Blant 31 europeiske giverland forutsier avstanden til Russland støtten til Ukraina bedre enn atomvåpenstatus eller demokratisk kvalitet.
Kortversjonen
- Geografisk avstand til Russland er den sikreste indikatoren på europeiske giverlands støtte til Ukraina, foran både atomvåpenstatus og demokratisk kvalitet.
- Naboland og arktiske stater som er direkte utsatt for russisk press, har bidratt mest økonomisk og rustet opp raskest.
- Europeiske regjeringer har vært splittet i tempo og omfang, der stater nær fronten oppfatter risikoen ved tilbakeholdenhet som større enn eskaleringsfaren.
- Stormakter som Storbritannia og Frankrike støtter Ukrainas forsvarskamp politisk, men bruker en langt mindre relativ andel av BNP enn frontstatene.
- Russland bruker atomtrusler for å avskrekke vestlig støtte, og Europa må møte dette med kollektiv motstand fremfor politisk nøling.
Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022 begynte i en kjernefysisk atmosfære. Det var ikke nytt: Siden 2014 hadde russisk kjernefysisk kapasitet preget vestlig tenkning om hvor langt støtten til Ukraina burde gå. Men 24. februar 2022 gjorde Vladimir Putin det underforståtte eksplisitt, da han advarte utenforstående makter om enestående «konsekvenser» dersom de våget å blande seg inn. Kreml har gjentatt budskapet med jevne mellomrom gjennom nye atomtrusler, øvelser, doktrineendringer og den varslede utplasseringen av ikke-strategiske kjernevåpen i Belarus.
Formålet med disse signalene har vært å avskrekke direkte intervensjon og endre Vestens politiske kalkyle for bistand til Ukraina. Moskva skaper usikkerhet; landet gjør hver vestlig beslutning til et spørsmål om eskalering og får nøling til å fremstå som klokskap.
Russlands midlertidige okkupasjon av Tsjornobyl og fortsatte kontroll over Zaporizjzja kjernekraftverk viste hvordan en konvensjonell krig kan skape kjernefysisk risiko gjennom forstyrrelser i strømforsyning, kjølesystemer, bemanning og kommunikasjon rundt sivil kjernefysisk infrastruktur. Det er ikke det samme som kjernefysisk bombing. Likevel preger muligheten for en katastrofe fortsatt de politiske valgene.
Europeiske regjeringer har forsøkt å støtte Ukraina samtidig som de har unngått en direkte krig mellom NATO og Russland. Om dette målet var de ikke uenige. De var uenige om hvorvidt det krevde at man aksepterte Moskvas selverklærte grenser for Ukrainas selvforsvar. I løpet av de to første årene av fullskalainvasjonen dukket denne uenigheten opp ved hver større beslutning om kapasiteter: stridsvogner, kampfly, langtrekkende missiler og tillatelse til å angripe militære mål inne i Russland. De fleste restriksjonene ble til slutt lempet, men først etter måneder med diskusjon og en forverret situasjon på slagmarken. Det ga Russland verdifull tid til å forberede seg.
Skillelinjen gikk ikke mellom dem som støttet Ukraina og dem som ikke gjorde det (det er en annen diskusjon). Det var et skille i tempo, omfang og politisk fantasi. Noen stater ble ledende innen militær bistand og i å fjerne selvpålagte restriksjoner. Andre forble forsiktige, tregere til å ruste opp og motvillige til å la Ukraina bruke leverte våpen utenfor sine grenser. Altfor ofte manglet de med størst kapasitet følelsen av at det hastet, mens de som kjente det sterkeste hastverket, manglet kapasitet.
Les også: Kvinnen som styrer EUs linje mot Russland 🔒
Hvorfor er noen europeiske stater, under det samme overordnede mønsteret av russiske atomsignaler, mer villige enn andre til å opprettholde militær bistand, styrke sitt eget forsvar og lempe på restriksjonene for Ukrainas bruk av våpen?
Det tydeligste mønsteret er geografisk. Statene som er mest utsatt for konvensjonelt russisk press, har generelt gitt mer, rustet opp raskere og lempet restriksjonene tidligere. Atomvåpenstatus og demokratisk kvalitet samsvarer mindre konsekvent med disse valgene. Nærhet endrer hvordan regjeringer vekter risikoen ved tilbakeholdenhet i bistanden til Ukraina. De som har Russland tett innpå seg, har generelt vurdert denne risikoen som høyere enn de som ligger lenger unna.
«Nærhet endrer hvordan regjeringer vekter risikoen ved tilbakeholdenhet i bistanden til Ukraina.»
Dette policy briefet sammenligner 31 europeiske giverland ut fra tre observerbare valg:
Militær bistand: kumulative bilaterale bevilgninger til Ukraina mellom 24. januar 2022 og 30. april 2026, målt som andel av hvert giverlands BNP i 2021.
Forsvar: endringen i militærutgifter som andel av BNP mellom 2021 og 2025.
Politikk for våpenbruk: det offentlige standpunktet som ble inntatt i mai 2024 om angrep med leverte våpen mot militære mål inne i Russland.
Disse valgene sammenlignes med tre mulige forklaringer: direkte strategisk eksponering gjennom landegrense med Russland eller medlemskap i Arktisk råd (blant de europeiske giverne de fem nordiske statene); selvstendig atomvåpenstatus; og demokratisk kvalitet, målt gjennom V-Dems Liberal Democracy Index.
Denne indirekte tilnærmingen gjenspeiler et grunnleggende problem i avskrekkingsforskningen. Fraværet av en bestemt eskalering kan ikke med sikkerhet fortelle oss om en bestemt avskrekking lyktes eller mislyktes. Ingen eskalering kan bety at støtten til Ukraina virket. Men det kan også bety at vestlig «forsiktighet» virket. Det er også mulig at politikken med selvbegrensning faktisk har økt sannsynligheten for fremtidig eskalering, og at terskelen bare ikke er krysset ennå. Eller kanskje var den fryktede eskaleringen aldri sannsynlig i utgangspunktet. Formålet her er derfor ikke å beregne én enkelt kjernefysisk koeffisient i europeisk politikk. Det er å sammenligne de politiske omgivelsene der regjeringer avgjorde om de skulle bevæpne Ukraina, ruste opp selv eller lempe på egne forbehold. Det vil bidra til å identifisere faktorene som har splittet Europa i sikkerhetspolitikken tidligere, med sikte på å dempe slike splittelser i fremtiden.
Les også: Verden balanserer på en kjernefysisk knivsegg 🔒
Stanley Kubricks Dr. Strangelove gir et nyttig bilde av den eldre kjernefysiske verden. Sovjetunionen holder dommedagsmaskinen sin hemmelig til et amerikansk bombefly allerede nærmer seg målet. En avskrekking som kunngjøres for sent, kan ikke avskrekke. Men filmen hører også til en avstandens geografi. Bombeflyet må krysse Arktis, noe som gir tid til telefonsamtaler, krangel og stadig mer desperate forsøk på å stanse det. I dag er tiden mellom det at press utøves og behovet for å handle mye kortere.
Dagens virkelige Moskva har ikke gjort samme feil som de sovjetiske hovedpersonene i Kubricks film. Atomadvarslene har vært offentlige, gjentatte og vanskelige å overse. Spørsmålet er: Hva frykter europeiske regjeringer mest – en bredere krig utløst av handling, eller en som blir mer sannsynlig av tilbakeholdenhet?
Kartet nedenfor viser dette skillet. Fem mønstre skiller seg ut.
1. For NATO-stater som grenser til Russland, er bistand til Ukraina fremskutt forsvar
Alle de seks NATO-medlemmene som har landegrense mot Russland – Estland, Latvia, Litauen, Norge, Finland og Polen (mot Kaliningrad) – er blant Ukrainas ledende militære givere når bevilgningene måles mot størrelsen på økonomiene deres. Latvia, Litauen og Polen grenser også til Belarus, som Russland brukte som oppmarsjområde for invasjonen i 2022.
Disse landene er forskjellige i økonomisk størrelse, militær kapasitet og innenrikspolitikk. Men de deler et strategisk faktum: Dynamikken på slagmarken i krigen mellom Russland og Ukraina og presedensen fra allierte tilbakeholdenhet forandrer deres eget sikkerhetsmiljø raskere og mer direkte enn for europeiske stater lenger unna.
Å opprettholde militær bistand på dette nivået i mer enn fire år gjenspeiler ikke en midlertidig politisk preferanse, men en varig nasjonal konsensus på tvers av regjeringer, parlamenter, opposisjonspartier, medier og opinion. For dem har militær bistand til Ukraina betydning for nasjonal sikkerhet i tillegg til verdien som solidaritet. Logikken ligger nær «avskrekking gjennom våpenleveranser»: Stater kan unngå direkte intervensjon og samtidig hjelpe Ukraina med å nekte Russland militær suksess.
Les også: Ukraina–Russland: Drivstoffkrigen tegner fronten på nytt
«Å opprettholde militær bistand på dette nivået i mer enn fire år gjenspeiler ikke en midlertidig politisk preferanse, men en varig nasjonal konsensus på tvers av regjeringer, parlamenter, opposisjonspartier, medier og opinion.»
2. Arktis gjør Russland til en nær nabo
Også Danmark og Sverige er blant Ukrainas ni ledende militære givere i forhold til BNP. Grønland gir Danmark en arktisk sikkerhetsgrense; Sverige tilhører det samme nordlige sikkerhetsmiljøet gjennom sin geografi og en tett integrert nordisk (europeisk-arktisk) forsvarsplanlegging. Sammen med de seks NATO-statene som grenser til Russland, utgjør de åtte av de ni ledende giverne. For disse landene møter man Russland enten ved grensen eller på den andre siden av Arktis.
Nederland setter forskjellen mellom avstand og eksponering på prøve. Landet ligger på åttendeplass blant Ukrainas ledende militære givere i forhold til BNP, til og med foran Polen, og er det eneste som verken har landegrense eller arktisk grense. Nedskytingen av MH17 i 2014 drepte imidlertid 196 nederlandske statsborgere – det største antallet utenlandske sivile ofre i én enkelt hendelse i Russlands krig mot Ukraina. Russlands krig var derfor ikke en fjern hendelse i nederlandsk politisk hukommelse. Dette fastslår ikke nødvendigvis en årsakssammenheng, men kan bidra til å forklare hvorfor fysisk avstand ikke ga den samme politiske avstanden. Avgjørende er at dette ikke er en abstrakt historisk hukommelse om moralsk solidaritet, men snarere en redusert politisk avstand som svar på den nåværende trusselen. Tsjekkia, Ungarn og Slovakia har for eksempel historiske grunner til å frykte Moskva, gitt hendelsene i Budapest i 1956 og i Praha i 1968. Men fraværet av felles grense med Russland og av direkte ofre for den nåværende aggresjonen gjør at denne historiske hukommelsen ikke aktiveres på samme måte, og heller ikke plasserer disse landene blant Ukrainas ledende støttespillere.
Island er medlem av Arktisk råd, men har verken stående væpnede styrker eller militært materiell å overføre. Spørsmålet er om russisk militærmakt inngår i en stats egne sikkerhetsberegninger, og om den staten har midlene til å handle ut fra dem.
3. Konvensjonell fare endrer den kjernefysiske kalkylen
Les også: Kan Russland tape krigen i Ukraina?
Militær bistand alene er en ufullkommen test av motstandskraft mot kjernefysisk tvang. For stater som er direkte utsatt for Russland, tjener det en umiddelbar nasjonal interesse å holde russiske styrker bundet og svekket i Ukraina: Det kjøper tid til egen opprustning. Debatten i mai 2024 om angrep inne i Russland var en hardere test. Var regjeringene villige til å akseptere en større risiko for eskalering for å gjøre støtten sin militært effektiv?
Russlands offensiv mot Kharkiv viste den praktiske kostnaden ved restriksjonene. Ukraina ble angrepet av styrker som opererte rett over grensen, mens mange av våpnene partnerne hadde levert, ikke kunne brukes mot basene, utskytningsrampene og troppekonsentrasjonene inne i Russland som holdt angrepet gående. Spørsmålet ble: Skulle frykt for eskalering fortsatt gi russiske styrker et beskyttet bakland?
Konvensjonelle presisjonsangrep ga en vei ut av det falske valget mellom lammelse og kjernefysisk eskalering. De kunne svekke langtrekkende ildkraft, flyplasser og militærproduksjon uten å ramme befolkningssentre eller strategiske kjernefysiske styrker. Striden i mai handlet ikke bare om hvor langt Ukraina kunne slå. Den handlet om hvorvidt våpen som allerede var overført, kunne brukes til å ramme utskytningsrampene, basene og forsyningslinjene inne i Russland som drev angrepet på Ukraina. 31. mai 2024 lempet USA på sine restriksjoner, i første omgang bare for mål knyttet til offensiven mot Kharkiv. Som NATOs største militærmakt og Europas viktigste leverandør av utvidet kjernefysisk avskrekking satte Washington en viktig standard. De nasjonale tillatelsene varierte i omfang, og noen var snevrere enn andre. Offentlig støtte til å oppheve restriksjonene allerede før USA gjorde det, er en viktig indikator på vilje til å risikere forverrede forbindelser med Russland uten støtte fra den viktigste allierte, som del av en bredere sikkerhetsstrategi. De samme landene ligger an på begge mål. Alle de ni ledende militære giverne i forhold til BNP støttet en viss lemping innen 31. mai: de seks NATO-statene som grenser til Russland, Danmark og Sverige som arktiske stater, og Nederland. Frankrike, Storbritannia og Tsjekkia gjorde det samme. Med andre ord var de villige til å frafalle visse restriksjoner før de fikk et politisk signal fra Washington. Der russisk konvensjonell styrke ble oppfattet som en umiddelbar trussel, syntes risikoen ved tilbakeholdenhet å veie tyngre enn risikoen ved eskalering.
Les også: Pan-europeisk atomavskrekking: hvor står Frankrike? 🔒
«Der russisk konvensjonell styrke ble oppfattet som en umiddelbar trussel, syntes risikoen ved tilbakeholdenhet å veie tyngre enn risikoen ved eskalering.»
Forsvarsutgiftene peker i samme retning. Mellom 2021 og 2025 økte de seks NATO-statene som grenser til Russland militærutgiftene med gjennomsnittlig 1,52 prosent av BNP, mot 0,41 prosent i resten av utvalget. Alle europeiske NATO-medlemmer som brukte mer enn tre prosent av BNP på forsvar i 2025, var eksponert for Russland gjennom landegrense eller Arktis. For disse regjeringene var støtte til Ukraina ikke et alternativ til nasjonal opprustning. Den var del av den samme forsvarsstrategien: å svekke Russlands evne til aggresjon nå, og redusere landets mulighet til å diktere vilkårene for neste krise.
Ukraina er naturligvis ytterpunktet. I Gallup Internationals årsavslutningsundersøkelse for 2023 i 41 land var ukrainske respondenter blant dem som oftest ikke så noen risiko for bruk av kjernevåpen, til tross for at de lever under både Russlands angrep og landets atomtrusler. Dette er ikke en enkel geografisk effekt; det peker snarere mot erfaringen fra en pågående konvensjonell krig. For et samfunn som allerede lever med missilangrep, okkupasjon og tap på slagmarken, kan kjernefysisk eskalering virke mindre umiddelbar enn volden som allerede pågår. Undersøkelsen kan ikke skille dette fra en annen mulighet: at ukrainere, som ikke ville bli sett som at de bøyde seg for atomutpressing, svarte med bevisst trass. Uansett gjenspeiler svaret en befolkning hvis lesning av atomtrusselen er omformet av direkte krigserfaring – det motsatte av den lammelsen Russlands atomtrusler er ment å fremkalle.
4. Demokrati kan opprettholde besluttsomhet, men avgjør den ikke
De nordiske tilfellene advarer også mot en enkel fortelling om at «demokratiet forklarer alt». De ligger nær toppen av V-Dems Liberal Democracy Index, og flere av dem har vært blant Ukrainas sterkeste støttespillere. Likevel isolerer de ikke en demokratisk effekt. Disse statene er også en del av det baltisk-arktiske sikkerhetsmiljøet; Finland og Norge har landegrense mot Russland (om enn av svært ulik lengde). I det bredere utvalget følger en høy V-Dem-skår ikke konsekvent større militær bistand, raskere opprustning eller tidligere støtte til å oppheve våpenrestriksjoner.
Les også: Norden: fra fredelig randsone til strategisk frontlinje 🔒
Demokrati kan likevel ha betydning på et senere stadium. Når en regjering først har forpliktet seg, kan sterke demokratiske institusjoner gjøre det lettere å holde kursen: De gir kontinuitet, opprettholder tilliten i befolkningen og gir rivaliserende partier et grunnlag for å holde en felles linje. Der isolasjonistiske og populistiske krefter har vunnet terreng, har støtten til Ukraina lettere blitt en innenrikspolitisk skillelinje. Men demokratisk kvalitet forutsier ikke direkte hvor store økonomiske kostnader eller hvor stor eskaleringsrisiko en regjering vil akseptere.
Konklusjonen er derfor betinget. Nærhet gir det strategiske motivet; demokratiske institusjoner kan bidra til å opprettholde responsen. Ingen av faktorene avgjør alene hvor langt en regjering vil gå.
5. Europas frontstater bærer den største relative byrden
Gjennom store deler av NATOs historie virket ansvarsfordelingen klar. USA sto for den utvidede kjernefysiske avskrekkingen, mens de nest største vestlige allierte hadde mesteparten av alliansens avanserte militære kapasiteter. Østlige medlemmer ble i mindre grad behandlet som bidragsytere til alliansens strategi enn som mottakere av den – deres advarsler om Russland ble ofte oppfattet som regional engstelse som presset alle mot eskalering, snarere enn som en felles trusselvurdering. Den velkjente splittelsen i alliansen fulgte: Statene ved grensen fryktet å bli forlatt, mens de lenger unna fryktet å bli trukket inn i en konflikt de ikke kontrollerte.
Statene som grenser til Russland, bruker nå de største andelene av økonomien sin både på å bevæpne Ukraina og på å ruste opp selv. Europas større makter har langt større ressurser i absolutte tall, men setter av en mindre relativ andel av dem. Kapasitet og innsats er ikke lenger konsentrert på de samme stedene.
Les også: NATOs toppmøte i Tyrkia: Alliansen utfordres av transatlantiske splittelser 🔒
«Statene som grenser til Russland, bruker nå de største andelene av økonomien sin både på å bevæpne Ukraina og på å ruste opp selv.»
Frankrike og Storbritannia illustrerer forskjellen mellom politisk lederskap og materiell innsats. Begge støttet å lempe på restriksjonene for angrep inne i Russland. Likevel lå økningen i forsvarsutgiftene deres og den militære bistanden i forhold til BNP under nivået til de ledende grense- og arktiske statene. Mellom 2022 og 2026 utgjorde britisk bilateral militær bistand 0,61 prosent av BNP i 2021, og fransk bistand 0,25 prosent. Danmark forpliktet seg til 2,95 prosent og Estland 2,82 prosent – omtrent fem ganger den britiske andelen og mer enn ti ganger den franske. Hvor en regjering finner pengene, og hvor den ikke gjør det, gjenspeiler i seg selv hvor direkte den kjenner trusselen.
Den samme fordelingen viste seg i mai 2026, da Mark Rutte oppfordret de allierte til å sette av 0,25 % av BNP til støtte for Ukraina, men uten å oppnå enstemmighet. Ifølge en rapport i The Telegraph gikk Storbritannia, Frankrike, Italia, Spania og Canada imot målet, mens statene som allerede oppfyller det – Nederland, Polen og de nordiske og baltiske landene – drev det fram. Fordelingen er dette briefets argument i miniatyr: Byrden er tyngst for dem som ligger nærmest Russland, og motviljen størst blant dem som ligger lengst unna. Ukraina kan ikke være avhengig av en ny politisk kamp hver gang landet trenger ammunisjon eller luftvernmissiler.
Dette gjør ikke Europas større makter til sikkerhetskonsumenter. Kjernefysiske styrker, industriell dybde og avanserte militære kapasiteter er fortsatt konsentrert hos dem. Men de største relative utgiftene, og mye av den politiske eksponeringen, ligger nå ved fronten. Europas framvoksende problem er et skille mellom hvor kapasiteten befinner seg og hvor hastverket er størst.
Uansett kan vi observere ulike dynamikker i risikovurderingen. Geografisk sårbare stater frykter å bli forlatt på grunn av den risikoen for fremtidig kjernefysisk eskalering som Vest-Europa og USA oppfatter – med andre ord kan de frykte å befinne seg i morgen der Ukraina er i dag. Derfor er det strategisk viktig for dem å redusere frykten for eskalering som en faktor som former beslutninger om støtte til allierte.
Dette betyr ikke at frontstatene og de arktisk eksponerte statene opptrer hensynsløst. Tvert imot har de baltiske statene og Polen under krigen reagert forsiktig på militære hendelser som involverer Russland, som inntrengning av droner og missiler. De støtter Ukraina ikke fordi de ser bort fra eskalering, men fordi de vurderer at det å la frykt for eskalering prege enhver beslutning ville invitere til ytterligere tvang. Slik sett er målet deres å endre Moskvas kalkyle ved å vise at atomsignalene ikke vil gi et svakere Ukraina eller en splittet allianse.
Les også: Slik forbereder Russland hybrid eskalering 🔒
Konklusjoner
Russlands siste atomkampanje kommer på et tidspunkt da landets konvensjonelle strategi gir mindre enn Kreml trenger. Den utmattende offensiven har ikke gitt noe avgjørende gjennombrudd. Ukraina har i mellomtiden ført krigen inn i Russlands bakland: mot raffinerier, logistikknettverk og flybaser. Budskapet bak Russlands nye atomretorikk er mer direkte enn før: Hindre Ukraina i å bringe krigen hjem til oss.
Russland kan intensivere bombingen av Ukraina, og gjør det. Men bombing alene er en dårlig vei til det politiske og territorielle resultatet landet søker. De andre konvensjonelle alternativene er lite attraktive. Blant andre kostnader ville en ny offensiv fra Belarus gjøre et nyttig bakland til en sårbar krigsskueplass og utsette russiske styrker og forsyningsruter for ukrainske langtrekkende angrep. En ny massemobilisering kunne gi flere menn, men ville ikke i seg selv løse Russlands sentrale militære problem: ikke hvor mange soldater landet kan plassere nær fronten, men hvordan de kan bevæpnes og settes inn effektivt. Russland har utvidet styrkene sine i og rundt Ukraina til mer enn 700 000 personell. Men jo større styrken har blitt, desto vanskeligere har det vært å konsentrere og bruke den i stor skala på en dronemettet slagmark.
Dermed gjenstår farligere måter å endre konflikten på. Russland kunne gjennomføre et mer kalibrert hybridangrep mot et NATO-medlem – sabotasje, et dataangrep eller en voldelig hendelse som kan benektes, utformet for å fremtvinge en strid om hvorvidt et væpnet angrep har funnet sted og hvilket kollektivt svar det krever. Eller det kunne satse på begrenset kjernefysisk bruk i Ukraina: et angrep som i Moskvas kalkyle er lite nok til å skremme Vesten uten å trekke NATO direkte inn i krigen. Nylig Kreml-tilknyttet rapportering har lansert en slik mulighet, samtidig som den har understreket at det ikke er tegn til faktiske forberedelser. Den tvetydigheten er en del av presset.
Les også: Russlands eskaleringsmeny: Konvensjonelt, kjernefysisk og hybrid
Verken hybridangrepet eller begrenset kjernefysisk bruk garanterer Russland en militær seier. Begge er utformet for å splitte alliansen i det øyeblikket den må handle. Et hybridangrep tester om medlemmene kan bli enige om hva de nettopp har vært vitne til; for frontstatene ville nøling vekke alliansepolitikkens eldste frykt: å bli forlatt. Et begrenset kjernefysisk angrep inne i Ukraina ville etterlate liten tvil om fakta, men det ville teste om Vesten er villig til å handle for å stanse Russland, og kunne igjen splitte NATO-landene i spørsmålet om direkte militær intervensjon er nødvendig eller bør unngås.
Dette er skillelinjen som sammenligningen i dette policy briefet avdekker. Statene nærmest Russland har allerede behandlet ukrainsk motstand som fremskutt forsvar; de ville se et svakt svar som bevis på at konvensjonell aggresjon fortsatt lønner seg. Russland trenger ikke å beseire NATO på slagmarken. Det holder at medlemmene er uenige om prisen for et svar.
Europa kan ikke hindre Russland i å komme med atomtrusler. Det kan hindre at de virker. Europa vil kanskje aldri vite om Moskvas neste advarsel er bløff, reelle forberedelser eller et forsøk på å påvirke en bestemt beslutning. Det trenger ikke å vite det. Hvis atombløff fikk virke like effektivt som kjernevåpnene selv, ville Russlands innflytelse vært praktisk talt ubegrenset.
Ukraina har allerede vist hvordan dette fungerer. Landet står overfor den største risikoen for å bli arenaen for bruk av russiske kjernevåpen, men opprettholder likevel viljen til å gjøre motstand i møte med truslene. Europa må endelig gjøre denne motstandskraften kollektiv. Geografien kan ikke fjernes fra Europas sikkerhetskart, men den økonomiske og politiske byrden den skaper, kan fordeles bedre.
Tiltakene som skisseres i anbefalingene, vil redusere Europas sårbarhet for atomretorikk og undergrave Moskvas mål: et svakere ukrainsk forsvar, en allianse som stopper opp ved hver nye trussel, og europeiske samfunn som skremmes til retrett. Det betyr å dele byrden før en krise, holde den ukrainske motstanden forsynt og gjøre en ny russisk trussel til en grunn for kollektiv handling i stedet for enda en europeisk pause.
