Handelskonflikten mellom USA og Kina markerer et dypere skifte enn tradisjonelle tollsatser kan forklare.
Inspirert av Albert O. Hirschmans teori om handel som maktverktøy (National Power and the Structure of Foreign Trade, 1945), ser vi nå fremveksten av en ny form for økonomisk dominans – basert på ressurskontroll, teknologisk avhengighet og kredittbinding – hvor Kina er i førersetet. Dette er ikke lenger globalisering, men en global gjeld av avhengighet og makt.
Hirschmans arv i et multipolart system
Albert O. Hirschman beskrev hvordan handel kunne brukes som politisk tvangsmiddel: den som kontrollerer avhengigheten, kontrollerer adferden. I dag har Kina forlenget denne logikken fra bilaterale handelsbånd til et globalt system av økonomisk binding.
Der Hirschman så økonomisk avhengighet som et potensielt verktøy, har Kina gjort det til en styringsmodell. De har kombinert ressurskontroll, teknologi og finans til et samlet geoøkonomisk system – et nettverk der handel, kreditt og infrastruktur smelter sammen til makt.
Ressurskontroll som global valuta
Kina har forstått at fremtidens makt ikke ligger i oljen, men i metallene som muliggjør det grønne skiftet. De kontrollerer om lag 90 % av raffinerte sjeldne jordarter, 70 % av grafitten, 60 % av litiumraffineringen og store deler av kobolt- og mangansektoren.
Dette er ikke tilfeldigheter – det er resultatet av målrettet, statlig strategi.
Ved å eie råvarene som driver verdens energiomstilling, har Kina gjort ressurser til valuta og verdikjeder til våpen. Uten kinesiske metaller stopper ikke bare elbilindustrien opp, men hele den grønne transformasjonen.
Teknologiens territorium
Kinas grep strekker seg utover gruvedrift og raffineringsanlegg. Gjennom initiativer som Made in China 2025 og Digital Silk Road har landet bygget et teknologisk territorium – et økosystem av plattformer, standarder og infrastruktur som andre land blir avhengige av.
Les også: Finansprofessor på Peking University: – Overinvesteringer leder Kina mot økonomisk ruin 🔒
Når et land bygger sitt strømnett, 5G-system eller digitale havn med kinesisk teknologi, etableres en form for strukturell binding. Å koble seg fra blir økonomisk og teknisk uoverkommelig. Dette er geoøkonomisk irreversibilitet – makt gjennom systemdesign, ikke militær dominans.
Den nye geoøkonomiske gjelden
Der Verdensbanken og IMF brukte lån for å fremme reformer, bruker Kina gjeld for å sikre lojalitet.
Belte-og-vei-initiativet er ikke bistand, men en form for maktakkumulering gjennom investering og eierskap.
Den nye geoøkonomiske gjelden består av tre lag:
- Finansiell binding – lån og investeringer med kinesiske betingelser, ofte sikret i naturressurser eller infrastruktur.
- Teknologisk binding – leveranser av kinesisk teknologi som gjør mottakere teknisk avhengige av Beijing.
- Råvarebinding – eksklusive avtaler om tilgang til strategiske metaller og energikilder.
Dette er Hirschmans logikk i multipolar form: gjensidighet som makt, avhengighet som strategi.
USA som reaktiv aktør
USA svarer på dette med virkemidler fra en annen tid. Tollsatser og sanksjoner var effektive i en industriell økonomi, men mister kraft i en sammenvevd, digitalisert verden. Når Washington innfører restriksjoner på halvlederteknologi, svarer Kina med eksportkontroll på sjeldne jordarter.
Resultatet er ikke handelspolitikk, men et nullsumspill der USA reagerer mens Kina planlegger. Der USA bruker politikk for å påvirke markedet, bruker Kina markedet for å forme politikk.
Forskjellen er fundamental.
Den stille ressurskrigen
Under overflaten pågår en ressurskrig uten krutt. Gjennom statlige selskaper og fond har Kina sikret seg strategiske posisjoner i koboltgruvene i Kongo, litiumfeltene i Chile og nikkelproduksjonen i Indonesia. Det er et globalt grep om metallene som driver både batterier og våpenteknologi.
Denne kontrollen gjør at Kina nå kan påvirke tempoet i den grønne omstillingen i Vesten.
Ingen elektrifisering, ingen batterier, ingen høyteknologisk industri uten kinesiske innsatsfaktorer.
Slik har ressursforvaltning blitt til strategisk maktutøvelse – og energiomstillingen blitt en ny frontlinje i stormaktspolitikken.
Europa og Norge i ressurskrysset
Europa forsøker å etablere strategisk autonomi gjennom Critical Raw Materials Act, men initiativet halter. EUs medlemsland har lite foredlingskapasitet og mangler felles politikk for ressursforvaltning. Dermed forblir kontinentet fanget mellom amerikansk teknologipolitikk og kinesisk råvaredominans.
Les også: Maktspill: Kinas strategiske manøvrer i Europa og det globale sør 🔒
Norge har derimot en unik posisjon. Vi har mineraler, vannkraft og teknologisk kompetanse – men ikke en strategi som kobler ressurskontroll til sikkerhetspolitikk. Dersom vi utvikler foredlingskapasitet, bygger allianser og setter geoøkonomi i sentrum for nasjonal politikk, kan Norge bli en ressursmakt med strategisk tyngde. Om vi lar være, forblir vi et råvarebilag i andres verdikjeder.
Fra globalisering til blokkdannelse
Den liberalistiske globaliseringen er i ferd med å bryte sammen. Verden organiseres nå i to økonomiske sfærer:
- den dollarbaserte, med USA, Europa og Japan,
- og en fremvoksende blokk med Kina i sentrum, der flere BRICS-land og deler av det globale sør gradvis orienterer seg mot et mer yuan- og råvarebasert økonomisk system.
Mellom disse blokkenes gravitasjonsfelt forsøker mindre nasjoner å navigere – men mange trekkes uunngåelig inn i Kinas systemer. Det som tidligere var frihandel, har blitt en kamp om økonomisk allianse. Hvem kontrollerer ressursene, kredittstrømmene og teknologien – det er spørsmålet som nå avgjør nasjonal suverenitet.
Mot en ny form for suverenitet
I dag måles ikke suverenitet i antall soldater, men i graden av økonomisk uavhengighet.
Et land som mister kontrollen over sine ressurser, mister også evnen til å forme egen politikk.
Kina har gjort økonomisk integrasjon til et våpen.
USA forsøker å svare med isolasjon, men taper terreng i forsyningsstrukturen.
Europa er splittet mellom idealer og realiteter.
Norge står ved et veiskille: vi kan enten bruke våre ressurser som strategiske virkemidler – eller la andre definere verdien av dem.
Maktens nye anatomi
Makt er ikke lenger et spørsmål om grenser, men om koblinger.
Den som kontrollerer materialstrømmene, algoritmene og kredittlinjene, kontrollerer fremtiden.
Kina har tatt Hirschmans innsikt om handelens makt og gjort den total – ved å integrere handel, teknologi og gjeld til ett sammenvevd system av avhengighet.
Dette er den nye geoøkonomiske gjelden.
Og den betales ikke med penger, men med innflytelse.
