Fornyelse handler ikke om å være konsekvent.
Vi liker å snakke om identitet som noe håndfast. Solid. Forståelig. Vi presenterer oss gjennom det vi gjør. Vi forteller de samme historiene om igjen. Vi forsvarer gamle avgjørelser. Vi bygger hele liv rundt et bilde – noen ganger et vi ikke lenger føler oss knyttet til. Og så lurer vi på hvorfor det føles så fjernt å fornye oss.
Men identitet er ikke målet. Det er utgangspunktet.
Jeg har lært – både gjennom egne erfaringer og i alle fornyelseshistoriene jeg har jobbet med – at når identiteten blir for stiv, blir den et bur. Den krever at du alltid er konsekvent, selv når instinktene dine trekker deg et annet sted. Den ber deg fortsette å fremstå som en du har vokst fra, fordi den versjonen en gang ga mening for noen.
La oss være ærlige: Verden belønner forutsigbarhet. Det gjør folk mer komfortable. Forutsigbare identiteter er lette å kategorisere. Å selge. Å følge.
Men vekst kommer ikke fra forutsigbarhet. Den kommer fra bevegelse.
Det skiftet jeg oftest ser – og som oppleves vanskeligst for mange – er overgangen fra identitet til evolusjon. Fra å spørre Hvem er jeg? til å spørre Hvem er jeg i ferd med å bli?
For sannheten er at du ikke skylder verden en konsekvent versjon av deg selv. Du skylder deg selv friheten til å utvikle deg.
Det betyr å slippe behovet for å forklare hvert skifte. Å rettferdiggjøre hver forandring i hjertet. Å be om tillatelse før du prøver noe nytt. Fornyelse krever ikke et publikum som godkjenner forvandlingen din. Den krever at du stoler på din egen timing.
Evolusjon kan være urovekkende
Det finnes et sitat jeg stadig vender tilbake til, fra Emerson: «Si det du mener i dag med klare ord, og si i morgen det morgendagen mener, igjen med klare ord, selv om det motsier alt du sa i dag.» Det er en invitasjon til å være fullt og helt til stede – ikke et museum over ditt tidligere jeg.
Les også: Det handler ikke bare om å bevise seg, men om å strekke seg
Og ja, evolusjon uroer folk. Du vil bli misforstått. Kanskje også tvilt på. Folk som kjente deg for ti år siden, vil bli forvirret. Men det er ikke din byrde å bære.
Du trenger ikke å være stillingstittelen du startet med. Landet du ble født i. Versjonen av deg som andre føler seg mest komfortable med.
Du får lov til å skifte fokus. Å endre rytme. Å våkne en dag og innse at det som en gang definerte deg ikke lenger passer – og at det som nå gir deg gnist, er grunn nok til å utforske det.
Dette er ikke en avvisning av identitet. Dette er en ny vinkling. Identitet bør være levende – i takt med øyeblikkene vi lever, verdiene vi oppdager og arbeidet vi kalles til å gjøre videre. De beste identitetene er ikke faste påstander. De er levende historier.
Selskapene som består, på samme måte som menneskene som forblir relevante, er de som ikke forveksler klarhet med stagnasjon. De fortsetter å justere. Å kaste av seg. Å strekke seg.
Så hvis du kjenner ubehaget ved forandring – bra. Det er der utkanten av fornyelse finnes.
Slipp behovet for å bli forstått.
Slipp ideen om at ditt neste kapittel må gi perfekt mening for alle andre.
Len deg heller inn i spørsmålet: Hvilken versjon av meg prøver å komme frem nå?
For fornyelse ber ikke om konsekvens.
Den ber om mot.
