Iran var en stormakt i oldtiden. Vi løper fremdeles maraton, inspirert av et slag mot grekerne i år 490 f.Kr. I dag blir Iran boikottet. Men hvordan har dette skjedd?
Iran var en gang en venn; de hadde olje og ledet an i vestliggjøringen i Midtøsten. Det sies at kvinnene på boulevardene i Teheran var flottere enn de i Paris. Iran var landet der det nye møtte det gamle. Landet har også en strategisk plassering i Asia, grensende opp mot Afghanistan og Pakistan i sørøst, som den gang var britiske kolonier, og mot Irak, Tyrkia, og Den persiske gulfen i vest. I nord grenser det mot Kaukasus og Det Kaspiske hav. Med et innbyggertall på nær 90 millioner mennesker, mot 9 millioner i 1880, har befolkningsveksten begynt å stabilisere seg. Men flertallet er unge, og deres fremtid er ikke fylt med muligheter. Frustrasjonen er stor og blir brutalt bekjempet. Regimet tåler ikke protester.
Iran er et fjellrikt land på rundt 1.650.000 kvadratkilometer, bestående av ørkener og stepper omgitt av høye fjell. Klimaet er tørt, med varme somre og kjølige vintre. Det finnes også områder med subtropisk klima. Langs kysten er det mildt om vinteren med varme og fuktige somre. Økonomisk sett er Iran et «utviklingsland», med eksportinntekter nesten utelukkende fra olje og gass. Lite annet blir eksportert utenfor landets grenser, med unntak av tepper og våpen til lokale proxy-militser og nå Russland. På hjemmemarkedet har de jordbruk nok til å dekke bordet, og en lokal industri som kan lage bordet, men ellers er det lite.
Vestliggjøring
Interessen for Iran vokste først da olje tok over for kull. I 1909 fant britene olje i Iran og dannet oljeselskapet Anglo-Persian Oil Company (APOC), som i dag heter BP (British Petroleum). Utvinningen var den første i Midtøsten og strategisk viktig for Royal Navy, som byttet ut kull med olje. Men risikoen for at oljeforsyningen kunne bli kuttet førte til britisk innblanding i landets styre.
I 1921 støttet offiseren Reza Pahlavi et kupp mot regjeringen til Qajar-dynastiet. Etter en periode med splitt og hersk, fikk han i 1925 avsatt den sittende sjahen og tok selv over tronen som sjah Reza Pahlavi. Han hadde visjoner om å modernisere landet og mente at en sterk og sentralisert makt kunne gjennomføre dette. Den nye sjahen ønsket industri, veier, og moderne utdanning. Mange ble sendt til skoler i utlandet. Men moderniseringen førte til en middelklasse og en arbeiderklasse som etter hvert ble kritiske til sjah Rezas autokrati.
Les også: Dynamitt ved Durand: Taliban og al-Qaida presser på Pakistans dørstokk 🔒
Sjahen tjente stort på olje og knyttet sterke bånd til vestlige venner. De så nytte i hverandre; han fikk fulle lommer, og de fikk sikker leveranse av drivstoff. Dollarene strømmet inn, og mye av det gamle ble modernisert. Men på overflaten så Iran ut som et mønstersamfunn, ivrige etter å ta til seg vestlig kultur ved å snu ryggen til det tradisjonelle, som nærmest var uendret siden profetens tid.
Oljeproduksjonen ble drevet av utlendinger, i stor grad amerikanere, i provinsene. Steder der moderniteten ikke hadde fått fotfeste. Amerikanerne tok med seg familien, og konene kjørte store biler, ofte svært lett kledd, til de lokale konservatives store forargelse. Mens de amerikanske mennene jobbet, besøkte familiene markeder som oste av orientalsk mystikk, parkerte på fortauet og viftet med dollar foran helt tildekkede kvinner med kun en åpning for øynene.
Dette, sammen med sjahens store inntekter fra olje, ga grobunn for en voksende misnøye i befolkningen. Men sjahen hadde et stort og effektivt «hemmelig politi» med en hærskare av informanter som forsøkte å dempe protestene. De var trent av CIA og Mossad, men regimet viste seg å være en koloss på leirføtter.
Islamismenes triumf
I 1979 førte et opprør i Iran til et regimeskifte og et styresett basert på moderne sjia-islamisme. For USA var islam som maktfaktor ukjent, og de forsto ikke hva som var i ferd med å skje før det var for sent. Det utartet seg til en islamsk vekkelse. Iran ble en islamsk republikk med et prestestyre som ønsket å vende tiden tilbake, og ayatollaene hadde også ambisjoner om å spre revolusjonen til andre land.
Siden den islamske revolusjonen i 1979 har Iran vært uglesett, men de hadde noe verden trengte: olje. Prisene var høye, og inntektene strømmet inn. Men med sitt atomprogram ble Iran en internasjonal trussel. Selv om de hevdet at programmet var til sivile formål, ble de ikke trodd. Særlig Israel hadde mest å frykte, ettersom de ville være innenfor rekkevidde for iranske atomraketter. Sanksjonene mot Iran har strammet til, noe som skader økonomien, og vanlige mennesker får føle det på kroppen. Men regimet fortsetter å slå hardt ned på demonstrasjoner, og mange blir fengslet uten lov og dom.
Les også: Israelske flyangrep dreper rådgiver i Revolusjonsgarden i Syria
I dag er Iran en stat med ekspansjonistiske ambisjoner som mener den har en guddommelig rett til å dominere Midtøsten-regionen og eksportere sin styringsmodell til sine naboer. Prestestyret i Teheran skyr ingen midler for å nå sine geopolitiske mål. Fra Irak til Syria, Libanon og Jemen, fortsetter regimet å fyre opp under lokale konflikter gjennom sine mange stedfortredere, noe som resulterer i massiv ødeleggelse og lidelse hvor enn ayatollaene retter sitt blikk. Israel har ifølge Iran ingen rett til å eksistere og «den sionistiske enheten må bli utradert fra kartet,» for å bruke øverste leder Khameneis egne ord.
Det er nok av historiske eksempler som viser at konflikt sjelden er en løsning for å oppnå varig fred. Mye kan sies om grunnene bak Midtøstens mange multidimensjonale konflikter, men at Den islamske republikken Iran er innsurret i de fleste av dem og spiller en svært ukonstruktiv rolle for regional stabilitet og fred, burde nå være hevet over all tvil.
