Hvorfor maktens institusjoner avgjør opprøreres suksess.
Hayat Tahrir al-Sham, tidligere al-Nusra-fronten (al-Qaidas filial i Syria), har nylig oppnådd betydelig fremgang i Nord-Syria, noe som har fått mange observatører til å trekke paralleller til teoriene i den anerkjente boken Why Nations Fail (2012) av Daron Acemoglu og James A. Robinson.
Både analytikere hos The Atlantic og en studie publisert av Aleksandar Keseljevic og Rok Spruk på arXiv i 2022, undersøkt effektene av den syriske borgerkrigen på økonomisk vekst og institusjonell kvalitet.
Forfatterne hevder at politiske institusjoner er avgjørende for et lands stabilitet, økonomiske utvikling og evne til å overleve maktkamper.
Institusjoner som nøkkel til overlevelse
Bokens hovedbudskap er at åpne og inkluderende institusjoner skaper stabile samfunn, mens ekstraktive institusjoner, som kun tjener en liten maktelite, til slutt fører til opprør og regimeskifte.
HTS’ evne til å skape et visst nivå av lokal styring i Nordvest-Syria, inkludert rettsvesen og økonomiske systemer, kan tolkes som forsøk på å unngå den klassiske fellen av ren militær dominans som Assad-regimet i stor grad har basert seg på.
I Why Nations Fail beskrives hvordan autoritære ledere ofte undergraver sine egne maktstrukturer ved å konsentrere ressurser og kontroll, og til slutt svekker grunnlaget for varig styre.
Assad-regimets økonomiske utarming av syriske provinser og undertrykkelse av lokale samfunn kan tolkes som et eksempel på en ekstraktiv modell, som ifølge teorien skaper grobunn for opprør.
Maktsentraliseringens pris
I Syria har Assads forsøk på å gjenreise full kontroll over hele landet resultert i et svekket regime preget av korrupsjon, økonomisk kollaps og militær utmattelse. Samtidig har HTS klart å konsolidere makten i Idlib gjennom mer pragmatisk styring og begrenset politisk inkludering. Dette minner om Acemoglu og Robinsons analyse av hvordan maktkonsentrasjon kan gi opprørere en strategisk fordel når staten mister legitimitet.
Ba’athismens arv: Fra Saddam og Gaddafi til Assads siste bastion
Saddam Hussein og Muammar Gaddafi var begge medlemmer av Ba’ath-partiet og representanter for arabisk sosialisme, selv om deres regimer utviklet seg i ulike retninger.
Saddam Hussein ledet Irak som generalsekretær for Ba’ath-partiet fra 1979 til hans fall i 2003, mens Gaddafi styrte Libya gjennom sitt eget ideologiske rammeverk, sterkt inspirert av arabisk sosialisme.
Les også: Assad-regimet falt: Opprørere erklærer seier på statlig TV
Begge regimene bygde på sentralisert makt, autoritær styring og en økonomisk politikk preget av statlig kontroll, noe som til slutt førte til deres kollaps under indre opprør og internasjonal intervensjon. Deres fall bidro til å svekke Ba’athismens status som en politisk kraft i Midtøsten.
Er ba’athismen siste skanse?
Det Assad-ledede regimet har lenge representert den siste bastionen for arabisk sosialisme i regionen, men regimets svakheter er blitt stadig tydeligere gjennom år med krig, korrupsjon og økonomisk kollaps.
Ba’ath-partiet, med røtter i arabisk sosialisme, lovet å skape økonomisk rettferdighet og panarabisk enhet. I praksis ble ideologien brukt som et verktøy for autoritært styre i både Irak under Saddam Hussein og i Syria under Assad-familien. Saddams fall i 2003 markerte starten på ba’athismens nedgang i regionen, og nå ser Syria ut til å følge samme kurs.
Regimets ekstraktive institusjoner, preget av privilegier til en smal elite og utbredt korrupsjon, har lenge vært en svakhet. Ifølge teoriene i Why Nations Fail fører slike systemer til politisk og økonomisk stagnasjon, og til slutt til statens sammenbrudd når den ikke lenger kan kontrollere makten med militær dominans alene.
HTS: Et nytt Taliban i Syria?
Mens HTS har befestet kontrollen over store deler av Nordvest-Syria, er det lite som tyder på at de vil skape en demokratisk eller inkluderende stat. Gruppen har tidligere vært assosiert med Al-Qaida og bærer preg av en islamistisk militærorganisasjon med egne geopolitiske ambisjoner.
Vestlige analytikere frykter et Taliban-lignende regime i Syria, der en kombinasjon av teokrati og militær autoritet kan skape et nytt maktsenter. HTS’ pragmatiske forsøk på å styre gjennom en viss form for institusjonell orden har gitt dem en fordel, men det er uklart hvor lenge dette kan vare. Dersom de etablerer en islamistisk stat, kan det føre til ytterligere destabilisering i regionen.
Hva fremtiden kan bringe
Syria er i dag et ekstremt fragmentert land, der etniske, religiøse og politiske skillelinjer fortsetter å definere konfliktene. Assad-regimet kollaps betyr slutten for ba’athismen som en politisk kraft i Midtøsten. Samtidig kan et maktvakuum gi grobunn for nye konflikter og potensielt trekke flere regionale aktører inn i kampen om kontrollen over Syria.
I likhet med Irak etter Saddams fall kan Syria stå overfor en lang periode med usikkerhet og ustabilitet – kanskje uten ba’athismen, men heller ikke med fred.
Spørsmålet er hvor lenge HTS kan opprettholde kontrollen uten å falle i den samme fellen som boken Why Nations Fail advarer mot: Å utvikle ekstraktive institusjoner som skaper økende misnøye. Deres skjebne kan gi en historisk parallell til tidligere opprørsregimer som først lykkes, men siden kollapser under vekten av sine egne strukturer.
Enten HTS lykkes eller mislykkes, illustrerer deres oppgang hvordan teori og praksis i geopolitikken kan kaste nytt lys over krigens dynamikk i Syria.
