I et multietnisk og demokratisk samfunn må det finnes imperial orden og kolonistil politiarbeid.
Jeg elsker Singapore. Det er en av mine favorittbyer, og på de morgenene jeg føler meg for kosmopolitisk, kan jeg forestille meg å bo der igjen. Jeg var der i noen uker for ti år siden, og det er et paradis sammenlignet med de fleste vestlige byer. Hva er det å ikke like? Byen er ren, ordnet, moderne og sivilisert: en perfekt bystat. Og i en tid med harme og sosiale omveltninger i Vesten, er den et bolverk av gammeldags, konservativ politisk stabilitet.
Som min kollega Spencer Neale nylig rapporterte, opplevde Singapore «sitt første singaporske parlamentsvalg siden statsminister Lawrence Wong ble valgt i 2024. Folkets aksjonsparti (PAP) vant en overlegen seier lørdag og sikret seg 87 av de 97 setene i bystatens parlament.» PAPs jordskredsseier gir regjeringspartiet et klart mandat framover. Av de nærmere 3 millioner registrerte velgerne på øya stemte over 65 prosent på PAP, noe som ga partiet sin 14. strake valgseier siden uavhengigheten. Uvanlig stabilt i vår tid.
Det virker kanskje merkelig å starte en spalte om et opphisset stemningsleie i Storbritannia og Europa med en lovtale til Lee Kuan Yew (LKY) og Singapore. Men for den som ikke lider av nærsynthet, henger de sammen. På sosiale medier finnes flere typer grums. Én sjanger består av løsrevne og uoriginale sitater fra LKY, Singapores legendariske grunnlegger og anglofile leder som forvandlet en bakvannshavn til en moderne nasjon. Singapore er i seg selv et reelt eksisterende multietnisk samfunn, med tre hovedgrupper: singaporske kinesere utgjør rundt 75 prosent av befolkningen, malayer omkring 15 prosent, og inderne rundt 9 prosent. Resten er europeere, andre asiater og stillehavsfolk. Likevel er det verken rasemotsetninger, utbredt kriminalitet eller sosial uro.
Les også: Amerikansk anti-woke strateg ser mot neste slag i kulturkrigen
Men LKY kan høyst regnes som en klassisk liberaler – et faktum som kanskje irriterer den opposisjonelle høyresiden, er at han ble sterkt beundret av ingen ringere enn Tony Blair. Blair besøkte Lee i Singapore, og den tidligere statsministeren skal ha sagt at Lee er den klokeste lederen han noen gang møtte.
Hva man enn måtte mene om Blair, var han kompetent. Han lærte av Lee å ha en effektiv regjering, selv om det ble brukt til destruktive sosiale reformer i Storbritannia. Styringsform kan ikke hjelpe dersom verdensbildet den bygger på, er giftig.
For det er den Blair-inspirerte britiske staten som nå betraktes som illegitim av en betydelig andel briter. Jeg tror ikke vi står foran en borgerkrig i Storbritannia (eller Europa) ennå: For det første er våpen ikke så utbredt som i for eksempel Midtøsten eller Latin-Amerika; for det andre er statens kapasitet fortsatt sterk nok til å motstå både utenlandsk innblanding og jevn tilgang på våpen; for det tredje har staten fortsatt monopol på vold. Likevel øker faren for vedvarende sekteriske konflikter; slike konflikter kan føre til kapitalflukt og til slutt gjøre sivilisert styre umulig. De grunnleggende årsakene – fra masseinnvandring til sekteriske gettoer, fravær av en samlende nasjonal mytologi, til voldtektsgjenger og overgrep mot de mest sårbare og farløse – kan spores tilbake til den Blair-inspirerte statsmodellen: en minoritetsorientert enhet som maksimerer sekulære menneskerettigheter, samtidig som den svekker statens kapasitet og undergraver upartisk rettferdighet. Om politiet konsekvent gikk hardt til verks mot både ungdomskriminalitet og lovbrudd begått av innvandrere, uansett bakgrunn eller kjønn, ville skotske tenåringer ikke lenger føle behov for å bære kniv mot truende migranter. Det er faktisk så enkelt.
Problemene som møter Storbritannia, Europa og selvsagt USA har enkle løsninger. LKY peker mot dem. I et samfunn som i bunn og grunn er uunngåelig multietnisk (slik resten av den anglosfæren er), må håndhevelse av orden være øverste prioritet dersom man vil bevare en form for demokrati. Som LKY sa: Et samfunn kan ikke ha demokrati, frihet og orden samtidig; en konsekvens er at man ikke kan ha massedemokrati, sosial liberalisme og multietnisk samfunn på samme tid. Én av dem må bort. Det finnes en grunnleggende spenning mellom demokrati og orden i moderne, multietniske stater; sameksistens av maksimal demokratisk utfoldelse og sosial stabilitet er iboende uoppnåelig.
Les også: Problemet med CANZUK er nasjonalisme
I sin kjerne bygger demokrati på en enhetlig samfunnsetos, kulturell sammenheng og et felles kunnskaps- og informasjonsgrunnlag blant innbyggerne. Ingen av disse finnes i dagens vestlige stater, av ulike historiske grunner. Når slike forutsetninger mangler, ender overdreven vekt på demokratiske friheter og individuelle rettigheter med å skape kulturelle enklaver og sekterisk uro – og til slutt bane vei for autoritært styre. Lee sa: «Hovedmålet er å ha et velordnet samfunn slik at alle kan ha størst mulig glede av sine friheter. Denne friheten kan bare eksistere i en ordnet stat, ikke i en naturlig tilstand av strid og anarki.»
Multietniske samfunn krever, enkelt sagt, en form for imperial lov og orden – ikke slapp politiarbeid eller rettssystemer med ulike standarder: det første gir grobunn for uro og autoritarisme, det andre for revolusjon. Lee, en ivrig britisk historieelev, må utvilsomt ha studert Mahabharata, der Bhishma råder Yudhisthira, den eldste Pandava-prinsen, at videreføring av arajakatha (anarki) er en herskers alvorligste feil.
Multipolaritetens logiske og uunngåelige endepunkt vil være en tilbakevending til en orden slik den var før første verdenskrig. Den delen av debatten er avgjort. Hvordan stormakter klarer å navigere i det, er det sentrale forskningsspørsmålet framover. Som det nå blir tydelig i Europa, vil liberalere til slutt vende tilbake til å velge orden fremfor demokrati når det virkelig gjelder. Man kan til slutt ende opp med et kontinentstort Singapore. For de i anglosfæren som fremdeles vil bevare frihet og demokrati, er svaret å innføre et rasenøytralt politiarbeid av imperialt preg – det kan løse det liberale dilemmaet.
