Vesten svikter Georgias prodemokratiske forkjempere.
Siden den georgiske regjeringen frøs søknaden om EU-medlemskap og erklærte seier i det omstridte valget i 2024, har landet vært i dyp krise. Protestene fortsetter, men regjeringspartiet Georgisk drøm står på sitt. For pro-europeiske georgiere øker kostnadene. Vi ser fremtiden vår glippe. Noen mister imidlertid allerede nåtiden sin, stengt inne bak lås og slå på oppkonstruerte politiske anklager og risikerer mange års fengsel. De trenger støtte fra det internasjonale samfunnet.
Siden en ny bølge av demonstrasjoner brøt ut i november, har påtalemyndigheten reist straffesaker mot over 60 demonstranter. De fleste er unge studenter som politiet slo og dro bort fra gatene i Tbilisi og andre byer. Listen omfatter også journalister som Mzia Amaglobeli og mange andre som bare gjorde jobben sin og ble angrepet. En fersk rapport fra georgiske menneskerettighetsorganisasjoner beskriver systematiske overgrep begått av politiet og karakteriserer regjeringspartiets strategi som rettet mot å «innskrenke det siste rommet for opposisjon og fortsette sitt styre på ubestemt tid».
Dette nedslaget er ikke en rekke enkeltstående hendelser. Det er en bevisst kampanje for å spre frykt. Det som startet med angrep på gatedemonstranter, har utviklet seg til en bredere offensiv: Et forsøk på å demontere selve opposisjonen, leder for leder.
Oppmuntrende ord er ikke nok
Siden slutten av mai er to av landets mest fremtredende opposisjonsfigurer, Zurab Japaridze og Nika Melia, blitt arrestert. Begge er ledere for Koalisjonen for forandring, alliansen som fikk flest stemmer av alle opposisjonsgrupper ved det omstridte parlamentsvalget i fjor oktober.
Les også: Georgias sikkerhetsdilemma: Balansering på kanten mellom “krig eller fred” 🔒
Myndighetene arresterte dem etter at de nektet å møte for en parlamentarisk granskingskommisjon opprettet av Georgisk drøm – et organ regjeringspartiet åpent bruker til å kriminalisere opposisjonen ved å etterforske påståtte overtramp fra den forrige regjeringen. Japaridze og Melia avslo å svare på spørsmål, som mange av sine kolleger, og nektet å betale kausjon. For dem ville etterlevelse bety å legitimere regjeringens autoritære utvikling.
Gateprotestene har kanskje mistet noe av gnisten og oppmerksomheten de hadde da de dominerte verdens nyhetsoverskrifter for bare noen måneder siden, men det betyr ikke at det anti-vestlige presset har stoppet. Nå betaler enkelte georgiere en enda høyere pris for kampen: friheten sin.
Det er på tide at EU og USA innser en brutal sannhet: Georgias vei mot demokrati og en euro-atlantisk fremtid er lang og krevende, hindret av en regjering med tette bånd til oligarkiet og en stadig mer pro-russisk orientering. Diplomatiske erklæringer og symbolske sanksjoner har begrenset virkning.
Folk som risikerer arrestasjon, vold og eksil for å holde Georgia forankret i Vesten, fortjener mer enn sporadiske oppmuntrende ord. Skarpe uttalelser, om enn sjeldne, har sin plass, og sporadiske sanksjoner mot regjeringsmedlemmer kan styrke moralen til demonstrantene. Men det endrer ikke realiteten av at titalls georgiere ofrer livet sitt i dette øyeblikk. Med en fragmentert opposisjon og et protestmiljø under press, trenger de mer enn ord. De trenger reell støtte fra internasjonale partnere.
Politisk dekke
EUs utvidelseskommissær Marta Kos minnet Europaparlamentet om at det å gi et land status som kandidat «ikke automatisk betyr at veien videre er sikret». Det er teknisk sett sant, men bare en del av bildet. Statusen medfører også forpliktelser for EU, særlig overfor de innbyggerne som aktivt kjemper for de demokratiske verdiene Unionen hevder å stå for.
Les også: EU bør følge USA og innføre sanksjoner mot Georgias ledere
Ved å gi Georgia kandidatstatus i 2023, til tross for gjentatte udemokratiske handlinger fra regjeringspartiet, ga EU Georgisk drøm politisk dekke. Denne avgjørelsen, uavhengig av hvor velmenende den var, krever nå en kursendring. Europeisk utenrikspolitikk må gå utover generelle diplomatiske formuleringer og symbolske sanksjoner. EU må vurdere å ta i bruk sterkere økonomiske virkemidler, inkludert handelsavtaler, og legge interne uenigheter til side for å legge press på den georgiske regjeringen til å løslate politiske fanger og gjenopprette demokratiske spilleregler.
Til sitt forsvar har USA nylig trappet opp sitt engasjement med initiativer som MEGOBARI-loven, som Kongressen allerede har vedtatt og Senatet nå behandler. Lovforslaget legger opp til en omfattende omlegging av USAs politikk overfor Georgia, inkludert økt press på regjeringen for å frigjøre politiske fanger. Når Washington skjerper blikket mot dette strategiske knutepunktet i Kaukasus, bør EU ikke se det som en grunn til å holde igjen, men som et tydelig kall om å styrke sin egen innsats.
Georgia er mer enn en nabo i EUs randsoner. Landet er en viktig bro mellom kontinenter, et symbol på håp for demokratiske bevegelser i regionen, og en test på hvor troverdig Vesten egentlig er. De som kjemper for Georgias framtid, står fortsatt på. De skal ikke måtte kjempe alene.
– Georgia er ikke et diktatur ennå, men nærmer seg farlig raskt 🔒
