Georgias sprang fra tredje til første verden; prinsipper for innenriks- og utenrikspolitikk; om rollen som et «pilarland».
Spranget fra tredje verden til første verden er en stor ambisjon. For noen virker det utrolig, utenkelig, ja nærmest uvirkelig. Likevel er det nettopp dristig tenkning, ambisiøse mål, høye krav og riktig ånd som trengs for å overvinne situasjonen Georgia befinner seg i nå. Uten dette vil halvhjertede tiltak, nøling, treg handling, rutinemessig gradvishet og en beskjedenhet som ikke passer tiden, verken løse krisen eller forvandle oss til en mobil, konkurransedyktig og fremtidsrettet nasjonal statsorganisasjon. Og hvis vi ikke kan klare dette, så er det å forbli i en «normal», «ordinær» eller «én blant mange»-tilstand intet annet enn en ubevisst erklæring om landets gradvise forsvinning.
Å utarbeide en detaljert «veikartplan» for et slikt sprang er en oppgave for et senere stadium. Jeg håper den tiden kommer snart. For nå ønsker jeg å trekke fram, fra mitt subjektive ståsted, noen nøkkelkomponenter som bestemmer et slikt sprang. Jeg forstår godt at jeg med dette ikke kan oppfinne hjulet på nytt, og at jeg på flere punkter bare uttrykker det andre allerede har sagt og tenkt mange ganger før. Likevel tillater jeg meg å dele med leseren det jeg anser som nødvendige forutsetninger for Georgias sprang fra den tredje til første verden.
- Nasjonal sikkerhet
At et land er sikkert, er noe grunnleggende annet enn at det er «fred» for alle innenlands. Mens «fred» ofte betyr passivitet og resignasjon (for ikke å nevne misbruket av ordet «fred» i villedende propaganda), tilsvarer reell nasjonal sikkerhet et bredt kompleks av aktive og kontinuerlige tiltak.
Objektivt sett er absolutt sikkerhet i den moderne verden uoppnåelig; å snakke om det som en ugjennomtrengelig tilstand er derfor et falskt skinn. Men mangfoldet av dagens sikkerhetsmodeller og selve transformasjonen av sikkerhetsbegrepet gir mange interessante tilnærminger og løsninger – fra multilaterale systemallianser og såkalte «kompensatoriske modeller» for sikkerhet (tematiske, geografiske, bilaterale osv.) til aktive politisk-diplomatiske, militære, etterretnings- og økonomiske tiltak bygget på eksisterende erfaringer og nettverk.
Les også: Georgias spiral mot autoritarisme: Kan landet trekkes tilbake fra stupet? 🔒
Vårt land har konkret erfaring med slik aktivitet. Derfor, før denne erfaringen går fra «dvalemodus» til «glemsel», lover en gjenoppliving og ny energi kvalitativt nye muligheter.
- Økonomisk selvforsyning
Det er neppe en nyhet å si at uten en «full lommebok», det vil si en effektiv økonomi som kan dekke nasjonale behov uten at vi stirrer ut mot verden med en «utstrakt hånd», er det helt umulig å ta det nødvendige spranget.
Uten å gå i detalj, noe som vil overskride rammene for dette formatet, vil jeg nevne noen systemskapende aspekter som er ønskelige for en georgisk selvforsynt økonomi:
- I en verden av hard konkurranse, overdreven egoisme og økonomisk nasjonalisme, må Georgia, som et kompakt land, gjenspeile sin stemme og plass i sin egen funksjonelle nytte. Å være nødvendig og nyttig ikke bare for seg selv, men også for andre, er en avgjørende forutsetning for økonomisk og, bredere, statlig selvforsyning og langsiktig overlevelse.
- En kultur for «aktiv tenkning» (og et fritt politisk miljø!) uttrykt i praktisk vitenskapelig forskning, innovasjon rettet mot gjennombrudd og utviklingsorientert utdanning. I realiteten må vi bli en såkalt «start-up-nasjon», der talentene for nysgjerrighet, forskning og oppdagelse knyttes direkte til de praktiske behovene i nasjonal utvikling og dermed får sin rette verdi.
- Tiltrekning av kapitalen som kreves for spranget, både gjennom nasjonale kapitalmarkeder og eksterne ressurskanaler. Ved siden av tradisjonelle instrumenter vil innføring av nye finansielle teknologier og fremme av fintech utgjøre en sterk erklæring om vår hensikt om å ta spranget til første verden.
- Å bygge inn en «velferdsstat» i den georgiske økonomiske strukturen er ikke et spørsmål om smak, men en høyst praktisk nødvendighet. Dyp ulikhet mellom rik og fattig, og fraværet av en statlig «støttepute» for de sistnevnte, gjør et land sårbart ikke bare for ytre, men også for indre trusler. Den sanne allierte for våre uvenner er fattigdom, urettferdighet og ulikhet i samfunnet. Derfor er en riktig balanse – en «gyllen middelvei» – mellom markedsøkonomi og velferdsordninger avgjørende. Bare gjennom en slik tilnærming vil borgere få en følelse av deltakelse og medeierskap i nasjonale prosesser. Uten dette er spranget umulig.
- Intellektuell sikkerhet er like avgjørende: uten å beholde talentfulle, ambisiøse og fritt-tenkende borgere er spranget fra tredje til første verden helt urealistisk.
- Riktig styring
Ordet «riktig» er valgt med hensikt, for det formidler best sakens kjerne. For et slikt sprang må styring være «for alle», ikke for «én gruppe». Ved siden av åpenhet og ansvarlighet krever riktig styring enkelhet og direktehet: fremfor alt et menneskelig ansikt som ikke skiller mellom «dem» og «oss», men behandler dem som «én av oss».
Riktig styring er uatskillelig fra normaliseringen av landet, inkludert institusjonell ledelse. Dette krever politikk både «ovenfra og ned» og «nedenfra og opp», gjensidig forsterkende. Tegn på det siste er synlige; på det første ennå ikke.
For oss må riktig styring også bety avmystifisering, avmytologisering, avpersonalisering og avsentimentalisering i politikk og administrasjon.
- Å ligge ett skritt foran
Dette innebærer kreative, løsningsorienterte initiativer fra Georgia både på regionalt og globalt nivå. Vår tanke og vårt sinn er våre egne: ingen kan erobre dem bortsett fra vår egen latskap og håpløshet. I den moderne verden kan begrensede materielle ressurser mangedobles av intellektuelle ressurser.
Les også: Georgia: Rettsstaten rakner i det stille 🔒
Dette gjelder også projeksjonen av georgisk «myk makt», gjennom hvilken vi etablerer oss både i våre egne og andres øyne. Ethvert lite land må stadig bevise sin rett til å eksistere, sin likhet, sin fremtid. Dette er en prosess som ikke tåler tretthet; den krever uopphørlig bevegelse og sprang utover seg selv.
- Aksept og forståelighet
Dette betyr at vi i samarbeid med ulike geopolitiske og geoøkonomiske sentre, knutepunkter og geografier må unngå å dele verden inn i svart og hvitt. Slike samarbeid må selvsagt bygge på respekt for de grunnleggende normene i folkeretten.
Dermed ser jeg for meg en «åpen dør»-utenrikspolitikk ført pragmatisk, med avideologiserte beslutninger. Den viktigste avgjørende faktoren bør være sammenfallet av interesser mellom «oss» og «dem», uttrykt gjennom klare og forståelige ordninger for gjensidige rettigheter og plikter.
Å fremme den georgiske agendaen kan derfor noen ganger ta form av strategisk partnerskap, noen ganger taktisk partnerskap, noen ganger situasjonelt partnerskap og noen ganger bare arbeidskontakter. De geografiske begrensningene vi står overfor, må så langt som mulig gjøres til muligheter.
- Modernisering
Dette krever en revurdering av forholdet mellom stat og borger, solid gjenoppbygd på helt nye grunnlag. Staten må ikke være en abstraksjon for borgeren, men en partner, med relasjoner strukturert som horisontale bånd mellom likestilte. I dette lys er staten først og fremst en tjenesteyter – som sikrer fysisk trygghet, like startmuligheter i økonomien og sosial likhet.
Dette er ikke overdreven «statisme», men snarere erkjennelsen av at georgiske borgere i en verden av «uordnet orden» trenger sin nasjonalstat som en pålitelig partner. Et slikt partnerskap betyr å gå fremover sammen, håndtere risiko sammen og utføre kontinuerlig modernisering for å ikke bli hengende etter, alltid forbli moderne og blant nasjonene i første verden.
- Stat-korporativ tenkning
Sammenstillingen av disse to begrepene kan overraske noen. Men med tanke på dagens globale prosesser er det logisk. Ved å kombinere statlig og korporativ praksis får Georgia bedre sjanse til å være motstandsdyktig, konkurransedyktig og tilpasningsdyktig til raske endringer.
Å rekonseptualisere statens rolle langs korporative linjer vil i det minste opprettholde vår nasjonalstatlige organisasjon, og i beste fall hjelpe oss å slutte oss til de avanserte landenes rekker. Å bevege seg bort fra en «lek med statligheten» og over til et operativt system for beslutning og gjennomføring legger grunnlaget for at borgerne kan delta mer effektivt med sin «aksjonærstemme».
Les også: – Georgia er ikke et diktatur ennå, men nærmer seg farlig raskt 🔒
Det som her er sagt kort (og jeg håper tydelig) krever hva? Arbeid. Nå og i fremtiden. Uten pause eller hvile. Ellers vil ikke bare spranget fra tredje til første verden utebli, men også utsikten til å beholde vår plass der når vi først er kommet dit.
Prinsipper for praksis i innenriks- og utenrikspolitikk
Prinsipp 1: En upartisk forståelse og objektiv vurdering av tidligere politikk, inkludert korrekt anerkjennelse av bidraget fra alle foregående regjeringer, er grunnleggende for fremtidig fremgang og utvikling.
Samlet fremgang må defineres av summen av tidligere prestasjoner, ved deres opphopning, og ved inkluderingen av politiske tradisjoner. En skadelig praksis er å omskrive fortiden, tilpasse den til egne formål, og å «telle historien fra null» når en gammel regjering erstattes av en ny.
Prinsipp 2: Innenriks- og utenrikspolitikk er forent og udelelig.
Det er umulig å presentere noe i utlandet med stolthet som man ikke kan være stolt av hjemme. Derfor utgjør interne og eksterne utviklinger en organisk del av en samlet politisk og samfunnsmessig prosess.
Prinsipp 3: Den reelle verdien av enhver prestasjon måles av den konkrete fordelen den bringer til den enkelte borger, enten det gjelder økonomisk velferd eller en genuin (ikke illusorisk) følelse av trygghet.
Dermed er kravet om praktisk innretning i georgisk politikk alltid aktuelt.
Prinsipp 4: Et solid middelklasse-lag («Midten») har vært og forblir en av de viktigste betingelsene og garantiene for bærekraft og stabilitet i den georgiske politiske prosessen.
Det er nettopp selvforsyningen i dette laget som begrenser rommet for manipulering av prosesser gjennom radikal eller populistisk politikk, og som skaper en motvekt mot indre ideologisk ekstremisme og desinformasjonsdrevet påvirkning av egen befolkning.
Prinsipp 5: Utvikling på solide institusjonelle fundamenter er forutsetningen for å etablere det beste følelsesmessige båndet til sitt eget land, for å bekrefte rollen som medeier og medaktør.
Et av målene med en slik tilnærming er å nøytralisere dominansen av partimessige eller personlige interesser – sammen med deres tilhørende laster – over institusjoner.
Prinsipp 6: På utenrikspolitikkens område krever en tilstrekkelig tolkning av hendelser en rasjonell forståelse av hvorfor andres interesser kan komme i konflikt med våre.
Den moderne verden kjennetegnes ikke av posisjoner som er «absolutt riktige» eller «absolutt gale». Å forstå dette mangfoldet av posisjoner gir oss midlene til å løse motsetninger og bedre realisere våre egne interesser. Samtidig bør vi huske at resultater i utenrikspolitikken i stor grad oppnås gjennom «stille samtaler», og ikke gjennom støyende erklæringer beregnet på billig effekt, og noen ganger på innenlandsk forbruk.
Prinsipp 7: Den primære mottakeren og fordelen av enhver reform eller endring er ens egen befolkning.
Derfor må enhver reform eller endring være reell og substansiell, ikke bare prosedyremessig eller kosmetisk, og heller ikke kun ha som formål å behage et hjemlig eller eksternt publikum.
I dagens vanskelige og sterkt konkurransepregede verden er moderniseringen av landet en kontinuerlig prosess, avhengig av rettidige, omfattende og substansielt sammenhengende reformer. For Georgia, som en kompakt stat, er den vedvarende bekymringen den konstante bekreftelsen av sin stats levedyktighet og sitt krav på en troverdig fremtid.
Les også: Økonomi som en sentral bærebjelke for nasjonal sikkerhet, del 2
Prinsipp 8: En av hovedforutsetningene for slik levedyktighet og konkurranseevne er informerte beslutninger, basert på solid analyse, upartisk vurdering, kvalifisert meningsutveksling og kollegialitet.
Ved siden av teknokratiske og spesialiserte ferdigheter må også akademisk og vitenskapelig kunnskap etablere sin unike rolle i denne prosessen. På denne måten vil vi sikre full deltakelse og nødvendig likeverdighet med den kunnskapen som er typisk for det offentlige byråkratiet, og dermed skape en enhet og systematisk sammenheng av kunnskap som er avgjørende for landets modernisering.
Prinsipp 9: For å kunne hevde konkurranseevne og fremtidsutsikter må den georgiske staten fremheve, demonstrere og kontinuerlig fornye sin praktiske nytte og sin rette funksjonelle rolle i øynene til strategiske og situasjonsbestemte partnere og motparter.
I forholdene til den nye uordnede ordenen – med innflytelsessfærer, regionale hegemoner og fremfor alt en internasjonal politikk orientert mot håndfaste fordeler – er georgisk sikkerhet og økonomisk selvforsyning spesielt sårbar uten slik praktisk nytte og funksjon. Dessuten risikerer vi, i lys av den globale transaksjonelle stilen i geopolitiske og geoøkonomiske relasjoner, å stå praktisk talt uten fremtidsutsikter.
Georgia som regional pilar
Blant de mest avgjørende utfordringene for vårt land er å sikre en organisk rettmessig plass i den nyoppståtte internasjonale ordenen og å samordne den med interessene til regionale og globale aktører. Det er avgjørende å huske at ingen fordeler blir gitt oss fra starten av, og at enhver suksess og fremgang bare vil være mulig gjennom målrettet innsats, intellekt og vedvarende disiplin. Dessuten må en liten nasjon daglig etablere sin plass både i konkurrenters og partneres øyne.
1. Forestillingen om Georgia som et «pilarland» vil lette etableringen i denne nye uordnede ordenen, og styrke både konkurranseevnen og motstandskraften.Begrepet «pilarland» ble først brukt rett etter andre verdenskrig, da USAs daværende ledelse diskuterte utformingen av århundrets største geopolitiske prosjekt — Marshallplanen. Den reelle forståelsen av «pilarland» (tilsvarende «pilarrom») og, enda viktigere, den praktiske gjennomføringen, kom mye senere. Selv da er det vanskelig å avgrense de nøyaktige fasene og formene for denne utviklingen.
Uansett knytter ideen om et «pilarland» seg på den ene siden til en global stormakt eller gruppe av land, og på den andre siden til en bestemt stat, i en ramme av samarbeid der en slik stat anses som en reelt kapabel partner for effektivt samarbeid. Det må også bemerkes at det ikke finnes noen entydig, universell definisjon av et «pilarland». I prinsippet kan en slik liste ikke eksistere, siden et lands «nytteverdi», «pålitelighet» og «funksjonelle fullstendighet» bestemmes av konkrete geopolitiske, geoøkonomiske og, på det aktuelle tidspunktet, historiske omstendigheter.
2. At Georgia skal etablere seg som regionens «pilarland» forutsetter først og fremst vår deltakelse i det regionale sikkerhetssystemet. Samtidig, utover sikkerhetsdimensjonen, må vår «pilar»-rolle like mye gjenspeiles i reformpolitikk og i pragmatisk avveining av globale og nasjonale interesser innenfor Svartehavets ramme.
Én ting er klart: realiseringen av denne statusen krever at vi blir medbestemmere av den regionale agendaen, ikke bare passive forbrukere av den.
3. Landets geografiske beliggenhet er utvilsomt et viktig kriterium, men ikke tilstrekkelig. Et ytterligere krav er at geografien, utover ren «mekanisk» plassering, må bære en integrerende eller stimulerende vekt. For eksempel er Georgia, som en av portene mellom vest og øst, bemerkelsesverdig ved at dets territorium krysses av en rekke vitale transittveier. Dette gjør vår geografiske beliggenhet til et integrerende knutepunkt.
4. Omdømmemessig pålitelighet er en vesentlig kvalitet for et «pilarland» og en «tillitspartnerstat». Vår særskilte styrke bør være konstruktiv, vinn-vinn-kommunikasjon med vårt umiddelbare nærområde. Tbilisi, som «Kaukasus’ Wien», krever dypere forståelse og systematisering. Dette vil være til fordel for oss, og kan også være av interesse for den bredere Svartehavs- og kaspiske makroregionen.
Les også: Tollens tilbakekomst i geopolitikkens tjeneste
5. Den regionale sikkerheten rundt Georgia er fortsatt i en formativ fase og kan best beskrives som flerlags og komplementær. Vi ser for oss at den begynner med trekanten Baku–Tbilisi–Ankara, fortsetter gjennom «Svartehavs-mini-NATO-alliansen», og kulminerer i multilaterale rammer som NATOs omfattende samarbeidsprogram.
Tatt samlet må alle disse komponentene konsolideres i Georgias flerlags, gjensidig forsterkende sikkerhetsmodell.
6. Når dette temaet behandles, må Svartehavs-faktoren fremheves, ettersom Svartehavet representerer et tyngdepunkt for den bredere eurasiske konfigurasjonen og gir vårt land en særskilt posisjon.
Samtidig står positive og negative forhold fortsatt mot hverandre i Svartehavets kontekst. Derfor avhenger det både av våre nasjonale ressurser og av partneres evne og målrettethet om de positive faktorene vil veie tyngst. Til syvende og sist, under forhold med økt relevans av Svartehavet, må betydningen av vårt land og dets «pilar»-rolle fordobles.
7. I realiteten er det å utvikle seg til et «pilarland» — en pålitelig og kapabel partner — geopolitisk kunst på et høyt nivå. Denne prosessen ledsages stadig av rettidig lesing og minimering av risiko, forebygging av skadelige utspill fra eksterne rivaliseringer inn på eget territorium, og riktig strukturering av forhold til globale og regionale aktører.
Det er et faktum at en slik vanskelig oppgave ikke kan hvile på ønsket alene. Til dette er politisk kultur og modenhet i dialog, økonomisk bærekraft, åpen og ansvarlig styring, et moderne nasjonalt sikkerhetssystem, en politisk og økonomisk elite orientert mot fremgang, og passende intellektuelle ressurser alle av avgjørende betydning.
Georgias sikkerhetsdilemma: Balansering på kanten mellom “krig eller fred” 🔒
