Å sanksjonere aluminium fra Russland kan ved første øyekast virke imponerende, men ved nærmere ettersyn viser det seg å være en dårlig beslutning.
Den europeiske unionen har siden Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 vært imponerende konsekvent i sin støtte til Ukraina, og har bidratt med penger, hjelp og våpen. Etter godkjenningen av den nyeste hjelpepakken til Ukraina fra den amerikanske kongressen, ser det ut til at denne delen av Vestens respons fungerer godt. Men det er på det finansielle slagfeltet ting begynner å sprekke. Forsøk på å utvide sanksjonsregimet (vi er nå i den 14. runden fra EU) blir stadig mer tilfeldige og øker selvmotsigelsene.
Se på Romania, som uten stort oppstyr har blitt en stjerne innen logistikk. Fremtiden for produksjon i Sentral- og Øst-Europa ligger i en overgang til en høyteknologisk, verdiøkende æra. Støtte til Ukraina er avgjørende for europeisk demokrati. Prosessen ser stort sett ut til å være seremoniell – en illustrasjon av «å gjøre noe» i møte med russiske framganger på slagmarken – og resultatet vil i beste fall være som en kulisse.
Å begrense importen av aluminium som er utvunnet fra russiske råmaterialer, vil ha omfattende konsekvenser for den globale forsyningskjeden og alvorlig påvirke den europeiske økonomien. Samtidig ville effekten på den russiske staten være minimal, ettersom aluminiumen som Europa får, hovedsakelig kommer fra private selskaper, spesielt fra Rusal, som hovedsakelig eies av London-noterte EN+.
Argumentet er enkelt: Dette ville være en handling av selvpåført skade hjemme og en strategisk feilberegning i utlandet.
Økonomisk selvpåført skade
Aluminiumsindustrien sysselsetter direkte rundt 230.000 mennesker i EU og støtter en million flere jobber indirekte.
I tillegg til de uunngåelige jobbtapene, vil sanksjoner mot import av russisk aluminium forstyrre globale forsyningskjeder. Aluminium er et kritisk råmateriale for mange europeiske industrier, inkludert bil-, bygge- og produksjonssektorene, og sanksjoner vil føre til økte kostnader og mangel på forsyninger for europeisk industri. De videre effektene vil være produksjonsnedgang, jobbtap og redusert økonomisk aktivitet.
Les også: Russlands skyggeflåte unnviker sanksjoner gjennom smarte omveier
For øyeblikket finnes det ingen levedyktige alternativer til russiske råmaterialer i aluminiumsindustrien. Sanksjoner vil tvinge EU til å øke sin avhengighet av andre kilder, som Kina og Midtøsten.
Dette skiftet ville i praksis bety å bytte en avhengighet for en annen, noe som potensielt kunne plassere Europa i en enda mer prekær situasjon og underminere målet om diversifiserte forsyningskjeder og europeisk strategisk autonomi. Å bli mer avhengig av Kina og land i Midtøsten for aluminium vil kunne øke den geopolitiske innflytelsen disse regionene har over Europa, noe som potensielt kunne forverre sårbarhetene i stedet for å dempe dem.
Sanksjoner som skader Europas industrielle grunnlag vil også naturligvis gjøre lite for å forbedre EUs konkurranseevne, som allerede er i tilbakegang sammenlignet med Kina og USA. Mario Draghis banebrytende rapport om konkurranseevne burde utløse en fornyet innsats i Brussel og over hele Europa for å øke veksten. Å begrense tilgangen til råmaterialer som aluminium vil ha nøyaktig motsatt effekt: Det vil underminere det industrielle grunnlaget og fyre opp inflasjonen i en tid hvor EU minst har råd til det.
Denne inflasjonen vil både være årsak og resultat av de uunngåelige prisstigningene på aluminiumsprodukter hvis sanksjoner blir innført. De økte kostnadene for råmaterialer vil sannsynligvis bli videreført til forbrukerne, noe som fører til høyere priser på varer og tjenester.
Strategisk feilberegning
Vil sanksjonene i det hele tatt skade Russland? Land finner ofte måter å omgå sanksjoner på gjennom alternative handelspartnere, smugling og andre midler. Land som Kina og India vil kunne øke sin handel med Russland, og dra nytte av lavere priser og økt tilbud. Denne substitusjonseffekten ville undergrave den tiltenkte effekten av sanksjonene. I mellomtiden ville de negative jobbtapene hjemme fortsette, og fordelene (som å erstatte de europeiske jobbene og produksjonskapasiteten) vil mest sannsynlig tilfalle en geopolitisk rival i Beijing.
Å utvide sanksjonene mot Russland er en politisk nødvendighet for mange i Brussel og over hele EU, av åpenbare grunner. Det er også en felle. Å true europeiske jobber i strategiske importindustrier er aldri en fornuftig politisk beslutning. Når fordelene strekker seg lite utover en PR-kampananje, er de meningsløse.
Dette innlegget ble først publisert i Emerging Europe. Det har blitt oversatt fra engelsk.
Valget i Russland: Geopolitisk statusrapport, del 2: En sanksjonert økonomi 🔒
