Fredsavtalen mellom Armenia og Aserbajdsjan gir ubehagelige lærdommer for alle.
Fredsavtalen mellom Armenia og Aserbajdsjan kan fremheves som den mest betydelige utenrikspolitiske seieren i president Donald Trumps andre periode. Som administrasjonen stadig minner oss om, er Trump – mannen som jager den alltid unnvikende Nobels fredspris – «fredspresidenten». Han søker fred både i grenseområdene mellom Øst-Europa og Vest-Asia, der tre av Huntingtons sivilisasjonsblokker (den vestlige, den islamske og den ortodokse) kolliderer, og i det kronisk blodige Midtøsten. Administrasjonen minner oss også om at han har løst konflikter mellom Thailand og Kambodsja (sant), India og Pakistan (diskutabelt), og ulike afrikanske folkegrupper (delvis sant).
Men ingen kan nekte for at denne avtalen er av en annen karakter. Armenia og Aserbajdsjan hadde vært låst i det som virket som en uløselig konflikt. Likevel satt landenes ledere ved siden av Trump, smilende, mens de signerte et dokument som gjorde USA til en slags garantist for fred i regionen – riktignok med betydelig amerikansk næringslivsengasjement i et knutepunkt langs den historiske handelsruten, som igjen kan endre maktbalansen der.
Les også: Hybridkrigføringens skjulte verden: Armenia kjemper for sin overlevelse 🔒
Den USA-meglede og -garanterte avtalen gir en 32 kilometer lang korridor til utvikling av USA. «The Trump Route for International Peace and Prosperity», kjent i Aserbajdsjan som «Zangezur-korridoren» og i Armenia som «Syunik-veien», forbinder Aserbajdsjan med Tyrkia gjennom Armenia. Den skal formelt drives av et amerikansk selskap, og sikrer dermed både fred og profitt. Ruten gjenåpner en historisk ferdselsvei brukt av armenske handelsmenn for å knytte Tyrkia – og dermed Europa – til Asia uten å krysse verken Iran eller Russland.
Tanken er at når denne ruten er etablert, kan Tyrkia gjenåpne grensen til Armenia, som har vært stengt siden konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan i 1993. Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan spilte en nøkkelrolle i å overbevise Trump om å inngå avtalen, og i å bringe partene sammen. Moskva og Teheran er avventende til prosjektet, men maktesløse til å stanse det. De ser likevel hva som er i ferd med å skje: Avtalen gir ikke bare USA fortjeneste, men styrker også Tyrkias regionale overtak over sine historiske rivaler Russland og Persia.
En av de tidligste referansene til armensk handel som knytter Asia og Europa via denne ruten finnes i Marco Polos krøniker fra 1200-tallet. Venetianske kjøpmenn som Polo utforsket nye handelsruter og partnere for å knytte India til Italia, på jakt etter rikdommer som silke, elfenben, juveler, tepper og krydder. Ruten ble enda viktigere etter at Mehmed erobret Konstantinopel, etablerte tyrkisk dominans rundt Bosporos og gjorde osmannerne til garantister for orden både til lands og til sjøs. Osmanerne bosatte mange armenere fra Øst-Anatolia og Krim i Istanbul. Armensk migrasjon og handel fortsatte å vokse etter hvert som det osmanske riket ble mer – for å bruke et bedre ord – flerkulturelt gjennom 1500-tallet.
Les også: Armenia (og andre små nasjoner) må ikke tvinges til å velge mellom Vesten og Russland 🔒
Imperialismens press åpnet naturlig for friere handelsruter og større kulturell blanding. Det fantes også en geopolitisk dimensjon: Osmanerne måtte behandle handelsfolk godt for å vise seg som et bedre alternativ enn rivalene i det safavidiske Persia og det russiske imperiet. I et tidlig eksempel på grenseoverskridende handel knyttet dette nettverket sammen Surat, Madras, Calcutta, Konstantinopel, Izmir, Moskva, Kraków, Lviv, Venezia og Amsterdam – alle med betydelige armenske og tyrkiske diasporaer og kulturpreg. Varevolumet var enormt, bare overgått av britenes sjøveier via Aden og Suez.
Dagens situasjon gjenspeiler fortiden, med en rask forskyvning av maktbalansen i Kaukasus mot Tyrkia og Vesten, på bekostning av enhver russisk- eller iransk-ledet blokk. Mens Russland var opptatt med Ukraina, beseiret Aserbajdsjan Armenia med tyrkisk støtte og gjenerobret det omstridte Nagorno-Karabakh. Mellom 2020 og 2023 endret tyrkiske droner kampbildet i Armenia og Syria – og bidro til å bremse Russland i Ukraina. Viktigst av alt innså Armenia at verken Russland eller Iran ville komme dem til unnsetning, og har i praksis forkastet sin langvarige allianse med Russland og rivalisering med Tyrkia.
Faget internasjonale relasjoner handler om makt, der verken etnisitet eller religion er avgjørende. Denne nye hegemoniske freden gir ubehagelige lærdommer for alle parter og vil tvinge fram en revurdering i både historieskriving og akademia. Som generasjoner før oss har visst, kan erobring til tider være en mer stabil garantist for hegemonisk fred enn en endeløs og fånyttes kamp for å gjenopprette en brutt balanse. Små makter uten støtte fra en stormakt vil stå seg bedre ved å tilpasse seg en regional maktbalanse enn å gjøre opprør mot en uunngåelig ny orden. Noen ganger kan hard makt skape en større imperial likevekt for alle involverte, og overgå splittende krefter som ideologi, religion eller etnisk fellesskap.
Kan den nordiske samarbeidsmodellen bli relevant i Sør-Kaukasus?
