Kaukasus er en essensiell akse for Europas energiforsyning. Gass og olje passerer via Det kaspiske hav og Tyrkia.
Geopolikas franske søsterpublikasjon, Revue Conflits, har intervjuet Samuel Furfari for å forstå den geopolitiske energisituasjonen i Kaukasus. Furfari er professor i politikk og energigeopolitikk ved École Supérieure de Commerce de Paris. Han er ingeniør og doktor i anvendte vitenskaper, og var høytstående tjenestemann i Europakommisjonens Energigeneraldirektorat i 36 år.
– Du har nettopp kommet tilbake fra Aserbajdsjan, der det sjuende internasjonale forumet om temaet «å møte den nye verdensorden» ble arrangert. Hvilke inntrykk sitter du igjen med fra møtet – både når det gjelder deltakerne og innholdet i debattene?”
– Dette forumet, arrangert av ADA-universitetet (Azerbaijan Diplomatic Academy) og «Center of analysis of international relations», en tankesmie basert i Baku, samlet åtti eksperter, hovedsakelig fra Sentral-Asia, USA, Midtøsten og Afrika. Det er verdt å merke seg den svake europeiske representasjonen, spesielt det totale fraværet av franske deltakere. Denne konfigurasjonen gjorde det mulig å diskutere de dype endringene som nå preger den internasjonale scenen med stor frihet, og – det må sies – med et annet syn enn det som vanligvis deles i EU. Å åpne seg for andres tanker er alltid stimulerende.
– Hvilke observasjoner kom fram om dagens geopolitiske situasjon?
– Debattene avdekket kompleksiteten og alvoret i verdenssituasjonen. Vi ser en økning i nasjonalisme, gjenoppblomstring av regionale og globale konflikter og en tilbakevending fra multilateralisme, som har vært grunnmuren i internasjonal styring siden andre verdenskrig. Denne krisen viser seg gjennom svekkelse av internasjonale organisasjoner, tilbakegang for folkeretten og en økende tendens til at «den sterkestes rett» dominerer. Parallelt skjerpes kulturelle spenninger, mens utfordringer knyttet til migrasjon, proteksjonisme og handelskriger ytterligere kompliserer et allerede skjørt bilde. Ordene til den britiske statsministeren Lord Palmerston blir stadig tydeligere: «Vi har ingen evige allierte og ingen evige fiender. Våre interesser er evige og permanente, og det er vår plikt å ivareta dem.» Det er på tide at EU tar dette inn over seg.
– Klarte forumet å identifisere nye aktører eller dynamikker på den internasjonale arenaen?
– Forumet understreket faktisk fremveksten av nye maktsentra, særlig gjennom den økende rollen til ikke-vestlige land, som Aserbajdsjan, som ønsker å fremstå som en megler og dialogpartner mellom Det globale sør og Det globale nord. Debattene fremhevet behovet for å tenke nytt om mekanismene for internasjonalt samarbeid, i en situasjon der fragmenteringen av nasjonale interesser gjør det stadig vanskeligere å finne kollektive løsninger.
– Dette internasjonale møtet illustrerte omfanget av de pågående omveltningene og behovet for en pragmatisk tilnærming, basert på analyse av reelle maktforhold og søken etter kompromisser som er tilpasset nye geopolitiske realiteter, samtidig som hvert lands interesser respekteres. Overfor krisen i multilateralismen og de mange globale utfordringene er det avgjørende å velge fleksible løsninger som kan tilpasses ulike nasjonale interesser og samtidig bevare kjerneelementene i internasjonalt samarbeid. Dette en slik pragmatisme er tvert imot betingelsen for en effektiv global styring i en multipolar og ustabil verden.
– Utover sine energiressurser, på hvilken måte styrker Aserbajdsjans geografiske posisjon og regionale allianser landets rolle internasjonalt?
– Aserbajdsjan henter en vesentlig del av sin innflytelse fra sin strategiske posisjon ved Eurasias veikryss, selv om landet er kjent for sine betydelige energiressurser. Som et tyrkisk-talende land og arvtaker til Silkeveiene har det blitt en sentral aktør i «Midtkorridoren», den logistiske aksen som forbinder Kina og Europa utenom Russland. Denne geografiske plasseringen gjør Aserbajdsjan til et uunnværlig bindeledd i de nye eurasiske forbindelsene og gjør landet uunnværlig for Kina i Belte-og-vei-initiativet.
Les også: Den kaspiske regionen: Økonomisk union før handelskorridor
– Forbindelsene mellom de tyrkiske statene, basert på historiske, etniske, språklige og kulturelle bånd, intensiveres og tar sikte på økt integrasjon. Som aktivt medlem av Organisasjonen for tyrkiske stater dyrker Aserbajdsjan en regional solidaritet som viser seg både politisk og økonomisk, særlig gjennom store infrastrukturprosjekter. Fremveksten av en «tyrkisk enhet» passer inn i den geopolitiske fragmenteringen og kan gjøre regionen til et viktig internasjonalt maktsentrum.
– Det nære samarbeidet mellom Georgia og Aserbajdsjan illustrerer denne dynamikken. Sammen har de etablert strategiske energikorridorer som frakter olje og gass fra Det kaspiske hav til EU. Denne suksessen har hevet det sørlige Kaukasus til en geopolitisk strategisk region, der hvert land fungerer som inngangsport for det andre til ulike markeder og kontinenter. Deres plassering mellom Det kaspiske hav og Svartehavet gir dem en uunnværlig rolle som knutepunkt for energistrømmer og handel.
– Fremtiden for denne dynamikken vil i stor grad avhenge av Aserbajdsjans evne til å realisere prosjekter som Zangezur-korridoren, som vil knytte landet direkte til Tyrkia via Nakhitsjevan (red. anm. Aserbajdsjans eksklave separert fra landets hovedterritorium av Armenia), samtidig som Armenia og Iran omgås. Dersom korridoren blir realisert, vil den betydelig styrke regional integrasjon og eurasisk konnektivitet og endre maktbalansen i en historisk ustabil region.
– Kort sagt gjør Aserbajdsjans geografi, kombinert med et aktivt diplomati og solide regionale allianser, landet til en uunnværlig aktør for europeisk energisikkerhet og omleggingen av globale handelsruter. Dersom denne lovende utviklingen fortsetter, vil den gagne ikke bare Aserbajdsjan og Georgia, men også mange andre regionale og internasjonale aktører.
– Jeg antar at det ikke bare er Kina og Aserbajdsjan, men hele Sentral-Asia som er interessert i denne Midtkorridoren…
– Du har helt rett. Interessen for Midtkorridoren er ikke begrenset til Kina; den angår alle Sentral-Asias land, noe den sterke deltakelsen fra de fem sentralasiatiske republikkene på forumet viser. Denne regionale mobiliseringen inngår i en bredere dynamikk der Sentral-Asia, som lenge ble betraktet som perifer, nå er i ferd med å bli et geopolitisk og logistisk knutepunkt mellom Europa og Asia.
– Uken før forumet besøkte EU-kommisjonens president og Det europeiske råds president Samarkand for å undertegne en partnerskapsavtale med disse landene, som nå har ambisjoner om å fremstå som selvstendige regionale makter. Ambisjonen vises gjennom massive investeringer i transport- og logistikkinfrastruktur, slik som de georgiske havnene, jernbanen Baku–Tbilisi–Kars, Aserbajdsjans havn Alat og utviklingen av sjøtransporten på Det kaspiske hav. Disse konkrete tiltakene gjør de nye silkeveiene operative i dag og letter vareflyten mellom Europa, Sentral-Asia og Kina.
Les også: Georgia gjenoppliver utviklingen av dypvannshavn, denne gangen med hjelp fra Kina
– Jeg ble særlig slått av den økonomiske dynamikken som råder, en dynamikk som også finnes i de øvrige sentralasiatiske landene. Preget av kommunismens traumatiske erfaring viser alle disse statene en sterk vilje til å snu siden og nyte fordelene ved markedsøkonomien. I Aserbajdsjan, for eksempel, forklares fraværet av en organisert venstreside ikke bare med presidentstyret, men også med en dyp og varig avvisning av den kommunistiske modellen, hvis skadelige virkninger sitter i den kollektive hukommelsen.
– Ved å satse på Midtkorridoren ønsker Sentral-Asia å frigjøre seg fra gamle avhengigheter, diversifisere sine partnere og bli fullt integrert i den nye multipolare globaliseringen. Denne strategien, støttet av EU og andre internasjonale aktører, har som mål å gjøre regionen til en strukturerende aktør for eurasiatisk konnektivitet og global handel – ikke lenger bare et transittområde.
– Vi europeere er særlig interessert i landets energi. Kan du gi oss en status for dette området?
– Jeg hadde æren av å holde ansikt-til-ansikt-samtaler med høytstående politiske og administrative ledere i energisektoren. Disse utvekslingene har forsterket og bekreftet analysene jeg i årevis har delt med studentene mine i energigeopolitikk om denne ledende energispilleren.
– Aserbajdsjan inntar en spesiell plass i energihistorien. Det var i Baku, ikke USA, det første oljebrønnen ble boret i 1846, under det russiske imperiet. Dette funnet åpnet veien for en blomstrende oljeindustri, særlig takket være Nobel-brødrene i St. Petersburg. Denne velstanden ble brutalt avbrutt i sovjettiden, da aserbajdsjansk olje ble utnyttet til fordel for Moskva. Etter Sovjetunionens fall kunne Aserbajdsjan igjen følge sin energiskjebne og starte en ny olje- og gassæra som i dag former landets geopolitiske rolle.
Les også: Klemt mellom stormakter: Aserbajdsjans vei videre etter Karabakh-krigen 🔒
– Hydrokarbonproduksjon er fortsatt bærebjelken i økonomien: I 2022 produserte landet 32,7 millioner tonn olje og 35 milliarder kubikkmeter naturgass, hvorav det eksporterte henholdsvis 26,6 millioner tonn og 22,6 milliarder kubikkmeter. Oljerørledningen Baku–Tbilisi–Ceyhan (BTC) frakter olje fra Det kaspiske hav til Middelhavet, mens den sørlige gasskorridoren (SGC) via TANAP- og TAP-rørledningene eksporterer aserbajdsjansk gass helt til Sør-Italia og betjener nå tolv europeiske land.
– Etter krigen i Ukraina bidro Aserbajdsjan til å lindre Europas energikrise ved å øke sine gasseksporter til EU med nesten 60 % mellom 2021 og 2024, fra 8 til nær 13 milliarder kubikkmeter. Dette gjorde at nye land som Kroatia og Slovakia ble kunder av aserbajdsjansk gass. EU ber nå Baku om å doble leveransene innen 2027, men dette støter på infrastrukturbegrensninger: SGC går allerede for full kapasitet, og enhver økning krever investeringer på rundt 20 milliarder dollar, fordelt på utvinning av nye felt til havs og transport. Den politiske usikkerheten i EU, preget av uttalelser fra kommisjonspresidenten om fossile energiers foreldelse og Mario Draghis rapport om tapt konkurranseevne – der han anslår at gass ikke lenger vil brukes i EU i 2030 – demper investeringslysten hos aserbajdsjanske aktører.
– Dette skaper en viss harme i Baku, hvor man fordømmer Europas økonomiske utestengelse av fossile prosjekter og EUs «hyklerske» holdning ved å kreve mer gass mens det settes urealistiske avkarboniseringsmål. Ved åpningen av COP 29 omtalte president Ilham Aliyev olje og gass som «Guds gave», til aktivistenes forferdelse.
– Det er verdt å huske at Aserbajdsjan ikke har samme slagkraft som Qatar eller Saudi-Arabia, men at det ikke finnes «små» land i hydrokarbongeopolitikken. Aserbajdsjan, et muslimsk, men ikke islamistisk land, eksporterer for eksempel 60 % av oljen til Israel, som er 40 % avhengig av aserbajdsjansk olje via BTC-rørledningen. Evnen til å diversifisere markeder og fremstå som en pålitelig partner gjør Aserbajdsjan til en nøkkelspiller i den nye energigeopolitikken, preget av ressursflom og et marked som nå favoriserer kjøpere.
– Kort sagt har Aserbajdsjan forstått de nye spillereglene i energiverdenen og vet å dra nytte av dem, samtidig som landet krever sammenheng mellom europeiske ord og finansielle forpliktelser.
– Hvilke andre internasjonale spørsmål ble tatt opp under forumet?
– Flere hovedpunkter kom fram, først og fremst viktigheten av kryssende diplomatiske forbindelser og Aserbajdsjans ønske om å spille en meglerrolle i regionen. Tyrkia og Israel, to strategiske partnere for Baku, illustrerer dette. Shusha-erklæringen fra 2021 formaliserte alliansen mellom Tyrkia og Aserbajdsjan og konsoliderte et dyptgående samarbeid på militært, energimessig, økonomisk og kulturelt plan. Israel har på sin side hatt et solid vennskap med Aserbajdsjan i mange år, basert på felles interesser og gjensidig tillit i vanskelige tider. Baku arbeider aktivt for å knytte Ankara og Jerusalem tettere sammen og spiller en diskret, men avgjørende rolle i normaliseringen av forholdet deres, noe de siste toppmøtene i Baku – som har hatt som mål å dempe spenningene, særlig rundt Syria-spørsmålet – vitner om.
– Denne meglerrollen gir Aserbajdsjan en ny diplomatisk status som gjør det mulig å påvirke regionale maktbalanser, fremme stabilitet og styrke egne allianser. Evnen til å samle partnere som til tider er motstridende, uten å søke anerkjennelse, viser et pragmatisk og konstruktivt diplomati som passer inn i en multipolar verden der allianser er skiftende og interesser sammenfallende.
– Et annet viktig tema var utviklingen i forholdet til USA. Under Biden-Blinken-administrasjonen har Aserbajdsjan oppfattet en åpenbart ugunstig politikk, preget av ensidig støtte til Armenia. Dette har svekket Bakus tillit til Washington og skapt en diplomatisk krise uten sidestykke. Som svar har Aserbajdsjan styrket båndene til andre partnere. En eventuell retur av en Trump-administrasjon har allerede endret situasjonen, noe som vises gjennom stansen i fiendtlige mediekampanjer og gjenopptakelsen av høynivå-kontakter.
– Administrasjonen Bidens fiendtlighet har også vist seg gjennom bistandsorganisasjonen USAID, som Baku anklager for å fremme innflytelsesnettverk i strid med nasjonale interesser og for å undergrave landets tradisjonelle verdier. Dette førte til at Aserbajdsjans riksadvokat åpnet etterforskning av USAIDs ulovlige aktiviteter. Undersøkelsen viser omfanget av USAIDs anti-aserbajdsjanske virksomhet. Som reaksjon har det kommet krav om å utvise USAID og en direkte appell til Trump om å gripe inn mot organisasjonen.
– Hva med konflikten med Armenia?
– Dette spørsmålet står fortsatt sentralt, da det påvirker stabiliteten i Kaukasus og fremtiden for regionale relasjoner. For Aserbajdsjan avsluttet 44-dagerskrigen i 2020 tre tiår med okkupasjon av Nagorno-Karabakh og førte 10. november 2020 til en kapitulasjon fra Armenia. Siden da har dynamikken endret seg dypt: Aserbajdsjan har tatt tilbake kontrollen over nesten alle omstridte områder, og den armenske befolkningens eksodus fra Karabakh i 2023 har gjort regionens status ikke-forhandlingsbar for Baku.
– I mars 2025 ble et avgjørende skritt tatt: De to landene meldte at teksten til en fredsavtale var ferdigstilt, ment å avslutte nær førti år med konflikt. Signeringen er likevel utsatt, fordi Aserbajdsjan krever at Armenia endrer grunnloven og stryker enhver henvisning til territorielt krav på Karabakh – en absolutt betingelse for normalisering av forholdet. Dette kravet, som krever folkeavstemning i Armenia, er politisk følsomt for Nikol Pashinyans regjering, særlig med tanke på parlamentsvalget i 2026.
Les også: Politisk vold i Kaukasus 🔒
– Videre er spørsmålet om Zangezur-korridoren, som forbinder Aserbajdsjan med eksklaven Nakhitsjevan, fortsatt en stor stridssak. Baku krever garantert landforbindelse, mens Jerevan frykter for suvereniteten over denne strategiske stripen. Disse grensespørsmålene, som stammer fra russiske manipulasjoner på 1800-tallet og sovjetiske omtegninger på 1900-tallet, fortsetter å forgifte de bilaterale forholdene og nære regionale spenninger. Den islamske republikken Iran, som med uro ser Aserbajdsjan styrkes ved sin nordgrense, støtter det kristne Armenia. Dette viser nok et paradoks i regionen: Et sjiamuslimsk teokrati slutter seg, av geopolitiske grunner, til en kristen stat mot en sjiamuslimsk nabo, noe som viser at strategiske interesser veier tyngre enn religiøse bånd.
– Et siste spørsmål: Hva er situasjonen i Karabakh i dag?
– Forumet ble også holdt i Khankendi, tidligere Stepanakert under 30 års armensk kontroll. Etter at Aserbajdsjan gjenopprettet kontrollen under militæroperasjonen i september 2023, flyktet nesten hele den armenske befolkningen, og Khankendi og andre steder ble nesten folketomme. Aserbajdsjan har siden hevdet suverenitet over hele territoriet, fjernet symbolene til den separatistiske administrasjonen og startet et omfattende program for gjenoppbygging og reintegrering. Jeg bemerker at jeg tilfeldigvis så kristne kirker.
– Navnet Khankendi, som betyr «khanens landsby», minner om byens aserbajdsjanske opprinnelse; den ble grunnlagt på 1700-tallet av Karabakh-khanatet før det russiske imperiet og Sovjetunionen endret regionens demografi og territorialorganisering. Nå arbeider Aserbajdsjan med å gjenoppbygge byens infrastruktur og gjenskape dens historiske identitet. En flyplass er åpnet i Fuzuli, og en motorvei er nesten ferdig for å knytte regionen sammen. Jeg har sett at etableringen av Karabakh-universitetet i Khankendi allerede trekker studenter, noe som bør fremme en gjenfødelse av lokalt liv ved å oppmuntre folk til å bo og delta i universitetslivet.
– Regional normalisering avhenger nå av at Aserbajdsjan og Armenia signerer en fredsavtale. Hvis en slik avtale oppnås, vil det ikke lenger være noe stort hinder for regionalt samarbeid og integrering av det sørlige Kaukasus i de nye silkeveiene, til fordel for alle land i regionen. Utsikten til en fredelig, sammenkoblet og velstående region, med rikelig og rimelig energi og en nøkkelrolle som bro mellom Europa og Asia, er nå innen rekkevidde, forutsatt at fortidens bitterhet overvinnes og stabiliteten sikres varig.
