Er militær strategi styrt av uforanderlige lover, eller endrer den karakter med tiden og fra land til land?
Den franske generalen Benoît Durieux – lederen for den franske statsministerens militærkabinett – har gitt ut storverket «Strategiens mestere. Fra Sun Tzu til Waren» (Les Maîtres de la stratégie. De Sun Zi à Warden) sammen med historikeren Olivier Wieviorka.
I denne sammenhengen har General Durieux blitt intervjuet Charles-Henri d’Andigné i Geopolitikas franske partnerpublikasjon, Revue Conflits, hvor han gir sin analyse av hva strategi egentlig betyr og innebærer.
– Hvorfor denne boken?
– To forhold fikk oss til å gi ut dette verket. For det første går den geopolitiske utviklingen svært raskt: mer enn noen gang må vi tenke og tale strategi. For det andre fantes det ingen bok i Frankrike – heller ikke i USA – som analyserte refleksjonene til de fremste forfatterne på feltet.
– Det finnes mange definisjoner av strategi i boken deres. Hva er din egen?
– Strategi er den tidsmessige kombinasjonen av militære og ikke-militære handlinger for å nå et politisk mål med begrensede ressurser i en situasjon preget av rivalisering eller konflikt. Dette dreier seg om tre grunnleggende spenninger: mellom nåtid og framtid, mellom kortsiktige og langsiktige hensyn; mellom oss og motstanderen, som – på lik linje med oss – har mål, vilje og sine egne grunner til å kjempe, noe Vesten ofte overser; og til sist, spenningen mellom tilgjengelige ressurser og politiske mål: hvor høyt bør man sikte, og hvilke midler kreves for å nå dit?
– Når det gjelder motstanderens kampvilje, som Vesten ofte misforstår – hva sikter du til?
– Ser vi på det internasjonale samfunnets operasjon i Afghanistan eller Frankrikes innsats i Sahel, ga vi etter min mening motstandernes mål for lite oppmerksomhet. Begrenser man seg til egne mål og omtaler motstanderen som «terrorist», opptrer man som politimann overfor en forbryter – ikke som strateg. I tilfellet med en jihadist må vi ta motivene hans alvorlig. Ingen risikerer livet uten grunn. Uten å forstå disse grunnene møter vi store tilbakeslag.
– Hvordan henger politikken og det militære sammen i strategisk tenkning?
– Beslutningen tas selvsagt av den politiske ledelsen. Men det er uriktig å tro at politikeren utformer løsningen, og militæret bare utfører den. Ved alvorlige kriser vurderer politikeren maktbruk; deretter legger militæret fram strategiske alternativer – militære valg som har politisk tyngde. Det oppstår en dialog, og politikeren kan til slutt velge å avstå fra militæraksjon.
Les også: Historiens største geopolitiske teoretikere
– Dere skiller mellom strategister og strateger; få er begge deler. Foch er ett av unntakene …
– Strategen leder operasjonene på bakken. Strategisten utvikler teori på bakgrunn av strategier. Noen – som Foch – er begge deler. Clausewitz er strategist, men uten å inneha de aller høyeste militærkommandoer hadde han viktige posisjoner. Er han dermed strateg? Mao føyer seg inn i rekken, det gjør også general Beaufre, som skrev om strategi og var strateg. Bernard Brodie var bare strategist. De fleste personlighetene vi omtaler, hadde ansvar i krig.
(red. anm. Ferdinand Foch (1851–1929) var en fransk general og militærtenker som spilte en avgjørende rolle under første verdenskrig. Han ble øverstkommanderende for de allierte styrkene på Vestfronten i 1918 og ledet den samordnede offensiven som førte til våpenhvilen 11. november samme år. Foch var kjent både som feltkommandør og som strategisk teoretiker, og han underviste tidligere ved École de guerre. Han regnes som en av de fremste militærstrategene i fransk historie)
(red. anm. André Beaufre (1902–1975) var en fransk general og militærstrateg kjent for sitt arbeid med moderne strategisk tenkning under og etter andre verdenskrig. Han tjenestegjorde både i kolonikriger og i NATO-systemet, og skrev en rekke bøker om strategi, blant annet Introduction à la stratégie (1963). Beaufre kombinerte erfaring som feltkommandør med teoretiske refleksjoner, og regnes som en viktig bidragsyter til utviklingen av begrepet total strategi, særlig i sammenheng med kjernefysisk avskrekking og asymmetriske konflikter.)
(red. anm. Bernard Brodie (1910–1978) var en amerikansk strateg og militærteoretiker som regnes som en av grunnleggerne av moderne kjernefysisk strategi. Han skrev blant annet The Absolute Weapon (1946), hvor han argumenterte for at atomvåpen først og fremst hadde en avskrekkende funksjon. Brodie var ikke offiser, men arbeidet i akademiske og politiske miljøer, og hadde stor innflytelse på USAs forsvarsstrategi under den kalde krigen.)
– Alexandre de Marenches, (fransk) etterretningssjef i elleve år, har beklaget at militære i Frankrike studerer Clausewitz i stedet for Sun Tzu. Har han fått gehør, og er du enig?
– Jeg frykter Marenches var altfor optimistisk – som ung offiser studerte jeg aldri Clausewitz! Men de siste årene legger Krigsskolen og Senteret for høyere militære studier vekt på strategi: der studerer man både Clausewitz og Sun Tzu. Ja, jeg er enig i at militære må kjenne Sun Tzu. Han er imidlertid krevende å lese, til tross for at Kunsten å krige er kort. Derfor må man gjerne gå via en spesialist som Yann Couderc, som har et eget kapittel i boken vår.
– Hvorfor er Clausewitz, som du er spesialist på, så kjent?
– Clausewitz ble flittig lest i Frankrike etter den fransk-prøyssiske krigen i 1870. Franskmennene ønsket å forstå sitt eget nederlag og så i Clausewitz en av inspirasjonskildene bak de prøyssiske seirene – en skarp analytiker av Napoleon, og han som hadde gjennomskuet hemmeligheten bak hans suksess. Etter en periode med mindre oppmerksomhet fikk han et oppsving på 1970-tallet, særlig takket være Raymond Aron. I marxistiske miljøer ble han også mye lest fordi forbindelsen mellom krig og politikk harmonerte med marxistisk teori.
– Kapittelet om Machiavelli framhever den moralske siden av militær strategi …
– Det kommer ikke alltid tydelig fram hos alle bidragsyterne, men hos Sun Tzu, Machiavelli, Clausewitz, Guibert, Foch og Beaufre er det klart til stede. Alle understreker viljens rolle, ikke bare hos lederen, men også hos soldaten og fellesskapet. Krig er ikke bare to generaler som spiller sjakk. Den moralske og psykologiske dimensjonen er avgjørende – ja, helt grunnleggende – hos alle som har skrevet om revolusjonær krig, som Mao, Galula og Lacheroy.
Les også: Machiavellis «målet helliger midlet»: Kynisme eller praktisk politikk? 🔒
– Finnes det en globalisering av strategi, eller har vi fortsatt en fransk, tysk, amerikansk skole…?
– Strategi, idet den retter seg mot en motstander, er av natur internasjonal. De forfatterne vi har valgt, inngår i menneskehetens felles strategiske arv. Likevel består strategiske kulturer. I Europa betrakter vi ikke krig på samme måte som amerikanerne gjør. USA ble til gjennom oppgjøret med britisk okkupasjon; det forklarer en langvarig skepsis mot militærinstitusjonen. For amerikanerne må krigen føres raskt, med all nødvendig vold, slik at guttene kan komme hjem. Som øykontinent deler USA ikke grense med landene de har kriget mot (Irak, Afghanistan …). Er du fransk og fører krig mot tyskerne, er tyskerne der fremdeles dagen etter – du må leve med dem. Glemmer du det, betaler du dyrt og lenge. Dette er én forklaring på ulike tilnærminger.
– Gikk vi på 1800-tallet fra «gammel» krig til total krig? På den ene siden krig mot motstandere det skal sluttes fred med, på den andre utslettelseskrig hvor fienden er absolutt og skal tilintetgjøres – noe som må påvirke strategien?
– Både Machiavelli og Clausewitz skiller to krigstyper: kriger som søker territorium og avsluttes med forhandlinger; og kriger som vil utslette motstanderen. (Total krig, hvor hele samfunnet mobiliseres, er noe annet; den har aldri eksistert, bare som tendens.) Første verdenskrig starter som type én og glir gradvis mot type to, hvor målet er å eliminere fienden. Men det betyr ikke at krig av første type er død i vår tid.
– Flere strategister (Foch, Mahan …) fremhever allmennkunnskapens rolle i strategi. Hva mener du?
– Den er uunnværlig. De Gaulle sa at allmennkunnskap er den beste kommandoskolen. For å drøfte krig og fred – altså strategi – må man først kjenne historien og, så langt mulig, forstå samfunn. Krig er ikke et rent teknisk anliggende. Man må forstå sitt eget og motstanderens samfunn, økonomi, politikk, kunst, alt sammen. Alt dette, samlet under begrepet «allmennkunnskap», er avgjørende for å forstå hverandre og utforme en strategi.
Den amerikanske geopolitiske skole: Sjømakt som nøkkelen til global dominans 🔒
