EUs klimaselvmål

EUs problem er at det ikke er mulig å nå vedtatte klimamål med tilgjengelige virkemidler.

I 1997 vedtok EU sine «20-20-20 mål» for klimapolitikken. Med utgangspunkt i 1990 skulle utslippene av CO₂ reduseres med 20 prosent innen 2020, andelen av fornybar energi skulle nå minst 20 prosent i samme år, og energieffektiviteten skulle bedres med minst 20 prosent.  Målene ble overoppfylt. Utslippene av CO₂ gikk ned fra 3757 mill. tonn i 1990 til 2527 mill. tonn i 2022, en nedgang på 32 prosent.  Andelen av fornybar energi hadde i 1990 økt til 22,1 prosent, over målet.^[1]

Energieffektivitet kan betegne bruk av energi i forhold til produksjonsverdi. Fram til 2019 falt energiforbruket og produksjonen økte; men forskjellen var ikke tilstrekkelig. I 2020 – 2021 bidro pandemien og nedstengningen til at begge avtok, og det tallfestede målet ble nådd.^[2]

EU har imidlertid ingen mål for sysselsetting eller inntekt. Pandemi og økonomisk tilbakeslag har hjulpet EU å nå klima- og energimålene for 2020. I EU har klima- og energipolitiske mål tilsynelatende prioritet foran økonomiske og sosiale mål. EU har vist at økonomiske innstramminger er en måte å dempe utslipp av CO₂; mer brutalt: arbeidsledighet kan kutte utslipp.

I fravær av teknologiske gjennombrudd vil en fremskyndet avkarbonisering kunne innebære en høy økonomisk og sosial kostnad.  Så langt samsvarer ikke erfaringene med de politiske ambisjonene. EUs energiplan fra 2018 lovet ren, pålitelig og rimelig energi til husholdninger og næringsliv.^[3]  Utslippene av CO₂ skulle senkes med minst 55 prosent innen 2030 i forhold til 1990. Opplegget var en omfattende overgang til elektrisitet sammen med store investeringer i sol- og vindkraft i åpne markeder med fri konkurranse. Det har ikke vært ubetinget vellykket.

Les også: Tilgang på stabil energi er nøkkelen til økonomisk vekst og trygghet

Grunnleggende endringer i produksjonen, handelen og bruken av energi krever store investeringer, men ustabile priser svekker viljen til å investere; den anspores ikke av ubegrenset konkurranse og kortsiktige transaksjoner. Utfasingen av utslipp av CO₂ ligger etter planen, til tross for høye energipriser og lav vekst i sysselsetting og inntekt. EU mangler et konsept for innfasing av ikke-styrbar sol- og vindkraft i et energimarked dominert av styrbare kraftkilder. I 2022 var utslippene av CO₂ i EU på 2725 mill. tonn, en nedgang på 27,5 prosent i forhold til referanseåret 1990.

For å nå sine egne mål for 2030 gjenstår det for EU å redusere utslipp av 1034 mill. tonn CO₂ i løpet av få år. Ut fra dagens forhold synes dette vanskelig å oppnå. Utfasingen av utslipp av CO₂ ligger bak planen, til tross for høye energipriser og lav vekst i sysselsetting og inntekt. Ut fra dagens forhold kan dette kreve harde tiltak, med mindre EU skulle rammes av en ny pandemi eller en annen motbør og en påfølgende ufrivillig nedstengning av økonomien.

EU: UTSLIPP AV CO₂ MÅL OG STATUS. Millioner tonn

Kilde: Statista og BP. Tallene er korrigert for skiftende medlemskap, de gjelder EU 2023.

Overfor sviktende oppfylling av egne klimamål for 2030 har EU flere muligheter:

1. Å trappe opp innsatsen ved omfattende, økonomisk kostbare og politisk upopulære tiltak som restriksjoner på oppvarming og belysning, bilkjøring, feriereiser o.l. Risikoen er politisk misnøye og strid mellom EU-Kommisjonen og viktige medlemsland.
2. I det stille å overse svikten og godta at medlemslandene treffer egne tiltak på tvers av EUs politikk for energi og klima. Risikoen er en svekkelse av EUs sentralmakt og at medlemslandene opptrer mer selvrådig, og bringer «det grønne skiftet» i vanry, med mer bruk av billig kull.
3. En tredje mulighet er å fremheve gass som en overgangsløsning, til tross for utsagn om å kutte ut alt fossilt brensel. Risikoen er svekket omdømme og innflytelse etter at EU nylig forbød langsiktige gasskontrakter etter 2049 til tross for sterk konkurranse blant kjøperne og ikke minst en skarpere konkurranse fra India og Kina.
4. Offentlig pengebruk, ofte tilfeldig, med svak samordning. Resultatet er høye kostnader og usikre forsyninger av gass og strøm, i strid med visjonen fra 2018. Det politiske grunnlaget for EU og «det grønne skiftet» svekkes. Tyskland gjenåpner kullgruver og kullkraftverk.

Umiddelbart synes det første alternativet å ha sterkest oppslutning innenfor EUs organer. EUs klimalov vedtatt i 2021 pålegger strengere utslippskrav for 2040 og netto nullutslipp i 2050, under henvisning til European Scientific Advisory Board on Climate Change.^[4] Det er et rådgivende organ, med grunnlag i EUs lovverk.

I sin rapport fra 2023 anbefales et tak på 11 – 14 GT utslipp av CO₂ for perioden 2030 – 2050. Målet vil kreve et kutt i utslipp i 2040 på minst 90 prosent i forhold til 1990.^[5] En sterk innsats fra EUs side forutsetter tiltak også fra land utenfor EU. Rapporten hevder at resultatet for 2020 viser at det er mulig å nå høye mål i 2040 og netto karbonnøytralitet i 2050. Målet er ikke bare en nedgang i utslipp, men en nedgang i energiforbruket. Samtidig som rapporten setter høye mål, er den lite konkret i hvordan de skal oppnås. Bunnlinjen er at EU eventuelt på 18 år, fra 2022 til 2040, må redusere utslippene av CO₂ med 2340 millioner tonn, over dobbelt så meget som den historiske utslippsreduksjonen på 1032 millioner tonn på 32 år, fra 1990 til 2022.

EU: UTSLIPP AV CO_2: NYE MÅL OG STATUS. Millioner tonn

Det er påfallende at EU skjerper målene for 2040 og 2050 mens målene for 2030 synes ikke å ville bli nådd. Misforholdet mellom mål og virkelighet kan svekke EUs troverdighet og innflytelse; det kan også anspore skarpere lut og kanskje et mer anspent forhold mellom EU-kommisjonen og viktige medlemsland. De nye målene forutsetter årlige investeringer på € 1 500 milliarder.^[6]

Forholdet til USA risikerer å gi nok et selvmål til EU. Siden Russlands angrep på Ukraina i februar 2022 har EUs import av gass fra USA øket betydelig. Vinteren 2024 er USA nest største leverandør av naturgass til EU, etter Norge. Handelen finner sted på grunnlag av kortsiktige avtaler, i tråd med EUs ønsker. Eksporten har medført at gassprisene i deler av USA stiger. Høye gasspriser skaper politisk misnøye og har fått regjeringen Bilden til å treffe tiltak for å begrense eksporten av flytende naturgass til EU, under henvisning til at de to ikke har noen frihandelsavtale.^[7] Begrensninger på gasseksporten vil i første omgang gjelde fram til presidentvalget i november 2024.

EUs problem er at det ikke er mulig å nå vedtatte klimamål med tilgjengelige virkemidler. Valget står mellom å tilpasse målene til virkemidlene, eller å tilpasse virkemidlene til målene. EU har i senere år valgt siste alternativ, og samtidig å skjerpe målene som ikke har vist seg å kunne oppnås, en ideologisk motivert politikk støttet av EUs president Ursula von der Leyen.

I juli 2024 ble Ursula von der Leyen gjenvalgt som EUs president, uten motkandidat, med støtte fra De Grønne, som hadde lidd et kraftig nederlag ved valget til EUs parlament.  Den gjenvalgte presidenten må pragmatisk finne nye partnere og modifisere sin politiske profil for å dempe risikoen for en fastlåst energipolitikk og konflikt med viktige medlemsland og leverandører av energi.

På fransk hold er det ytret ønske om en energipolitikk som ikke lenger undergraver Europas konkurranseevne, som er mindre ideologisk og mer realistisk med større vekt på forsyningssikkerhet ved mer stabile volum og priser.^[8] Frankrike ønsker langsiktige kontrakter og forutsigbare priser særlig for gass, i strid med EU-kommisjonen, som vil fase ut gass og ikke avtale leveranser ut over 2040.

Les også: Vesten må ta energisikkerhet på alvor

En avtale mellom EU og Aserbajdsjan om en (nesten) fordobling av sistnevntes gasseksport for å dempe behovet for russisk gass, kan ikke iverksettes.^[9] Investeringer i utvinning og rørledninger uteblir selv om ressursene er påvist og markedet venter. EU og Den europeiske investeringsbanken er forhindret fra å delta i finansieringen. Usikker etterspørsel etter gass i Europa skremmer private finanskilder. Europeiske husholdninger og næringsliv lider av høye strømpriser, men i EU vinner ideologien.  Aserbajdsjan søker nye kunder for gassen.

I mellomtiden forverres misforholdet mellom Tyskland og flere andre viktige EU-land. Tyske kraftselskap nyter godt av støtte til innkjøp av gass og strøm i utlandet og av strømstøtte til tyske kunder. Mange tyske politikere oppmuntres av utenlandske kraftselskap som ønsker å selge strøm til høye priser i det tyske markedet. Dette understøttes av EUs påbud om fri flyt av kraft, men til ulempe for deres egne forbrukere.

I Frankrike og Sverige overkjører regjeringene de statseide kraftselskapenes kommersielle interesser til gunst for egne forbrukere. Spørsmålet er i hvilken utstrekning EU vil kunne gripe inn for å håndheve regelen om fri flyt av elektrisitet, eventuelt med støtte av Tyskland. Frankrikes regulering av handelen med gass og strøm er blitt kritisert av EU, foreløpig uten resultater, selv om det her foreligger en direkte styring av infrastruktur på plass. Overfor Sverige, og andre land, er trusselen et nytt energidirektiv som eventuelt kan frata medlemslandene retten til å nekte nye forbindelseslinjer. Tyskland vil kunne bruke EU for å hevde sine interesser som importør.

[1] ^{2022 Report on the Achievement of the 2020 Renewable Energy Targets, Brussel 2022, EU Commission.}

[2] ^{EU achieves 20-20-20 climate targets, 55 % emissions cut by 2030 reachable with more efforts and policies, Brussel 2921, EU Commission}

[3] ^{European Commission (EC), Our Vision for a Clean Planet for All, (Brussel: EC, 2018)}

[4] ^{Scientific advice for the determination of an EU-wide 2040 climate target and a greenhouse gas budget for 2030–2050, Brussel 2023, European Scientific Advisory Board on Climate Change}

[5] ^{Ali Najram,” EU lays out plan to cut greenhouse emissions by 90% by 2040”, Guardian, 6. februar 2024}

[6] ^{Alice Hancock, “EU must invest about €1.5tn a year to meet net zero targets, says Brussels”, Financial Times, 20. januar 2024.}

[7] ^{“Consequences of Joe Biden’s decision to “pause” approvals for pending applications to export US LNG”, Petrostrategies. 5. februar 2014}

[8] Cécile Maisonneuve, « Reconstruire l’Europe de l’énergie : pour un nouveau contrat de sécurité énergétique », Revue de l’Énergie, mars-april 2024.

[9] Alice Hancock og Shotaro Tanji, “Azerbaijan hits out at EU for failing to agree long-term gas deals”, Financial Times, 21. Juli 2024.

Verdensrekord i strømprisøkning