FN-prosessen viser liten vilje til å ta opp den presserende klimakrisen på det tibetanske platået – delvis på grunn av Kinas likegyldighet.
Den 12. november, under den 29. partskonferansen (COP29) til FNs klimakonvensjon i Baku i Aserbajdsjan, møttes lederne fra seks land i Hindu Kush-Himalaya-regionen for å drøfte klimakrisen, som nå har nådd et enormt omfang. Av de åtte landene – nemlig Afghanistan, Bangladesh, Bhutan, Kina, India, Myanmar, Nepal og Pakistan – var det bare Taliban-styrte Afghanistan og Myanmar under militærjunta som, kanskje med god grunn, ikke var til stede.
Det utvidede Himalaya-området, ofte omtalt som «Den tredje polen» og som omfatter det tibetanske platået, er et av verdens mest artsrike. Det har det største ferskvannsreservoaret utenom Arktis og Antarktis, i tillegg til andre viktige trekk. I lys av faren for et sammenbrudd i Himalaya, var møtet – ledet av Bhutans statsminister Tshering Tobgay – tydelig på behovet for «koordinering og støtte» i globale fora, for å «representere og forsterke» regionale bekymringer med store konsekvenser for resten av verden.
To forhold viser imidlertid hvor komplisert og utilstrekkelig det er å gjennomføre så viktige møter nærmest i forbifarten. Det ene er en generell svekket tillit til internasjonale klimakonferanser, drevet av lav politisk vilje. I år ble dette spesielt merkbart ved at flere toneangivende statsledere – blant dem noen av de største utslippsnasjonene – ikke deltok, deriblant Brasils president Luiz Inacio Lula da Silva, Kinas president Xi Jinping, Indias statsminister Narendra Modi, Tysklands forbundskansler Olaf Scholz og USAs avtroppende president Joe Biden.
Les også: Asia-gigantenes geopolitiske drakamp over Nepal
I tillegg har valget av Donald Trump – en uttalt skeptiker til klimaendringer, som tidligere trakk USA fra Parisavtalen – til ny amerikansk president, ødelagt det lille håpet som var igjen om å sikre internasjonal klimasolidaritet. For ikke å nevne de etiske problemstillingene ved at to store og innflytelsesrike oljeprodusenter er vertskap for to COP-toppmøter på rad (De forente arabiske emirater i 2023 og Aserbajdsjan i 2024). Dette understreker at mektige land – inkludert Kina, som fortsetter å heve sin posisjon i FN-systemet – har fått dominere globale klimafora.
Det andre problemet er fraværet av sentrale Himalaya-spørsmål på selve UNFCCC-agendaen, noe som dessverre ikke bare skyldes økonomiske faktorer, men også «det aller verste av politisk opportunisme», slik klimautsendingen fra Marshalløyene beskrev det. Særlig den sterke marginaliseringen av tibetanske representanter i disse internasjonale klimaforaene, der Kina i praksis har kontrollen, har gjort at regionale bekymringer ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener.
Under disse omstendighetene er spørsmålet hva mer de multilaterale foraene kan gjøre. Hvordan bør det internasjonale samfunnet – inkludert India – respondere på Kinas likegyldighet overfor klimakrisen i Tibet?
COP29s lyspunkt: Siste liten-enighet som eneste redning?
COP29 har fått merkelappen «klimafinansierings-COP» og omtales offisielt som det nye kollektive, kvantifiserte målet for klimafinansiering (NCQG). Etter to uker med intense forhandlinger og flere års forarbeid, framstår det nye finansieringsmålet som en «kurskorrigering» i global klimainnsats. Summen til utviklingsland er tredoblet, fra 100 milliarder dollar årlig (kunngjort i 2009) til 300 milliarder dollar i året innen 2035. COP29 lovet også å fortsette arbeidet med å hente inn midler fra offentlige og private kilder, for å øke klimafinansieringen til 1,3 billioner dollar årlig for disse landene. Hensikten er å ta for seg alle klimagasser og alle sektorer for å holde oppvarmingen under 1,5 grader.
Den nye avtalen bygger på viktige framskritt fra COP27 og COP28. Under COP27 kom man fram til et historisk fond for tap og skade, mens COP28 førte til en global enighet om å avvikle alle fossile brensler i energisystemer, tredoble fornybar energi og styrke evnen til å tilpasse seg klimaendringer.
Enighet om karbonmarkeder er et annet stort fremskritt. De siste elementene som definerer hvordan slike markeder skal fungere under Parisavtalens kredittsystem, er nå på plass. Det innebærer blant annet standarder for et sentralisert karbonmarked under FN (knyttet til artikkel 6.4) for å åpne for handel mellom land og opprette et kredittsystem for karbon. Dette klargjør hvordan land skal gi tillatelse til å omsette karbonkreditter, og hvordan registre for å følge opp slik handel skal fungere.
Videre skal en åpen teknisk vurderingsprosess ivareta miljøhensyn. Dette inkluderer obligatoriske kontroller av prosjekter mot strenge miljø- og menneskerettighetskrav. Et prosjekt kan ikke iverksettes uten uttrykkelig og informert samtykke fra urfolk. Det gir også enhver som berøres, adgang til å klage eller anke vedtak. Dette vil gagne utviklingsland som mottar nye midler, og spesielt de aller fattigste landene som trenger kapasitetsbygging for å få innpass i slike markeder.
Les også: 70 år med «fredelig sameksistens»: Kinas svik mot India
Når det gjelder konkrete tiltak for Himalaya-området, var det noen høynivåsesjoner under COP29, som «Ressursmobilisering for klimatilpasning i Asias høyfjell». Her ble det påpekt hvor presserende det er med større investeringer i klimatilpasning i denne regionen. Likevel ser slike tiltak stort sett ut som symbolske grep uten særlig gjennomslag. Derimot er lanseringen av G-ZERO – et samarbeid mellom små land som enten er karbonnegative eller karbonnøytrale, med Bhutan i en sentral rolle (også som permanent sekretariat) – virkelig inspirerende. Tiltak som skal «styrke karbonopptak og fremme naturvennlige løsninger» kan bli et viktig bidrag for å skape en positiv innstilling i kampen mot klimaendringer i Himalaya.
Når det gjelder Tibets tilstedeværelse på COP29, var det to tibetanske delegater – Dechen Palmo og Dhondup Wangmo – som tok opp miljøspørsmål ved enkelte arrangementer. De lanserte også en kampanje for å belyse farene ved Kinas vannkraftprosjekter, særlig Derge-demningen, som vakte sterke protester og førte til en voldelig undertrykking fra kinesiske myndigheter tidligere i år. Men to tibetanske representanter som deltar på enkelte sidearrangementer, er på ingen måte tilstrekkelig.
Faktum er at selv om «Baku-arbeidsplanen» ble vedtatt og tok et viktig skritt for å løfte urfolk og lokalsamfunn i klimaarbeidet, er verken Hindu Kush-Himalaya-regionen eller de som bor der, inkludert tibetanere, tatt med i kjernediskusjonen og – enda viktigere – i selve beslutningsprosessen om klima.
Kinas likegyldighet overfor Tibet: Økt klimarisiko i regionen
At klimaendringene skaper kaos på det tibetanske platået, er gammel nytt: I lang tid har man visst at global oppvarming ikke bare smelter Tibets isbreer og tiner permafrosten i et skremmende tempo, men også forårsaker stadig flere ekstremværhendelser som flom. I 2019 advarte FNs klimapanel om at opptil to tredjedeler av platåets isbreer kan forsvinne innen århundreskiftet, dersom ikke karbonutslippene kuttes drastisk.
I tillegg til de globale klimaendringene, bidrar Kinas såkalte «enestående» utviklingspolitikk til å forverre Tibets klimakrise. Kinas intensive bygging av infrastruktur – alt fra helikopterlandingsplasser til jernbaner og veier, ofte med militær anvendelse – fører til miljøødeleggelser. I tillegg kommer store menneskelige kostnader gjennom forflytning av nomader og bønder på grunn av omfattende demninger og omlegging av elver i Tibet.
Kinas Tibet-politikk ser ut til å være motivert av behovet for å dekke etterspørselen i Han-dominerte områder, blant annet etter vann eller mineralressurser (angivelig også sjeldne jordarter). Det er også et sterkt sikkerhetspolitisk element: å bygge militære anlegg for å slå ned på enhver separatistbevegelse og samtidig sikre en svært tungt bevoktet grense, særlig mot India. At Kina samtidig utvider sitt militære nærvær i Himalaya og styrker forbindelsene til land som Pakistan og Nepal, påvirker stabiliteten i hele Sør-Asia.
Kina bruker dessuten sin kontroll over vannressursene i Tibet til å bli en vannmakt i regionen. Ti store elver, fra Mekong til Yarlung Tsampo (Brahmaputra i India), har sitt utspring i Tibet. Kina planlegger eller har allerede bygd store demninger på flere av disse elvene. I tillegg til følgene dette har for Tibets befolkning og miljø, er det bekymring for at Kina kan begrense vannstrømmen til land lenger nede i elveløpene.
Dette forsterker en allerede spent geopolitisk situasjon i Sør- og Sørøst-Asia. Kina beskyldes for å bruke både økonomiske lokkemidler og press for å kvele uenighet rundt Kinas «kjerneinteresser» og for å nå ulike strategiske mål.
Behov for klimasolidaritet: Mer enn flernasjonalt samarbeid?
Det er hevet over enhver tvil at framtiden for Asias høyfjellsområder avhenger av beslutninger i de globale klimainstansene, og ikke minst av felles innsats for å gjøre lokalsamfunn robuste mot klimaendringer og ta vare på disse avgjørende økosystemene. En koordinert tilnærming må gå lenger enn å fortsette med dagens halvhjertede innsats, og heller satse på målrettede investeringer og internasjonal støtte. Det er viktig å synliggjøre økonomiske tap og skader i akkurat dette økosystemet, for å motivere nye investeringer og styrke politisk samhandling.
I Himalaya-regionen – slik ministrene fra området påpekte under COP29 – bør en felles tilnærming til grenseoverskridende utfordringer stå sentralt. Dette omfatter blant annet overvåking av issmelting og andre risikoer knyttet til kryosfæren (red. anm. den frosne delen av jordoverflaten, der vann finnes i fast form i form av isbreer, snødekke, tele, permafrost, havis og islagte innsjøer), beredskap mot naturkatastrofer, økende luftforurensning, bevaring av naturmangfold og nyskapende finansieringsordninger.
Les også: Det første Stockholm-forumet om Himalaya etterlyser tettere samarbeid mellom India, EU og USA
Støtte på globale arenaer som FNs klimakonferanser, for å fremme og forsterke felles bekymringer, er avgjørende for å få verdens oppmerksomhet rettet mot Himalaya-regionen. Dette kan også gi tilgang til globale fond, blant annet Det globale miljøfondet (med 18 samarbeidsorganisasjoner inkludert FN, utviklingsbanker, nasjonale organer og internasjonale miljøorganisasjoner) og FNs ordninger som Adaptation Fund og Green Climate Fund, samt nye former for finansiering. Et slikt arbeid er viktig for å oppfylle behovet som Bhutans ministersekretær for energi og naturressurser, Karma Tshering, la fram på COP29.
I tillegg bør flernasjonale samarbeid prioritere klimakrisa i Himalaya på sin felles dagsorden. Allerede for fire år siden, under den mest intense fasen av COVID-19-pandemien, vedtok Ministerial Mountain Summit i 2020 flere felles mål, blant annet et toppmøte annethvert år for de åtte Hindu Kush-Himalaya-landene og en arbeidsgruppe som skulle følge opp og vurdere tiltak. Dette må nå følges opp på COP30 i Brasil, med ny giv.
Samtidig som internasjonalt samarbeid er avgjørende, må også stemmene til marginaliserte og undertrykte grupper i høyfjellene få større gjennomslag. Spesielt det tibetanske platået og folket der trenger at verdenssamfunnet, inkludert India og vestlige land, motvirker Kinas voksende innflytelse. Enten det dreier seg om demninger på tibetanske elver, gruvedrift eller bygging av militær infrastruktur (for eksempel veier og helikopterlandingsplasser), viser Kinas adferd i Tibet at den strider mot landets egne utsagn om at de følger FNs bærekraftsmål. I tillegg kommer menneskerettsdimensjonen ved den kinesiske okkupasjonen, som også forverrer klimaendringene når lokalbefolkningen tvinges til å flytte. I denne sammenhengen må India og Vesten gå sammen om å få Himalaya-spørsmålene inn i den nye Indo-Stillehavs-strukturen. En felles sikkerhetsagenda kan nemlig gjøre det lettere å samkjøre klimainnsatsen.
Dette innlegget ble først publisert i The Diplomat. Det har blitt oversatt fra engelsk.
