Sikre forsyninger av strøm er en forutsetning for stabile og forutsigbare energipriser og for en stabil økonomi.
De senere tiårs liberalisering av energimarkene i Europa har svekket forsyningssikkerheten for gass og strøm sammen med en sterk prisstigning for husholdninger og næringsliv og en uventet, ufortjent og urimelig fortjeneste i gass- og strømselskapene. Forvirringen i britisk og tysk kraftpolitikk tilsier et langsiktig behov for import av kraft, og et tilsvarende behov i Norge for å skjerme seg mot høye strømpriser.
Energipolitikk i EU, i Storbritannia, til dels i USA, også i Norge, har i senere år bygget på en antakelse, en forhåpning, om at solkraft og vindkraft skulle kunne gi stabile forsyninger av energi til en overkommelig kostnad. Problemer for foretak i vindkraft viser at antakelsen til dels er feilaktig; kostnadene viser seg høyere og regulariteten lavere enn forutsatt. Derfor trekker mange investorer seg. Lagring av strøm i større mengder forblir en utfordring. Kommersielle aktører oppfatter raskere enn politikere at forhåpninger ikke slår til.
I Storbritannia utlyste myndighetene i 2023 flere konsesjoner for vindkraft til havs, uten å få positive svar fra industrien. I USA har BP og Equinor trukket seg fra et stort prosjekt for havvind utenfor New York på grunn av høye kostnader. Etter store tap valgte vindkraftselskapet Ørsted, 50,1 prosent eid av den danske stat, å nedbemanne og å trekke seg fra flere havområder, deriblant Norge. Ørsted er ute i hardt vær finansielt etter et to tredjedels fall i aksjekursen siden toppen i 2023. Kursfallet er langt på vei selvforskyldt ved feilinvesteringer, svak prosjektledelse og overdrevne vekstmål.
Les også: Verdensrekord i strømprisøkning
Disse eksemplene viser at politiske vyer om fornybar, utslippsfri energi ikke nødvendigvis er i samsvar med tekniske og økonomiske realiteter. EUs grunnleggende energiproblem er administrativt og politisk; skillet mellom beslutninger om å begrense noen former for energi og beslutninger om å skaffe erstatning. EU angir konkrete mål for utslipp av CO2 og dermed begrensninger for bruken av fossilt brensel, men ingen tilsvarende mål eller retningslinjer for erstatningen. I den politiske prosessen presenteres først ambisiøse mål for kutt i utslipp av CO2, som et fesjå, en skjønnhetskonkurranse, der det gjelder å fortone seg som først og best i et internasjonalt selskap. Radikale mål synes noen ganger viktigere enn faglige begrunnelser.
I neste omgang kommer forslag om iverksetting, tiltak påkrevet for å nå målene. Nøkterne analyser av nytte og kostnader er mangelvare. I stedet kommer stadig mer ærgjerrige fremstøt for å senke forbruket av energi, ikke bare fossil energi. Forslag om å begrense utslipp er motivert av ønsker om et renere miljø, men forslag om å begrense energiforbruket uten hensyn til utslipp, synes motivert av et ønske om å stanse den økonomiske veksten. Inntrykket av ønsket økonomisk stillstand underbygges av EUs svake vekst og stagnerende sysselsetting.
Den historiske sammenhengen mellom energiforbruk og velstand er vanskelig å bryte. I beste fall krever den en omlegging av livsstil og vaner. Enighet om målene og frivillig deltakelse er et åpent spørsmål. Det skjerper stridene om fordeling og prioriteringer, innenfor hvert enkelt land som mellom stater. Embetsmannsveldet i EU skaper konflikt ved en stadig mer ivrig innsats for å forandre bruken av energi, til tross for gjentatte tilbakeslag, og ugunstige virkninger for store grupper med lavere og middels inntekter.
Byrden blir tyngre ved EUs sterkere satsing på forsvar og sikkerhet, og den eventuelle nedprioriteringen av klima- og sosialpolitikk. Krigen i Ukraina utgjør mer en politisk trussel mot samholdet og enigheten i EU enn en militær trussel. Uenighet mellom Frankrike og Tyskland viser seg tydeligere i forsvars- og utenrikspolitikk, og skjerper meningsforskjellen om energi og økonomi. Samtidig som EU-Kommisjonen belager seg på en sterkere stilling på energifronten, øker risikoen for at EU blir marginalisert, taper betydning og makt.
Stadig strengere klimatiltak for å nå tidligere tapte mål i energipolitikk er intet godt tegn på tilpasning til realiteter. EU viser tegn på en påfallende sammenheng mellom tapte mål og mer ærgjerrige nye mål. I stor utstrekning blir de ærgjerrige, nye målene presentert uten faglig begrunnelse, men rettferdiggjøres på et moralsk og ideologisk grunnlag. Strammere tidsfrister for å nå høyere mål begrunnes ofte med nødvendigheten av å forebygge klimakatastrofe. Argumentet er vanligvis at det må handles umiddelbart, neste år vil være for sent; det har vært gjentatt i årtier og ligger an til å fortsette i nye årtier. Spørsmålet er imidlertid om ikke tidspresset og skremslene er motivert av et ønske om å kortslutte debatten og oppnå en rask seier over eventuelle meningsmotstandere.
Med stadig mer omfattende klimatiltak er EU-Kommisjonen en hovedaktør i europeisk økonomi med et økende ansvar for sysselsetting og levestandard, men med en svak og indirekte politisk legitimitet. Iveren etter omfattende regulering har sin rot i fransk forvaltningstradisjon, mens iveren etter å detaljkontrollere har røtter i tysk tradisjon. Blandingen, en overnasjonal myndighet som søker å detaljstyre mest mulig, ikke minst under henvisning til klima, er kostnadsdrivende og neppe bærekraftig.
Les også: Tilgang på stabil energi er nøkkelen til økonomisk vekst og trygghet
EUs embetsverk og ledende politikere har investert tid, penger og personlig prestisje i «det grønne skiftet», med støtte av media og viktige næringsinteresser. I vide kretser blir spørsmål om fornuften i den omfattende satsingen på fornybar energi avfeiet som politisk ukorrekte, også når alternative løsninger ikke foreligger. I mange land er det nå en økende forståelse for at moderne industrisamfunn har behov for en stabil grunnlast av elektrisitet, som solkraft og vindkraft ikke kan fremskaffe. For å gjenopprette sin økonomi har EU behov for et oppgjør med «det grønne skiftet, kanskje et brudd med de siste 20 års energipolitikk.
En styrket energisikkerhet for EU, politisk som økonomisk, krever et paradigmeskifte som ikke prioriterer fornybar energi, men styrbar energi som kan setts inn ved behov, med prioritering av forsyningssikkerhet og kostnader. I praksis kan det bety naturgass og langsiktige kontrakter. Alternativene kan være et forlenget økonomisk tilbakeslag eller en ydmykende avtale med Russland, eventuelt em kombinasjon.
Etter en pandemi og en krise med Russland forekommer visjonen som en drøm med kime til et mareritt. Strømforbruket tok seg opp igjen i 2021. Kapasiteten til å genere strøm var blitt bygget ned, først og fremst i Tyskland. Fransk kjernekraft var rammet av sviktende vedlikehold. Sommeren 2021 var signalene om knapphet tydelige. I september 2021, tok Frankrike grep for å styre energiprisene, i januar 2022 kom maksimalpriser på strøm og gass, og påbud til franske energileverandører om å fortrinnsbehandle innenlandske kjøpere. Mange andre land tok grep for å skjerme forbrukerne og næringslivet mot høye energipriser, før Russlands angrep på Ukraina.
Én løsning kunne være «monopsoner», etablere enkeltkjøpere for hvert område, med enerett til innkjøp og videresalg av strøm, slik at tidvise overskudd vanskelig ville finne kjøpere. Prisrisikoen ville overføres til kraftprodusentene og selgerne. En annen løsning kunne være å pålegge kraftselgerne en kontinuerlig forsyningsplikt, slik at selgerne av sol- og vindkraft ville måtte internalisere kostnadene for reservekapasitet. I denne saken kan en felles europeisk løsning være nødvendig for å unngå plutselige nedsalg av sol- og vindkraft over store områder med ustabile priser som svekker kraftforsyningen, ikke minst reservekapasiteten.
Slike meninger ligger fjernt fra dagens markedsliberale tenkning i EU; den ville formelt hemme fri fly av varer og tjenester over landegrensene. Samtidig synes dagens usikkerhet å hemme investeringer i elkraft, men den tjener etablerte kraftselskaper og krafthandlere i et marked med imperfekt konkurranse. På verdensbasis er det tegn til en logistisk kurve i investeringer i sol- og vindkraft; en historisk eksponentiell vekst flater ut, og går etter hvert over i stagnasjon, og senere en mulig nedgang. Dette vil også kunne slå til for sol- og vindkraft i EU, avhengig av kostnader og subsidier. Sol- og vindkraft vekker allerede betydelig motvilje på grunn av skadene på naturen.
