Europa må redde seg selv – gjennom en koalisjon av likesinnede land

De fleste ser på NATO gjennom historiens prisme. Alliansen sørget for at den kalde krigen forble kald, samtidig som den forsvarte medlemsstatene sine.

De fleste husker en allianse av liberale demokratier som opprettholdt en balansert og troverdig militær styrke med høy beredskap, alltid klar til å møte enhver trussel.
Under den kalde krigen handlet alliansen etter slagordet «Vil du ha fred, forbered deg på krig» (Si vis pacem, para bellum).

Allierte land kjente fienden, dens strategiske mål, planer, operasjonsområde og militære kapasiteter, og de var fullt forpliktet til troverdig, kollektivt forsvar. Den gang besto alliansen av 16 land med felles formål. De var helhjertet opptatt av kollektivt forsvar. Resultatet var at 15 av 16 land var militært sterke og i stand til å støtte sine allierte.

Dagens NATO

Dagens NATO består av 32 medlemsstater, hvorav bare én er militært sterk.
Europeiske investeringer i sikkerhet og forsvar kollapset med Sovjetunionens fall. I 2006 innførte NATO retningslinjen om 2 prosent av BNP som indikator på politisk vilje til å bidra til fellesskapets forsvar. Bortsett fra Storbritannia og Hellas oppfylte de fleste europeiske medlemsstatene aldri løftet.

I 2024, ti år inn i krigen, lå ni land fortsatt under målet. Åtte andre land nådde målet for første gang i 2024.

NATOs 2 prosent-mål var alltid et tegn på manglende strategisk vurdering. På 1980-tallet var NATOs militære styrke sterk, balansert og troverdig. Likevel brukte Europa 3,8 prosent av BNP for å opprettholde en fungerende kommandostruktur og styrkeoppbygging.

Les også: Russlands hær har lært – og blitt farligere siden krigens begynnelse 🔒

Tre tiår senere er styrke- og kommandostrukturen sterkt redusert. NATO må raskt bygge opp igjen sine væpnede styrker for å møte den nye sikkerhetssituasjonen. Å gjenreise avskrekking er langt dyrere enn å vedlikeholde den. Å tro at 2 prosent skulle stanse en krig etter at avskrekkingen hadde sviktet, var i beste fall ønsketenkning.

I stedet for å gjenreise sin militære styrke i 2014, valgte alliansen et budsjettmål som ikke kunne gjenopprette avskrekkingen. Kritiske sårbarheter, kapasitetsmangler og svakheter ble ignorert.

Enda verre er det at Russlands militærutgifter overgår Europas. Like alvorlig er Kremls risikovilje, manglende respekt for folkeretten, fravær av demokratisk ansvar, total forakt for menneskeliv og bruken av refleksiv kontroll til å manipulere og forvrenge – alt dette fungerer som styrkemultiplikatorer.

Russland både vil og kan begå grusomheter som er helt uakseptable for liberale demokratier.

Fundamentale utfordringer i NATO

NATO består av fullverdige demokratier, ufullstendige demokratier, hybride regimer og prorus­siske land. En beslutningsprosess basert på enstemmighet begrenser evnen til å reagere på en raskt skiftende sikkerhetssituasjon; ingen forslag blir vedtatt hvis ikke alle er enige.

Prorussiske land som Ungarn og Slovakia blokkerer, forsinker eller utvanner ethvert forsøk på å innføre robuste tiltak som kan avskrekke og stanse Russland.

Alliansen er grunnleggende uenig om sitt strategiske konsept, ambisjonsnivå, budsjettmål, strategi og forsvarsbistand til Ukraina. Den klarer ikke engang å kalle Russlands pågående hybridkrig i Europa for det den er: en hybridkrig.

USA er ikke lenger en pålitelig alliert

Dokumentet «Project 2025» hevder at «USAs allierte må ta sin del av ansvaret, ikke bare overfor Kina, men også truslene fra Russland, Iran og Nord-Korea.» Det understreker at NATO må gjøres om slik at «allierte stiller hovedtyngden av de konvensjonelle styrkene som trengs for å avskrekke Russland, mens USA først og fremst bidrar med … kjernefysisk avskrekking» og enkelte andre kapasiteter, samtidig som «USAs styrker i Europa reduseres».

USAs dreining bort fra Europa er ikke et tenkt framtidsscenario; den er allerede i gang. Delvis handler det om framtidige trusler og interesseområder, men mest om motstridende verdier og prinsipper. Trump-administrasjonen vender ryggen til NATOs kjerneverdier: individuell frihet, demokrati, menneskerettigheter og rettsstat.

Les også: Amerikansk analytiker om Russland, Ukraina og NATO: – Ta Trump seriøst 🔒

Nylige uttalelser fra administrasjonen viser en voksende transatlantisk kløft, fra ulike syn på Russland til enda dypere samfunnssplittelser om verdier og demokrati. Uttalelsene markerer slutten på tiden med felles amerikansk-europeiske verdier.

På hundre dager har president Trump trukket USA fra flere internasjonale organisasjoner og en juridisk bindende klimaavtale; lagt ned USAID til skade for millioner og svekket et viktig myk-makt-verktøy; innført sanksjoner mot Den internasjonale straffedomstolen og undergravd internasjonal rett; stilt seg på linje med Russland, Belarus og Nord-Korea i FN; startet handelskrig mot USAs allierte; truet med å ta land i tre regioner og foreslått etnisk rensing i Gaza.

USA setter folkeretten til side til fordel for «den sterkestes rett». Samtidig bygger administrasjonen ned USAs demokratiske institusjoner: Opposisjonen, dommere, advokater, journalister, føderale ansatte, studenter og innvandrere angripes.

Dessverre er dette bare starten på et stort geopolitisk skifte. Vi ser konturene av en utenkelig allianse mellom Putin og Trump, til Europas ulempe.

Trump har valgt å gjenoppta forholdet til «en leder som er underlagt amerikanske og europeiske sanksjoner og arrestordre fra Den internasjonale straffedomstolen for forbrytelser mot menneskeheten og folkemord».

Etter hvert som utenriks- og sikkerhetspolitikken hans nærmer seg Putins, har Trump oppmuntret Russland til å gjøre «hva pokker de vil» mot ethvert NATO-land som ikke når budsjett­målet. Han fremmer en fredsplan som er en blåkopi av Kremls plan for å beseire Ukraina – den belønner angriperen og presser offeret. Administrasjonen undergraver og presser et land som kjemper for sin eksistens og for Europas sikkerhet. USAs støtte til Ukraina er i ferd med å ta slutt – en stor risiko for Europa.

Problemet

Den USA-ledede verdensordenen slik vi kjente den er borte. Europeisk sikkerhet og stabilitet er truet av Russlands angrepskrig og USAs dreining bort fra Europa, fra NATOs verdier, folkeretten og samarbeid. Fremfor alt er situasjonen alvorlig fordi Europa har unnlatt å investere i sikkerhet. Kontinentet mangler en effektiv, troverdig sikkerhetsstruktur og strategisk handlefrihet.

NATO er av flere grunner ikke lenger relevant. Fremtiden er usikker på grunn av alvorlige mangler og intern strid. Alliansen avskrekker ikke bare potensielle fiender; den lar seg selv avskrekke fra å møte dagens trusler. På grunn av intern uenighet klarer den ikke å reformere seg, lukke kapasitets­gap, gjenreise avskrekkingen eller stanse en krig som truer verdens stabilitet.

Alliansen har blitt en hemsko: Den gir medlemsstatene en unnskyldning for ikke å investere i forsvar, i tro på at alliansen vil komme dem til unnsetning. Europas manglende satsing har likevel undergravd NATO. Hvis NATO oppfattes som løsningen, vil all debatt om hvordan Europa kan skaffe seg strategisk handlefrihet og troverdig avskrekking være forgjeves.

Løsningen

Europa har alt som trengs for å bli en global militærmakt, men må tro på egne krefter og stå samlet. Kontinentet trenger en ny forsvarsstruktur bygget på felles interesser, verdier og urokkelig vilje til å beskytte seg selv.

Det er et paradoks «at 500 millioner europeere ber 300 millioner amerikanere forsvare dem mot 140 millioner russere».

Europa trenger en koalisjon av likesinnede (Coalition of Like-Minded countries – CALM) – en allianse med den enheten og viljen som gjorde NATO til en suksess under den kalde krigen.

Europeisk styrke ligger ikke i antall, men i samhold. Skal man lykkes, må enkelte land holdes utenfor for å sikre samlet innsats.

Hvilke land deler ikke de felles verdiene og prinsippene? Hvilke er ufullstendige demokratier eller hybride regimer? Hvem søker å blidgjøre Russland? Hvem investerer fortsatt ikke i sikkerhet og forsvar? Hvem unnlater å støtte Ukraina og dermed europeisk sikkerhet? Hvem mangler politisk vilje? Hvilke land undergraver enheten?

Les også: Tidligere Trump-presidentrådgiver: – USA vil ikke snu ryggen til Ukraina 🔒

Etter mitt syn fungerer verken NATO eller EU som ramme, på grunn av institusjonelle begrensninger og svakheter. Begge kan hindre europeisk handlefrihet. CALM må derfor bygge på både styrkene og svakhetene deres.

Koalisjonen må bli en permanent forsvarsallianse utenfor, men fullt forenlig med, NATO. For å sikre strategisk handlefrihet – evnen til å handle alene og som jevnbyrdig partner til USA – må den opprette militære hovedkvarter som kan planlegge og gjennomføre operasjoner.
Den nye alliansen må styres av dokumenter som ligner Washington-traktaten og NATOs strategiske konsept, med tilsvarende formål og oppgaver, men tilpasset målet om europeisk handlefrihet. Som NATO skal den være defensiv og fokusere på kollektivt forsvar, krise­forebygging og håndtering samt samarbeid om sikkerhet. Samtidig må den tilpasses en virkelighet der USA ikke lenger er en pålitelig partner.

Medlemslandene må være liberale demokratier som straks øker forsvars­budsjettene og setter forsvarsindustrien i krigsmodus, i erkjennelse av risikoen for konflikt mellom NATO og Russland om 2–5 år. «Det foregår en krig i Ukraina om hele Europas framtid.»

CALM kan ikke bygge på enstemmighet, men på 3/4-flertall, slik at beslutningene tas raskt og effektivt, og slik at både opptak og utvisning av medlemmer kan gå raskere. Land som ikke oppfyller forpliktelsene sine, må kunne kastes ut.

Medlemmene bør trolig:
• oppfylle kravene til individuell frihet, demokrati, menneskerettigheter og rettsstat
• bruke minst 4 prosent av BNP på forsvar (pensjoner ikke inkludert)
• oppfylle kravene i Hvitbok for europeisk forsvar – Beredskap 2030, blant annet rask lukking av kapasitets­hull, bedre militær mobilitet, lagerhold og operativt samarbeid
• følge NATO-standarder for å lette samarbeidet over Atlanteren
• raskt øke felles forsvarsanskaffelser i tråd med EUs mål om minst 40 prosent, og samtidig handle bredt globalt for å unngå avhengighet av land utenfor CALM
• etablere kjernefysisk avskrekking.

Medlemmene bør vurderes ut fra tidligere meritter: politisk vilje og mot, støtte til Ukraina, oppfyllelse av NATOs 2 prosent-mål, forhold til Russland, og så videre.

Like viktig er det at CALM-landene erkjenner at USA ikke lenger er en sikker alliert. De bør støtte strategisk handlefrihet slik at det transatlantiske samarbeidet bygger på reelt partnerskap og gjensidig respekt.

Hvem bør være medlemmer?

Hvis jeg ble spurt om råd, ville jeg mene at Tsjekkia, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Tyskland, Island, Latvia, Litauen, Nederland, Norge, Polen, Sverige, Ukraina og Storbritannia oppfyller de fleste kriteriene. Forsvarsbudsjettene deres må likevel styrkes raskt.

Landene er valgt for sin sterke forpliktelse til NATO, sine nåværende forsvarsbudsjetter og støtten til Ukraina – alt dette viser strategisk klarsynthet og engasjement for europeisk sikkerhet. Mer enn halvparten har grense mot Russland, og alle har god kjennskap til russisk utenrikspolitikk, historie og kultur.

Les også: Trump toner ned trusselen fra Putin – men USAs etterretningsfellesskap er uenig 

Det nordisk-baltiske samarbeidet (NB8), som ofte samarbeider med Storbritannia, Polen, Tsjekkia og Ukraina, vil støtte CALM-landene. NB8 ønsker å styrke og fordype den «nordisk-baltiske sikkerhetspolitiske dialogen og samarbeidet, stå fast ved den regionale, urokkelige støtten til Ukraina og dets rett til frihet, suverenitet og territoriell integritet, og fremme fortsatt global støtte til Ukraina og den internasjonale regelbaserte orden».
Historiske og kulturelle bånd samt geografisk nærhet er også viktige.
Like viktig er det at de potensielle medlemslandene er store nok til å få både Russland og USA til å lytte.

Flertallet av NATO- og EU-land vil i første omgang bli holdt utenfor CALM av flere årsaker: fordi de er ufullstendige demokratier eller hybride regimer, ikke deler liberale verdier, har bånd til Russland, konsekvent har unnlatt å nå NATOs 2 prosent-mål og dermed undergravd alliansen, eller har unnlatt å støtte Ukraina og dermed svekket europeisk sikkerhet.

Den første gruppen land er ment å sette standarden for medlemskap. Kandidatland må vise den forpliktelsen som kreves for å være kvalifisert.

Demokrati, felles verdier og investering i sikkerhet kan ikke være frivillig eller åpent for tolkning. Å oppfylle de definerte kriteriene må være en forutsetning for å bli – og forbli – medlem.

Konklusjon

Europa kan ikke verne demokratiet og vår livsform med bare myk makt. Kontinentet har økonomi, teknologi og befolkning som kreves for å bli en global makt. For å lykkes må Europa stå samlet og bygge troverdig militær styrke.

De nevnte CALM-landene har det som trengs. De er allerede forpliktet gjennom demokrati og urokkelig støtte til Ukraina, europeisk sikkerhet og internasjonal rett.
Europa må raskt gjenreise troverdig avskrekking utenfor NATO- og EU-rammene. Begge organisasjonene hemmes fortsatt av grunnleggende problemer: en beslutningsprosess som ikke passer en raskt skiftende sikkerhets­situasjon, manglende vilje til å satse på sikkerhet og forsvar, og «fiender innenfra».

Sikkerhet kan ikke bygge på håp og ønsketenkning. Evnen til å forsvare seg selv er grunnlaget for Europas rett til selvbestemmelse, stabilitet og vern om vår livsform. Å gjenreise avskrekkingen vil koste dyrt i alle samfunnssektorer. Europa må likevel velge mellom å bestemme sin egen framtid eller å bli underlagt fremmede makter som vil bestemme den for oss.

Ukraina er tatt med, mens flere NATO- og EU-land er holdt utenfor. Militær styrke betyr mer enn sterke institusjoner og medlemskriterier i EU eller NATO. Ukraina er for øyeblikket den eneste som garanterer europeisk sikkerhet og stabilitet. Landet forsvarer vår livsform og våre verdier til en svært høy pris. Det er den sterkeste og mest strids­herdede militærmakten på kontinentet. Selv om Ukraina ikke er et perfekt demokrati, er landet trolig mer demokratisk bevisst enn mange andre europeiske land. Det har tatt de stegene som trengs for å skape troverdig avskrekking. Nå er det opp til oss andre å reise oss og følge deres eksempel.
La det være klart: Ukraina trenger CALM like mye som CALM trenger Ukraina. De er gjensidig avhengige av hverandre for å vokse, utvikle seg og lykkes.

Nordisk militært samarbeid i Arktis i Trumps tid