Som en årvåken observatør av internasjonale relasjoner har Pierre Lellouche publisert en grundig analyse av krigen i Ukraina og dens globale konsekvenser: «Maktspill – Krigen i Ukraina og verdens omveltning».
Han fordømmer en følelsesdrevet krig fra de vestlige landenes side uten strategisk refleksjon, som reaksjon på den russiske aggresjonen i februar 2022. Han oppfordrer spesielt europeerne til en intellektuell, politisk og militær opprustning for å møte utfordringene i etterkrigstiden i Europa, så vel som i resten av verden som allerede er påvirket av denne konflikten.
Som medgrunnlegger av IFRI (Institut Français des Relations Internationales [norsk: Det franske instituttet for internasjonale relasjoner), og senere som parlamentariker, minister, president for NATOs parlamentariske forsamling og Frankrikes spesialrepresentant i Afghanistan-Pakistan, har Pierre Lellouche viet det meste av sin karriere til internasjonale spørsmål. Han har nylig utgitt «Maktspill. Krigen i Ukraina og verdens omveltning».
Lellouche har blitt intervjuet av redaktør Jean-Baptiste Noé i Revue Conflits.
– I din siste bok, Maktspill. Krigen i Ukraina og verdens omveltning, analyserer du de geopolitiske dynamikkene i denne konflikten. Du omtaler spesielt krigen i Ukraina som en «løsrivelse». Hvorfor bruker du dette begrepet?
– Dette begrepet er uunngåelig hvis man ser på den lange historien mellom disse to slaviske folkene, spesielt de 300 årene hvor Ukraina var en del av det tsaristiske Russland, deretter Sovjetunionen, etter 600 år med polsk og litauisk dominans. I virkeligheten har Russland aldri virkelig akseptert at dette landet skulle slippe unna deres innflytelsessfære, selv etter Ukrainas uavhengighet i 1991.
– Ukraina, på sin side, søker endelig å frigjøre seg fra dette historiske overherredømmet, spesielt siden Russlands annektering av Krim i 2014. Denne krigen er derfor ikke annet enn en løsrivelseskrig, fanget i konfrontasjonen mellom amerikanere og russere, der Ukraina forsøker å styrke sin uavhengighet ved denne gangen å støtte seg på USA og Europa mot et Russland som ønsker å beholde landet i sin innflytelsessfære. Den nåværende konflikten er et resultat av en rekke uløste spenninger siden slutten av den kalde krigen.
– Du sammenligner ofte denne situasjonen med perioden etter Versailles-traktaten. Kan du forklare denne historiske parallellen?
– Parallellen er relevant, fordi Versailles-traktaten fra 1919 etterlot mange viktige geopolitiske spørsmål ubesvart, slik Jacques Banville raskt forsto i sitt verk De politiske konsekvensene av freden (1919). I Versailles ble det ukrainske spørsmålet for øvrig rett og slett ignorert av både seierherrene og de beseirede, mens både bolsjevikene og de hvite russerne (red. anm. tsar-lojalister under den russiske borgerkrigen 1918-1920) i Russland også betraktet Ukraina som en integrert del av Russland. I 1945 trakk Stalin opp grensene for det moderne Ukraina, men innenfor Sovjetunionen, og Khrusjtsjov la til Krim i 1956 som en «gave» til den sovjetiske republikken Kyiv.
Les også: Fra idealisme til realisme: Tysklands geopolitiske oppvåkning 🔒
– Spørsmålet oppstod på nytt i 1991 ved Sovjetunionens kollaps: Hva skulle man gjøre med dette landet, den gang med 52 millioner innbyggere og større enn Frankrike? Skulle man bekrefte dets tilknytning til Russland, ønske det velkommen i Vesten, eller gi det en rolle som bro mellom de to leirene og dermed en nøytral status garantert av det internasjonale samfunnet? I realiteten har Vesten aldri ønsket eller klart å behandle dette spørsmålet eksplisitt, av grunner som skyldes likegyldighet, uvitenhet, forretninger (billig russisk gass), kort sagt en strategisk forsømmelse lik den på 1930-tallet. I dag minner krigen i Ukraina om disse dårlig håndterte geopolitiske spenningene, forsterket av NATOs utvidelse og de store – maktenes manglende evne til å bli enige om Ukrainas status.
– Du har snakket om en «stedfortrederkrig» mellom NATO og Russland. Kan du utdype dette begrepet?
– Krigen i Ukraina har fra april 2022 blitt en uerklært stedfortrederkrig mellom NATO og Russland. Etter den russiske hærens mislykkede fremstøt mot Kyiv og tilbaketrekningen fra Kharkiv i mars, begynte USA, fulgt av europeiske land, å levere store mengder våpen samt betydelig økonomisk støtte (minst 300 milliarder dollar til dags dato). Den amerikanske forsvarsministeren, Lloyd Austin, var en av de første som åpent sa at målet var å svekke den russiske hæren og «fjerne enhver lyst til å prøve igjen».
– Vi gikk da inn i en dynamikk av konfrontasjon mellom de to leirene rundt fremtiden til denne buffersonen, Ukraina, mellom Tyskland og Russland. Som vanlig snudde russerne raskt på sin retorikk: fra å være angriperen, hevdet de nå å være offeret for en aggresjon fra det «kollektive Vesten». Det som imidlertid fortsatt mangler på vestlig side, er en klar visjon av krigens mål. Clausewitz sa: «Den politiske hensikten er målet. Krigen er middelet. Et middel uten mål er utenkelig.» En setning våre ledere bør tenke over…
– For vi vet fortsatt ikke hva Vesten egentlig ønsker å oppnå ved slutten av denne krigen. Er det total frigjøring av ukrainsk territorium, noe som i dag synes uoppnåelig? Eller er det å få Putins regime til å falle? Denne uklarheten svekker den vestlige strategien, mens trettheten
– Så Vesten har ikke et klart krigsmål?
– Akkurat. I motsetning til Russland, som har definert mål – selv om de har utviklet seg gjennom konflikten – synes Vesten å mangle et presist mål. I begynnelsen ønsket Russland utvilsomt å okkupere hele Ukraina og installere et pro-russisk regime, men denne ambisjonen mislyktes. Russerne konsentrerte da sine anstrengelser om Donbass og Krim. Det russiske målet er derfor mer eller mindre klart i dag: å opprettholde kontrollen over disse regionene. På vestlig side oppsummeres derimot budskapet til et ganske vagt slagord: «så lenge som nødvendig», uten at man egentlig vet hva det betyr. Vi er i en krig der følelsene dominerer, men uten en reell langsiktig strategisk plan.
– Du nevner i boken din at krigen i Ukraina har bredere konsekvenser og er en del av en større verdensomveltning. Kan du fortelle oss mer om det?
– Krigen i Ukraina markerer et viktig vendepunkt i verdenshistorien, 30 år etter slutten av den kalde krigen, og dette av to grunner.
– Først og fremst er denne krigen grunnleggende for fremtiden til sikkerhetssystemet i selve Europa: Statusen til denne strategisk viktige sonen mellom Tyskland og Russland står på spill. Dette spørsmålet vil utgjøre kjernen i de fremtidige fredsforhandlingene, sannsynligvis fra neste år.
– Men denne krigen er også grunnleggende fordi den har akselerert mange større trender som allerede er i gang i det internasjonale samfunnet og med tanke på maktforholdene mellom nasjoner. Uten å innse det har vi skapt en strategisk allianse mellom Kina og Russland – Henry Kissingers mareritt – en allianse som har fått følge av to særlig problematiske stater, Iran og Nord-Korea. Fire atommakter; det jeg i boken kaller «Apokalypsens fire ryttere».
Les også: Vil USAs militærindustrielle kompleks sabotere Europas vei til strategisk autonomi? 🔒
– Vi er vitne til en omforming av internasjonale allianser, med på den ene siden Vesten, og på den andre siden en stor revisjonistisk allianse, riktignok sammensatt av ulike aktører, dannet av Russland, Kina, Iran og Nord-Korea. Denne alliansen motsetter seg stadig mer åpent den internasjonale orden etablert etter andre verdenskrig, dominert av USA og deres allierte.
– Denne revisjonistiske blokken støttes av det Russland kaller «flertallet i det globale sør», fremvoksende land og regionale stormakter som ikke lenger ønsker å være underlagt vestlig dominans. De søker å bygge en alternativ orden, med institusjoner som BRICS eller finansielle strukturer som et alternativ til dollarsystemet. Denne utviklingen markerer et viktig vendepunkt i verdenshistorien.
– Du understreker også sammenhengen mellom krigen i Ukraina og andre konflikter, spesielt i Midtøsten. Kan du forklare denne forbindelsen?
– Ja, krigen i Ukraina har allerede spredt seg. Det er en svært klar forbindelse mellom krigen i Ukraina og andre konfliktområder, spesielt i Midtøsten, hvor vi finner de samme aktørene. Iran, for eksempel, spiller en avgjørende rolle i begge disse områdene. Det leverer droner og våpen til Russland, som bruker dem mot Ukraina. Samtidig fører Iran en krig mot Israel, støttet av stormakter som Kina som omgår sanksjonene ved å kjøpe iransk olje.
– Disse krigene er sammenkoblet gjennom strategiske, økonomiske og militære allianser. For eksempel får Nord-Korea, som støtter Russland ved å levere våpen og nå også soldater, beskyttelse fra Moskva og Beijing på den internasjonale scenen. Disse dynamikkene viser at krigen i Ukraina har utløst en rekke konsekvenser i andre regioner av verden, spesielt i Midtøsten, i Asia og til og med i Afrika, hvor amerikansk og fransk innflytelse blir utfordret.
– Hvordan kunne en fremforhandlet løsning på denne konflikten se ut, etter din mening?
– En fredsavtale er mulig, men vil den være solid og fremfor alt varig? Eller skal vi lukke såret og la infeksjonen bli igjen på innsiden? I grove trekk har hovedinnholdet i avtalen allerede blitt forhandlet mellom de stridende partene så tidlig som i april 2022, under tyrkisk mekling (jeg publiserer i vedlegget til boken min det vesentlige av det da forhandlede avtaleutkastet).
– De to partene må først bli enige om en territoriell deling som naturligvis verken Ukraina eller Vesten vil anerkjenne som endelig, på samme måte som vi i 1940-årene ikke anerkjente delingen av Tyskland som endelig. Realiteten på bakken er at Russland allerede kontrollerer 20 % av Ukrainas territorium, spesielt Krim og en stor del av Donbass, som allerede er annektert av Moskva. Den militære realiteten er at Ukraina ikke vil kunne gjenerobre disse områdene med militær makt. Følgelig kan den fremtidige avtalen bare konstatere dette faktum.
– Det vanskeligste gjenstår: Ukrainas status og sikkerhetsgarantier. Realiteten er, igjen utover de fine ordene, at Ukraina ikke vil kunne bli medlem av NATO: verken amerikanerne eller tyskerne ønsker å krysse denne grensen av frykt for en direkte konfrontasjon med Russland. En ironisk skjebne for de som husker at opprinnelsen til denne saken stammer fra NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008, hvor George W. Bush absolutt ønsket å få Ukraina inn umiddelbart! Da gjenstår en nøytral status, forenlig med Ukrainas inntreden i EU, som ville bli garantert av det internasjonale samfunnet. Denne gangen må det imidlertid være ekstremt solide garantier, i en tid hvor USA er fristet til å vende blikket mot Asia. Dette betyr at Europa må spille en avgjørende rolle i sikringen og gjenoppbyggingen av etterkrigstidens Ukraina: et land som er splittet, økonomisk ødelagt, politisk ustabilt og i tillegg overmilitarisert. Kort sagt: en enorm oppgave venter europeerne.
– Du virker pessimistisk med hensyn til europeernes evne til å møte denne utfordringen. Hvorfor?
– Jeg er faktisk svært bekymret over mangelen på strategisk visjon i Europa, samt fraværet av enhver debatt om etterkrigstiden. De europeiske regjeringene er svake og lite forberedt på å møte utfordringene etter konflikten. Vi har skjøre regjeringer i Tyskland, Frankrike og Storbritannia, og Europa synes å være opptatt av interne kriser, spesielt økonomiske. Det er svært lite refleksjon over hvordan vi kunne stabilisere Sentral-Europa på lang sikt, som likevel er avgjørende for kontinentets sikkerhet.
Les også: Mellom makt og muligheter: Europas jakt på strategisk autonomi 🔒
– Denne mangelen på lederskap og strategisk visjon i Europa er svært bekymringsfull, særlig fordi amerikanerne på lang sikt uten tvil vil konsentrere seg mer og mer om sin rivalisering med Kina. Europa må derfor ta sitt ansvar, men for øyeblikket ser jeg få tegn på at det forbereder seg på å møte denne utfordringen.
– Hva er hovedbudskapet i boken din?
– Boken min søker å advare om de geopolitiske mekanismene vi har kastet oss inn i uten noen form for strategisk refleksjon. Krigen i Ukraina er mye mer enn en lokal konflikt. Den markerer et historisk vendepunkt som omorganiserer verdensordenen. En endring som, riktignok på sin måte, anerkjennes av FNs generalsekretær ved å delta på BRICS-toppmøtet i Kazan, mottatt av Vladimir Putin, til tross for at han er tiltalt av Den internasjonale straffedomstolen.
– Hvis vi ikke blir bevisste på dybden av disse endringene, risikerer vi å møte en mer kaotisk og voldelig verden uten å være forberedt. Tiden er inne for at Europa og Vesten oppruster intellektuelt, politisk og militært for å møte disse nye utfordringene.
NUPI-forsker: – Kun Frankrike og Storbritannia kan lede Europa til strategisk autonomi 🔒
