marokko
Denne uken godkjente Verdensbanken et gunstig lån på 200 millioner dollar for å støtte Usbekistan i arbeidet med å modernisere irrigasjons- og dreneringssystemene og forbedre kvaliteten på vannforsyningen til jordbruket. Prosjektet har som mål å redusere vanntap og øke energieffektiviteten i vanningssystemer i fem regioner.
I Nord-Afrika gjennomfører Marokko og Egypt lignende landbruksomstillinger. Marokkos «Green Morocco Plan» og påfølgende «Green Generation 2020–30» har prioritert dryppvanning for å øke effektiviteten i jordbruket. Under «Green Morocco Plan» har kongeriket lagt 542 000 hektar under dryppvanningssystemer, en firedobling av landbruksarealet med slik teknologi.
Egypt står overfor enda strengere begrensninger. Med vannressurser per innbygger som har falt fra 2 526 m³ i året i 1947 til under 700 m³ i 2013, ligger landet langt under FN-terskelen på 1 000 m³ som anses nødvendig for drikkevann, landbruk og ernæring.
Egypt har svart med å konvertere over 200 000 hektar fra flomvanning til presisjons-dryppsystemer siden 2018, opplyser det egyptiske vannressursdepartementet.
Teknologiske sprang
Vannkrisen har tvunget disse regionene til å ta i bruk teknologier som vannrikere økonomier innfører mer gradvis. Marokko investerer tungt i avsalting drevet av fornybar energi for å bryte vannbegrensningen på økonomisk vekst.
Ifølge Marokkos nasjonale vannplan 2020–50 planlegger landet å tredoble sin avsaltingskapasitet innen 2030 ved å legge til ni nye anlegg.
Egypt omfavner også teknologiske løsninger. Oppstartsbedrifter i Kairo som utvikler jordfuktighetssensorer og automatiske vanningskontrollere eksporterer nå innovasjonene sine til hele Afrika og Midtøsten og gjør vannmangelkompetanse til en eksporttjeneste.
Kasakhstan og naboene i Sentral-Asia utvikler vanneffektive industriteknologier, særlig for gruvesektoren. Metallurgiske fabrikker er pålagt å innføre vanngjenvinning som henter inn opptil 85 prosent av prosessvannet, ifølge Kasakhstans departement for industri og infrastrukturutvikling.
De mest ambisiøse strategiene for vannfornyelse innebærer omfattende skifter i økonomisk struktur. Marokkos Tangier Tech City er et slikt eksempel; den kombinerer vanneffektiv utforming med bransjer spesielt valgt for lavt vannforbruk: programvareutvikling, finanstjenester og avansert logistikk.
Egypts «Knowledge City» ved den nye administrasjonshovedstaden følger en lignende modell, med fokus på informasjonsteknologi, forretningsprosess-outsourcing og utdanningstjenester. Disse prosjektene er strategiske satsinger på at kunnskapsøkonomier kan blomstre selv under vannmangel.
Utfordringen med politisk reform
Vannstyring er fortsatt det største hinderet for omstilling. Alle disse regionene må reformere vannprising og allokering etablert i tider med større overflod.
Marokko har historisk hatt kunstig lave vannsatser for landbruket, noe som oppmuntrer til vann-intensive avlinger. Ifølge Instituttet for forskning i frimarkedsøkonomi er den reelle verdien av vann, basert på landbruksinntekter, rundt 70 US-cent per kubikkmeter, mens bøndene betaler om lag fire US-cent – en kraftig forvrengning av spare-insentivene.
Les også: Kinas megademning i Tibet truer Himalayas økosystem og politiske stabilitet 🔒
Sentral-Asia har lignende utfordringer, forsterket av arven fra sovjetiske vannstyringssystemer som ble utformet uten hensyn til nasjonale grenser eller bærekraftig bruk. International Crisis Group påpeker at styringen domineres av utdaterte kvotesystemer; måle-stasjoner for vann er forfalt, og landene anklager rutinemessig hverandre for å overskride kvotene.
Egypts vannprisreformer har vært like forsiktige. Ifølge Verdensbanken er irrigasjonsvann fortsatt betydelig underpriset, noe som hemmer både sparetiltak og bærekraftig infrastrukturutvikling.
Eksportparadokset
Et sentralt spenningsforhold i disse vannstressede økonomiene er landbrukseksportenes rolle i deres strategier. Marokkos landbrukseksport økte betydelig under «Green Morocco Plan»: tidliggrønnsaker steg med 66 prosent – fra 760 000 tonn i 2009 til 1 265 000 tonn i 2019 – og sitrusfrukter med 38 prosent, fra 460 000 tonn til over 607 000 tonn i samme periode.
Kritikere hevder at denne eksportorienteringen i praksis betyr at de vannfattige regionene «eksporterer vann» gjennom landbruksprodukter. Egypt importerer nå mer «virtuelt vann» (vannet som ligger innebygd i importerte matvarer) enn det faktiske vannet Nilen leverer, ifølge forskning publisert i Nature Communications. Denne utviklingen reiser grunnleggende spørsmål om hvor bærekraftige landbrukseksport-strategiene er i vannbegrensede økonomier.
Utsiktene fremover
Disse regionene står overfor en grunnleggende konfrontasjon med økologiske grenser. Fremgangen så langt er betydelig, men utilstrekkelig i lys av utfordringens omfang. Klimaprojeksjoner antyder at vannstress vil tilta, ettersom høyere temperaturer forsterker fordampning og endrer nedbørsmønstre.
De økonomiske modellene som vokser frem deler felles trekk: høyeffektiv vanning, diversifisering bort fra vannintensive næringer, teknologiadopsjon og gradvis justering av prissignaler. Likevel varierer gjennomføringen sterkt, påvirket av politiske rammer, institusjonell kapasitet og historiske utviklingsbaner.
Det som er klart, er at disse vannstressede økonomiene går foran med tilnærminger som etter hvert vil få global relevans. Når klimaendringene endrer vanntilgangen verden over, kan innovasjonene fra Sentral-Asia til Nord-Afrika representere forposten for økonomisk tilpasning til en vannbegrenset fremtid.
Strategiene for vannforvaltning som nå prøves ut i de mest vannpressede regionene, kan bli morgendagens globale økonomiske oppskrift.
Kasakhstan leder an i miljøinnsatsen for Aralsjøen: Nytt håp for Sentral-Asia
