Å frakoble seg fra russisk energi handler ikke bare om å holde lysene på. Det handler om å stimulere lokale næringer, tiltrekke investeringer og skape en mer livskraftig økonomi.
Tidligere var energisikkerhet en ettertanke i Sentral- og Øst-Europa. Naturgass? Det kom fra Russland. Olje? Igjen, hovedsakelig russisk. Årevis med avtaler låste landene fast i en ordning som virket stabil – helt til den brast.
I dag står regionen overfor et vendepunkt. De kan nøye seg med å bytte en leverandør med en annen, eller gripe sjansen til å fornye seg. Velger de sistnevnte, vil de bryte nytt terreng, skape nye arbeidsplasser og forme en ny identitet.
Tenk på Polen. For ikke så lenge siden var Polen sterkt avhengig av russisk gass. Et enkelt avbrudd kunne ha gjort at fabrikker stoppet opp og hjemmene ble kalde. Så ble LNG-terminalen i Świnoujście ved Østersjøen en realitet. Terminalen, som tok imot sine første leveranser i 2015, er ikke bare et byggverk ved kysten; det symboliserer fremsyn og ny ambisjon.
Ved å åpne for import fra Qatar, USA og andre land, reduserte Polen sin avhengighet av én kilde (mellom 2014 og 2021 kuttet de gassimporten fra Russland med 14 prosent, og i første kvartal 2023 ble den helt fjernet).
I dag setter Polen et eksempel: man venter ikke til krisen inntreffer før man planlegger for fremtiden. Man baner sin egen vei.
Uavhengighet står i navnet
Se på Litauen. Dette lille landet var en gang avhengig av russisk rørgass. I 2014 lanserte de derfor «Uavhengigheten», en flytende LNG-terminal ved Klaipėda.
Navnet sier alt. Ved å satse på dette anlegget viste Litauen regionen hvordan man kan tenke stort og handle med klarsyn. Plutselig handlet det ikke bare om å unngå utpressing fra leverandører; det ble et spørsmål om å skape nye muligheter.
Nå kan Litauen selge overskuddsgass til naboland, fungere som et knutepunkt for energi og styrke sin egen økonomi. Resultatet av konkrete tiltak ble tydelig da kraftselskapene i Estland, Latvia og Litauen den 8. februar koblet seg fra det gamle sovjettidens felles strømnett med Russland og Hviterussland.
Les også: Økonomi i fokus: Litauen
Samtidig utnytter Romania gassfelt utenfor Svartehavet. Prosjektet har møtt både tekniske, miljømessige og lovmessige utfordringer, men viser et større poeng: regionen rommer uutnyttede ressurser og et stort potensial.
Ved å satse på egen gassproduksjon blokkerer ikke Romania bare russisk innflytelse. De legger også til rette for at lokale næringer kan vokse – for eksempel innen kjemisk industri, produksjonsvirksomhet og ingeniørtjenester som kan vokse opp rundt en trygg energiforsyning. Dette handler ikke bare om sikkerhet, det handler om å gi drivstoff til hele næringskjeden.
En bredere endring
Disse eksemplene er en del av en større endring i Sentral- og Øst-Europa. Ja, det haster med å ivareta nasjonale interesser, men i styrerom og departementmøter oppstår en ny tankegang: Å frakoble seg fra russisk energi kan nemlig bli en strategisk fordel.
Rørledninger fra Norge, LNG-import fra utlandet og regionale forbindelser er bare starten. Landene ønsker ikke bare å finne nye kilder, de vil også skape sin egen energiomstilling og tiltrekke utenlandske investorer som setter pris på forutsigbar og stabil energipolitikk.
Tenk på ringvirkningene. En stabil energiforsyning gjør at bedrifter kan planlegge utvidelser uten å bekymre seg for avbrudd. Det åpner også for nye aktører i energimarkedet – fra fornybare kilder og hydrogenprosjekter til innovative løsninger for energilagring – uten at de må konkurrere med store, politisk påvirkede leverandører.
For eksempel undersøker Estland digitale styringssystemer som gjør strømnettet smartere og mer tilpasningsdyktig etter behov. Det kan virke lite, men et modernisert nett kan nemlig integrere vindkraft fra Østersjøen eller solkraft fra landlige strøk.
Innføringen av slike løsninger fører til konkrete resultater: fremvekst av grønne teknologimiljøer, oppstartsbedrifter som finner nye måter å lagre energi på, og lokalt talent som trer inn i en ny energiøkonomien.
Hva er den langsiktige gevinsten?
Hva er den langsiktige gevinsten? Og hva med kostnadene? Kritikere peker på de store investeringene som kreves for nye terminaler og oppgradering av infrastruktur. Men her handler det om strategi. Hvert prosjekt bør vurderes ut fra hva det kan gi på lang sikt.
Dersom et land investerer i en LNG-terminal i dag, kan den om noen år betale seg selv gjennom transitavgifter, nye arbeidsplasser og en stabil forsyning som holder lokale bedrifter i gang.
Les også: Økonomi i fokus: Slovakia
Samme logikk gjelder for grenseoverskridende rørprosjekter. Ungarn kan for eksempel motta gass fra Kroatias LNG-terminal ved Adriaterhavet, og gjøre gamle ruter om til nye livslinjer. Kortvarige utgifter kan åpne dører for varig økonomisk gevinst.
Et annet viktig aspekt er muligheten for samarbeid på tvers av landegrenser. Når flere land kobler sammen sine strømnett og rørledninger, bygger de en robust forsyning som ikke lar seg kontrollere av én enkelt aktør. Trehavsinitiativet, som dekker området mellom Østersjøen, Adriaterhavet og Svartehavet, har vist at regionalt samarbeid kan føre til konkrete planer for blant annet jernbane, motorveier og energiruter.
Vi ser også eksempler med den planlagte forbindelsen mellom Bulgaria og Hellas, som fører azerbajdsjansk gass nordover. Dette er et klart eksempel på hvordan økonomisk samarbeid kan omsettes i virkelige tiltak – ikke bare fine ord på papir.
En renere energimiks
Denne regionale omstillingen legger også til rette for en renere energimiks. Naturgass er et skritt bort fra kull, men er fortsatt et fossilt brensel. Etter hvert som flere LNG-terminaler og rørledninger bygges, blir neste steg å fylle dem med grønnere alternativer – fornybar gass, grønt hydrogen eller brensel basert på biologiske råvarer.
Om myndigheter og bedrifter samarbeider nå, kan de utforme terminaler som senere kan håndtere flere typer energi. Dette er et eksempel på fremsynthet: å bygge infrastruktur som kan tilpasses fremtidens behov.
For Sentral- og Øst-Europa er resultatet mer enn bare å skifte leverandør. Det handler om å skape et nytt omdømme – et omdømme basert på selvstendighet og smidig tilpasning. Å gjenoppta salg av russisk gass – noe som visstnok har vært vurdert som en del av en fredsavtale for Ukraina – må ikke bli et alternativ.
Næringer kan vokse uten frykt for at politiske konflikter plutselig kutter gassen. Investorer kan se regionen som et sted med stabile avkastninger, ikke bare som et område med billig arbeidskraft. Og lokale bedrifter kan blomstre innen felt som knapt eksisterte for ti år siden: avansert teknisk utvikling, styring av strømnett og integrasjon av fornybar energi.
Det største skiftet av alle? Land som en gang mottok ordre om sin energi, begynner nå å gi ordre selv, og tar kontroll over sin egen skjebne.
Momentum
Samtidig kommer med enhver mulighet et stort ansvar. Frakobling bør ikke være en impulsiv reaksjon som fører til forhastede avtaler eller miljøskader. Nasjoner må veie sine valg nøye.
Les også: Økonomi i fokus: Ungarn
Er en ny rørledning virkelig til det beste for landet, eller gjentar den bare gamle avhengigheter under et annet navn? Vil en LNG-terminal kunne håndtere grønnere brensel om ti år, eller blir den en forlatt investering? Nøye vurderinger er avgjørende for å unngå den neste krisen.
Det er nå en positiv drivkraft som synliggjøres i aktiviteten til ingeniørselskaper, i forhandlingene mellom myndighetene og i det endrede kartet for energiforsyningen. Med riktig strategi kan Sentral- og Øst-Europa forvandle en krisesituasjon til en mulighet for bred fornyelse. Det vil bety nye arbeidsplasser, ny teknologi og en fornyet følelse av retning.
Dette er ikke lenger bare en historie om sikkerhet. Det er en historie om økonomi, om innovasjon og om politikk – alt vevd sammen.
Frakobling fra russisk energi er kun et skritt. Det som kommer etter, er den virkelige utfordringen – og muligheten. Hvis landene i regionen forplikter seg til å tenke fremover, investere med omhu og samarbeide på tvers av grenser, vil de gjøre mer enn å kvitte seg med en gammel avhengighet.
De vil omdefinere seg selv som drivkrefter for Europas fremtid og forme en fortelling om fornyelse som henger igjen langt utover egne landegrenser. Det er virkning. Det er fremtidsrettet. Det er fornyelse i praksis.
