EU trenger ikke mer byråkrati og fine titler. I stedet er det viktig med spesialiserte roller med et klart og fokusert formål, spesielt med tanke på EUs rolle i det europeiske forsvaret.
Ved siden av de tradisjonelle kommissærrollene introduserer president Ursula von der Leyens andre Europakommisjon, presentert forrige måned, en ny stilling: kommissær for forsvar og romfart.
Litaueren Andrius Kubilius er hennes kandidat, og han venter fortsatt på godkjenning fra Europaparlamentet. I sin kunngjøring understreket von der Leyen at han vil fokusere på å bygge en europeisk forsvarsunion og styrke Europas industrielle og investeringskapasitet.
Men situasjonen er ikke så rosenrød som den ser ut. Tittelen «forsvarskommissær» og de uklare ansvarsområdene som følger med, skaper allerede uro i medlemslandene, der nasjonal suverenitet over forsvaret blir sterkt beskyttet.
For å styrke Europas forsvarsarbeid er det avgjørende med klarhet i denne rollens mandat. Uten det vil EUs evne til å spille en betydelig rolle i å forme Europas forsvar i fremtiden være nær umulig å oppnå.
EU sliter med en fragmentert forsvarsindustri, noe som fører til redusert produksjonskapasitet og ineffektivitet. Mangel på standardisering er et kronisk problem. Europeiske land krever skreddersydde versjoner av de samme våpensystemene for å tilfredsstille egne behov. Denne ukoordinerte tilnærmingen undergraver Europas forsvarsevne og er en hovedårsak til at europeisk forsvar og avskrekking fortsatt er sterkt avhengig av NATO og dermed USA.
Med opprettelsen av en forsvarsportefølje ønsker EU å fremstå som selvforsynt innen forsvarspolitikk og koordinering. Det handler ikke om full uavhengighet; ingen har den illusjonen. I stedet dreier det seg om å gi inntrykk av innflytelse i sektoren.
Utfordringen er imidlertid at for å realisere denne ambisjonen trenger man mer enn bare titler. Man trenger betydelig finansiering, reell utøvende makt og en sammenhengende, langsiktig strategi. Å bare legge til en ny portefølje til det allerede tunge EU-byråkratiet garanterer ikke at disse elementene kommer på plass. Det risikerer å fremstå som en symbolsk handling snarere enn noe med substans.
Som alltid er penger kjernen i problemet. Når det gjelder forsvar, er Europas finansiering fortsatt beskjeden. EUs totale offentlige forsvarsutgifter utgjorde bare 1,3 prosent av BNP i 2022. Selv Kubilius innrømmet etter sin utnevnelse: «Vi ser på hvordan vi kan skaffe penger så raskt som mulig.»
Tilstrekkelig finansiering er ikke bare et langsiktig problem; det er også akutt. Med den nåværende flerårige finansielle rammen låst til 2027, er det vanskelig å skaffe ekstra midler til nye initiativer. Kubilius selv nevnte den «teoretiske muligheten for felles gjeld», et nøye formulert forslag som avslører hvor politisk sensitiv denne ideen sannsynligvis er.
Investering, anskaffelser og forskning
En annen utfordring er å definere den nye kommissærens mandat, særlig når ansvar allerede er fordelt mellom EUs høyrepresentant for utenrikssaker og kommissæren for det indre marked. Når man nevner «forsvarskommissær» til folk, ser de for seg en forsvarsminister, men virkeligheten er langt mindre mektig.
Kommissæren vil ikke kontrollere militære operasjoner eller budsjetter. Samtidig vil høyrepresentanten fortsette å lede EUs forsvarsstrategi gjennom det strategiske kompasset. I tillegg er det Det europeiske forsvarsbyrået (EDA), som for tiden rapporterer til høyrepresentanten. Hvis EDA forblir utenfor den nye kommissærens ansvarsområde, vil hans innflytelse bli betydelig begrenset.
Les også: Vil USAs militærindustrielle kompleks sabotere Europas vei til strategisk autonomi? 🔒
Kubilius’ instruksjonsbrev fra kommisjonspresident Ursula von der Leyen gjorde én ting klart: samarbeid med Kaja Kallas, valgt som høyrepresentant for sikkerhet, er nødvendig. Men det er mer. Det forventes at Kubilius vil fokusere sterkt på økonomiske spørsmål som investeringer, anskaffelser og forskning.
Von der Leyen ga ham i oppdrag å fremme offentlige og private forsvarsinvesteringer, utvikle et europeisk luftforsvarsskjold, forbedre militær mobilitet og skape et enhetlig marked for forsvars- og romfartsindustrien.
Merkbart fraværende fra denne agendaen er enhver omtale av et stort nytt romfartsinitiativ. I stedet legges det vekt på «kostnadseffektivitet» i samarbeid med Den europeiske romfartsorganisasjonen.
EU trenger ikke mer byråkrati
Koordinering kan høres enkelt ut, men å få alle brikkene på plass er en annen sak. Som den første forsvarskommissæren må kandidaten definere sin rolle og sette viktige presedenser.
Å ha en kontaktperson i Europa som kan navigere i kompleksiteten rundt Det europeiske forsvarsfondet, Det europeiske forsvarsindustrielle programmet, Den europeiske fredsfasiliteten og Permanent strukturert forsvarssamarbeid (PESCO), Den europeiske romfartsorganisasjonen og mer, ville absolutt være til hjelp. Utfordringen er imidlertid at det er usikkert, om ikke usannsynlig, at denne porteføljen i praksis vil omfatte alle disse initiativene.
Derfor kunne en mer presis tittel som vektlegger industri og strategisk planlegging klart ha definert rollen i å forme EUs sikkerhets- og forsvarssamarbeid. Dette ville hjelpe med å navigere i de utfordrende dynamikkene mellom nasjonal autonomi, eksisterende rammeverk og EU-organer.
EU trenger ikke mer byråkrati og fine titler i sitt allerede store byråkrati. I stedet er spesialiserte roller med et klart og fokusert formål essensielle for utviklingen av nye og usikre stillinger, særlig med tanke på EUs rolle i det europeiske forsvaret.
Dette innlegget ble først publisert i Emerging Europe. Det har blitt oversatt fra engelsk.
Mellom makt og muligheter: Europas jakt på strategisk autonomi 🔒
