På Trumps initiativ er en justering av forholdet mellom EU og USA, og USA og Russland i gang, noe som reiser spørsmål om den transatlantiske alliansens bærekraft. Ligger russo-amerikansk geopolitisk arktisk hestehandel i kortene?
Trumps brå kursendring i utenrikspolitikken har fullstendig snudd USAs linje etter åtti år med kald krig og politikk for å holde først Sovjetunionen, og nå det autoritære Russland, i sjakk. Dette undergraver det transatlantiske samarbeidet, som lenge har vært sett på som en bærebjelke for global stabilitet. Alle NATO-medlemmer og europeiske partnere står overfor en krise uten sidestykke, drevet av økende mistillit og divergerende strategiske prioriteringer mellom USA og dets historiske allierte.
Den fastlåste situasjonen i fredsforhandlingene – som senere ble til en tretti dagers våpenhvile, aldri akseptert av Kreml, som krever Ukrainas kapitulasjon – fikk utenriksminister Marco Rubio til å slå fast at dersom det ikke snart kommer tydelige tegn på fremgang mot en fredsavtale, vil USA avslutte sitt forsøk på å mekle mellom Russland og Ukraina: «Vi må finne ut i løpet av de neste dagene om en avtale kan være innen rekkevidde. Hvis ikke, tror jeg vi rett og slett må gå videre. Vi kommer ikke til å holde på med dette i ukevis og måneder,» sa Rubio.
President Trump mener Ukraina burde ha overgitt seg til Russland, og skylder annenhver dag på president Zelenskyj for å ha startet krigen. Men om Ukraina virkelig ønsket å overgi seg, kunne de ha gjort det direkte – uten Trumps «finansielle mellomledd». For den nåværende amerikanske administrasjonen virker det som om et Ukraina – som ikke deltar i forhandlingene og får støtte fra Europa – som nekter å gi seg, er en hindring for et nytt, og på mange måter destabiliserende, samarbeid med Russland. Er det et tegn på at USA snart vil trekke tilbake støtten til Ukraina?
Samtidig øker presset på Kyiv for å signere en avtale om utvinning av mineraler og energiressurser. Den vil gagne amerikanske interesser, men gir foreløpig ingen tilstrekkelige garantier for Ukrainas sikkerhet og forsvar.
Les også: George Renner, Arktis og geopolitikk i luftmakten tidsalder 🔒
Spørsmålet som stadig stilles er: Hvordan kan denne tilnærmingen mellom USA og Russland forklares? Hva forener president Trumps vennskap med hans motpart Vladimir Putin? Teoriene florerer, særlig de konspirative, men president Trump er utvilsomt ingen hemmelig agent for Russland. Vi står ikke overfor en oppdatert versjon av Ochranaen, slik den ble beskrevet i bestselgeren om KGB-historien av Christopher Andrew og Oleg Gordijevskij.
President Trumps strategi synes, fremfor å stanse russisk aggresjon gjennom en avtale som sikrer en rettferdig og varig fred, først og fremst å være rettet mot å gjøre Russland til en alliert av USA. Og enda et bevis på dette målet kom i februar, da USA igjen stemte sammen med de andre statene i autoritarismens akse mot FNs generalforsamlings resolusjon A/79/L/75 om samarbeid mellom FN og Europarådet, som fordømmer Russland for invasjonen og okkupasjonen av Ukraina og behandler spørsmålet om Russlands status, etter at landet ble kastet ut av Europarådet i mars 2022.
Mot en deling av Arktis mellom de to nye allierte?
Muligheten for en russisk invasjon av Svalbard-øyene har dukket opp i analytikernes scenarier og spredt seg i Oslo siden president Donald Trump offentliggjorde sine ambisjoner om Grønland. Finnes det en hemmelig avtale mellom Det hvite hus og Kreml, av typen Grønland til USA, Svalbard til Den russiske føderasjonen? I januar, etter de oppsiktsvekkende talene som avdekket Trumps nye utenrikspolitikk, erklærte et russisk parlamentsmedlem, medlem av Dumaens forsvarskomité, under et program på russisk Kanal 1: «Krigen i Arktis er i gang. Siden Svalbard er det svake punktet for Nordflåten vår, må vi bygge militærbaser på disse øyene.»
Svalbard er en øygruppe i Polhavet, den nordligste delen av Norge og de mest bebodde landområdene nærmest Nordpolen, med færre enn 3 000 innbyggere. I motsetning til det øvrige norske territoriet er Svalbard en ikke-inkorporert del av Norge og ligger utenfor Schengen-området, Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet og det nordiske passforbundet. Øygruppen, som ligger omtrent midt mellom Norge og Nordpolen, er underlagt Norges politiske suverenitet, men en traktat fra 1920 gir dens signatarstater (i dag 48 stater) rett til å utnytte naturressursene «på fullstendig likt grunnlag». Svalbardtraktaten, også kjent som Spitsbergentraktaten, er et unikt internasjonalt avtaleverk som regulerer øygruppens status. Traktaten ble undertegnet i 1920 og trådte i kraft i 1925, og den representerer et eksempel på multilateralt samarbeid om forvaltningen av en strategisk og ressursrik region som blir stadig mer tilgjengelig som følge av issmelting forårsaket av klimaendringene.
Selv om de fleste kullgruvene er forlatt, bor det en høy og voksende andel russiske statsborgere fast i øygruppen, støttet av føderale subsidier fra Kreml. Den stabile og strategiske tilstedeværelsen gjør at Moskva kan hevde sine ambisjoner i området. Den russisk-ortodokse kirke viser også interesse for Svalbard, som nylig er blitt omtalt som «ortodoks jord».
Les også: Trumps arktiske spill: Island kjenner trykket fra Grønland 🔒
Kina har markert seg ved å bygge en forskningsstasjon i 2004. I det siste arrangerer landet reiser for «turister» som vifter med Folkerepublikken Kinas røde flagg på sosiale medier.
Fremtidsrettede Tyrkia har vært del av traktaten helt siden 1920. President Erdoğan, i tråd med doktrinen om «strategisk dybde», gir fortsatt tyrkisk utenrikspolitikk en tydelig profil som tar sikte på å bli en sentral aktør i de globale forbindelsene. Nylig har han benyttet retten til å kjøpe land, åpne gruver og drive vitenskapelig forskning på Svalbard, og dermed økt sin strategiske innflytelse i Arktis.
Geopolitiske sjokk
Vi har ennå ikke nådd toppen av Trump‑administrasjonens utenrikspolitikk, og vi må forberede oss på andre geopolitiske sjokk.
I en bok utgitt i 2024, The Retreat from Strategy (Hurst Editions), beskriver to militære eksperter i detalj hvordan Russland og Kina kan ta kontroll over den norske øygruppen Svalbard. Ved å utnytte en av de felles øvelsene i området kunne russiske og kinesiske krigsskip plutselig invadere og overta øygruppen – til stor overraskelse for både amerikanerne, som er fullt opptatt i Sør‑Kinahavet, og europeerne, som er altfor dårlig utstyrt, splittet av ulike nasjonale interesser og ikke forberedt på en arktisk konflikt.
De som i dag hevder at en russisk invasjon av Europa er høyst usannsynlig, er trolig de samme som ikke trodde på offensiven president Putin satte i gang i mars 2022 med den «spesielle militæroperasjonen».
På samme måte, i dagens geopolitiske sammenheng: Hvem og hva kunne stoppe for eksempel en amerikansk plan om å styrte Danmarks regjering og annektere Grønland? Eller en militæraksjon for å ta tilbake Panamakanalen med makt?
På sin side mener Beijing at USA har til hensikt å iverksette militære tiltak for å kontrollere Panama og/eller Grønland, og følgelig forbereder Xi Jinping et angrep på Taiwan.
Med dette som bakteppe blir det mer, snarere enn mindre, sannsynlig at Kina gjør en strategisk vurdering av at øyeblikket kan være gunstig for å slå til mot en av sine naboer. Angrepet kan rettes mot Filippinene i Sør-Kinahavet, de omstridte Senkaku-øyene i Øst-Kinahavet, eller kanskje selve Taiwan. Uansett mener Beijing at Trump, som blir stadig mer isolert fra vestlige allierte, overhodet ikke har til hensikt å gripe inn til forsvar for Taiwan og utløse en verdenskrig for å stanse eller reversere Kinas handlinger. Og dessuten ville han bli overmannet uten Nato-innblanding.
Det geopolitiske jordskjelvet som er utløst av autokratienes akse, og som nå også næres av spenningene knyttet til president Donald Trumps amerikanske politikk, fører til en omkalibrering av forholdet mellom Den europeiske union og USA og reiser spørsmål om bærekraften i den transatlantiske alliansen i en tid med økonomisk, geopolitisk og strategisk usikkerhet uten sidestykke.
I slike scenarioer må spørsmålet stilles: Er også den historiske transatlantiske alliansen i fare?
Lederen for Institut for Strategi og Krigsstudier: – Danmark står i en surrealistisk situasjon 🔒
