Selv om filmen om den 40. presidenten i USA ennå ikke har blitt utgitt på kino i Europa, har den blitt en stor suksess i USA, til tross for negative anmeldelser. Den amerikanske pressen benytter anledningen til å påpeke at Trump aldri vil bli som Reagan. Publikum, derimot, kjenner på en nostalgi for de triumferende årene Reagan representerer.
Styrken i et slagord ligger i eierskapet. «Make America Great Again» («Gjør Amerika stort igjen»), som har fulgt Trump i åtte år, har blitt uadskillelig fra bevegelsen hans. Men det var Ronald Reagan som først brukte noe lignende, da hans kampanjeteam i 1980 benyttet slagordet «Let’s make America Great again» («la oss gjøre Amerika stort igjen»). Det var en imperativform heller enn en infinitivsform… selv om det er diskusjon om dette, siden «make» kan bety «gjør» på begge måter. Reagan er for tiden å se på det store lerretet i amerikanske kinosaler i en biografisk film om den konservative presidenten som styrte fra 1981 til 1989. I rollen som «Ronny» ser vi Dennis Quaid, som karikerer presidentens mimikk på en så klossete måte at det virker som om han opptrer i et lørdagsunderholdningsprogram på fransk TV. Filmen, regissert av Sean McNamara, har fått dårlige anmeldelser i USA, hvor kritikere mener den er forutsigbar og mangler en kritisk distanse til Reagan, som tidligere var B-filmskuespiller og en sentral figur i kampen mot kommunismen. Selv om den kanskje aldri vil bli utgitt på kino i Frankrike, har den oppnådd uventet suksess i USA under valgkampen. Kritikerne har ikke endret mening om filmen, men tolker suksessen som et resultat av dagens politiske situasjon. Reagan er ikke Trump, og USA trenger en mer tradisjonell form for konservatisme, langt unna milliardærens provokasjoner, hevder kommentatorene i New York i et forsøk på å finne trøst.
Slaktet av kritikerne, omfavnet av publikum
Reagan er republikaneren som dagens demokrater respekterer og nevner stadig vekk, nesten som et forbilde, til tross for at de hatet ham på 1980-tallet. Det er derfor et heldig sammentreff at filmen om Reagans fattige barndom, med en alkoholisert far og kampen for roller i andreklasses westernfilmer, ble lansert nå. Det er tydeligvis ikke Trump som er arvtakeren her, da han ble født med en sølvskje i munnen.
Les også: Abort, et minefelt for kandidaten Trump
Undertegnede så selv filmen en søndag på en kino i Rustbelte-området i det vestlige Pennsylvania, ikke langt fra Pittsburgh. Konkurransen om publikum var hard, med filmer som «Beetlejuice» og «Garfield» på programmet. Likevel var salen nesten full. Amerikanere er uttrykksfulle når de går på kino. Når Reagan fordømmer kommunismen, klappes det. Når han blir utsatt for et attentat (som er filmens åpningsscene), holder folk pusten mellom munnfuller av popkorn. Filmen overdriver karikaturen av sovjeterne. Bresjnev? En fullkommen idiot og alkoholiker. Gorbatsjov? En byråkrat som lar seg forføre av den amerikanske drømmen. Reagan visste hvordan man skulle snakke med russerne: «Riv denne muren, Herr Gorbatsjov!» Dette står i sterk kontrast til den kritikken demokratene retter mot Trump, nemlig hans påståtte beundring for Putin.
Trump/Reagan, en sammenligning
I 2016 brukte Donald Trump Ronald Reagan som et forbilde. Han var nettopp blitt valgt som republikanernes presidentkandidat, og partiet ble fortsatt ledet av tidligere reaganister som trengte å bli forsikret. Som Reagan var Trump først demokrat. Reagan var skuespiller, Trump var TV-vert. Åtte år senere er Reagan ikke lenger nevnt i Trumps taler. Det republikanske partiet er nå en underavdeling av trumpismen; Trump trenger ikke lenger å overbevise eller berolige et partiapparat han kontrollerer fullt ut. GOP-velgerne har også endret seg. De rike yuppiene på Wall Street stemmer ikke lenger på høyresiden, men foretrekker nå demokratene som beskytter frihandel og globalisering.
Filmanmelderne hevder at Reagan-filmen inneholder et skjult budskap mot trumpismen. Reagan var motstander av diktaturer (selv om dette er diskutabelt, ettersom han beundret general Pinochet), mens Trump angivelig flørter med dem. Reagan personifiserte optimisme, derav hans slagord fra 1984: «It’s morning in America» («Solen stiger over Amerika»). Trump på sin side snakker stadig om en nasjon i «nedgang» eller til og med «ødeleggelse».
Les også: Walz’ krabbementalitet overfor Vance
Den tidligere Fox News-stjernen Chris Wallace, nå på CNN, sier det klart: «I dag ville det ikke vært plass for Reagan i Det republikanske partiet. Reagan var for frihandel, Trump er for tollsatser. Reagan ville aldri ha kritisert en annen republikaner.»
Amerikanernes nostalgi
Den uventede suksessen til biografien reflekterer også et ubehag i det amerikanske samfunnet, en nostalgi for et USA som er i ferd med å forsvinne. Reagan-årene begynte under de samme forhold som et eventuelt andre Trump-mandat: En krise i Midtøsten, fortsatt høy inflasjon og dyr fossil energi. Den 40. presidenten blåste bort pessimismen fra Carter-årene. USA blomstret, og Hollywood produserte blockbustere som «The Goonies» og «Tilbake til fremtiden». Verden misunte USA. Og viktigst av alt, USA beseiret kommunismen uten (eller nesten uten) å løsne et skudd. Kontrasten med Biden-årene er slående: Et skammelig tilbaketog fra Afghanistan, woke-kulturen har infiltrert filmene, og den demokratiske kandidaten foreslår nå prisregulering. Det er denne følelsen av storhet som amerikanske kinogjengere ønsker å gjenoppleve. Så sterkt at Det republikanske partiet til og med organiserer filmvisninger for sine medlemmer, som om de også er grepet av nostalgien.
Dette innlegget ble først publisert i Revue Conflits. Det har blitt oversatt fra fransk.
Dick Cheney og kompani: De neokonservative som foretrekker Harris
