Saken om elbussene viser at geopolitikk ikke lenger handler om grenser og våpen, men om kretskort, programvare og digitale bakdører. Det er en varslet skandale – men også bare toppen av isfjellet.
Ruters nye avsløringer om at kinesiskproduserte elbusser på norske veier i prinsippet kan skrus av og på fra Kina med et tastetrykk, burde ikke komme som en overraskelse for dem som følger med i tiden. Geopolitika skrev om denne trusselen allerede i mars i år, men – som så ofte ellers – ble analysen avskrevet av mange som «negativ», «kritisk» eller «alarmistisk».
Men å avfeie geopolitisk og geoøkonomisk analyse som «svartmaling» er ikke bare naivt – det er direkte farlig. Liberalismens og det nyklassiske økonomiske paradigmet for utvikling og vinn-vinn-handel mellom nasjoner er for lengst blitt fortrengt av realpolitikk, geoøkonomiens tidsalder og geopolitikkens brutale tilbakekomst i internasjonal politikk. Det må få konsekvenser for hvordan Norge og resten av Vesten forholder seg til omverdenen, men spesielt Kina.
Kina er ingen partner, men en systemisk rival som gjør alt for å øke sin innflytelse i våre samfunn – med skitne midler om nødvendig – på bekostning av våre interesser. Det er derfor på tide å ta stundens alvor inn over seg og handle før det er for sent. Det kommer til å koste, men jo lenger vi utsetter prosessen, desto dyrere blir det til slutt. Vi har ingen tid å miste. Land som nekter å tilpasse seg den nye virkeligheten, vil se sine maktgrunnlag forvitre.
En lang rekke tilfeller
At en slik «dødmannsknapp» – som åpenbart har til hensikt å skade – i det hele tatt eksisterer i kinesiske elbusser som eksporteres til utlandet, er ingen tilfeldighet. Det er nok et bevis på Kinas ondsinnede realpolitiske hensikter – ikke bare i Norge, men globalt – der handel og økonomi brukes som realpolitiske pressmidler for å fremme Zhongnanhais interesser.
Hadde dette vært et enkelttilfelle, kunne man kanskje sett gjennom fingrene med det. Men de siste avsløringene fra Ruter føyer seg inn i en lang rekke saker som viser at kinesiskprodusert teknologi ikke kan stoles på. Produktene inneholder ofte skjulte komponenter – bakdører – uten praktisk funksjon, men med potensial for sabotasje eller spionasje. Listen er lang:
I mai 2020 rapporterte Wall Street Journal at en kinesisk høyspenttransformator som var på vei til Colorado ble omdirigert Sandia National Labs for undersøkelser etter mistanker om bakdører gjennom komponenter som ikke skulle være der. Funnene er hemmeligstemplet og aldri offentliggjort.
Les også: Med Tyskland i sikte: Kinas utbredte innflytelsesnettverk avslørt 🔒
I februar 2021 publiserte Bloomberg en rapport som hevdet at kinesiske aktører hadde manipulert maskinvare fra den amerikanske produsenten Supermicro. Amerikanske myndigheter har verken bekreftet eller avvist saken, og eventuelle funn antas å være holdt tilbake av hensyn til nasjonal sikkerhet.
I mars 2024 kunne Wall Street Journal rapportere om skjulte cellulære modemer og andre sårbarheter i ZPMC-kraner ved en rekke amerikanske havner. En offisiell granskning fra Representantenes hus konkluderte senere med at det var kommunikasjonsutstyr uten funksjon for ordinære havneoperasjoner.
I mars i år oppdaget en dansk energibedrift mystiske, uidentifiserte komponenter i elektronikk som skulle brukes i landets energiinfrastruktur. Funnene har forsterket bekymringen for at kinesiskprodusert teknologi kan inneholde skjulte funksjoner som truer nasjonal sikkerhet. Saken er under etterforskning, men resultatene er fortsatt uklare.
Selv om etterforskningene i mange av disse sakene er klassifisert, slik at vi ikke vet med sikkerhet hva som er de faktiske forholdene, begynner et mønster å tegne seg: Kinesiskbygget teknologi har ofte bakdører som kan brukes til ondsinnede formål dersom myndighetene i Beijing gir grønt lys.
Konsekvenser
Hvor store konsekvensene av slike bakdører kan være, avhenger av hvilke systemer som er kompromittert og hvor viktige de er for samfunnet. Dersom det dreier seg om elbusser som kan stoppes ved fjernstyring, er konsekvensene kanskje begrensede. Men dersom hele strømnett kan skrus av med et tastetrykk, blir situasjonen alvorlig og kan i prinsippet true nasjonal sikkerhet.
Poenget er at vestlige demokratier må innse at kinesiskprodusert teknologi kan inneholde slike bakdører – designet for å tjene Kinas kommunistpartis realpolitiske interesser. Det er derfor klart at man ikke kan stole på noen form for kinesisk teknologi som ligger til grunn for kritiske samfunnsfunksjoner. Dette må få konsekvenser for hvordan vi handler med Kina generelt, og spesielt i offentlige anskaffelser.
Les også: Gjennom historiens prisme: Nøkkelen for å forstå Kinas geopolitiske strategi 🔒
Grunnet urettferdige handelspraksiser – skjulte og ikke-skjulte statlige subsidier – vil de aller fleste kinesiske industrielle og teknologiske produkter enn så lenge nesten alltid være billigere sammenlignet med alle andre land. Det kan derfor være fristende for en offentlig sektor under finansielt press å velge dem for å spare penger.
Men som den siste Ruter-avsløringen viser, ligger det en enorm skjult kostnad bak slike beslutninger – en kostnad som øker i takt med hvor samfunnskritisk teknologien er. I ytterste konsekvens kan det dreie seg om tap av økonomisk suverenitet og politisk selvråderett dersom slike bakdører installeres i våre mest vitale systemer.
Tid for handling
Det burde nå være hevet over enhver tvil at Kinas kommunistparti ikke er interessert i vinn-vinn-samarbeid, men i dominans og underkastelse. I sin iver etter å «gjenføde den kinesiske nasjonen» handler alle beslutninger i Zhongnanhai i bunn og grunn om å øke Kinas makt med alle tilgjengelige midler. Det skjer uunngåelig på bekostning av andre lands interesser, særlig de vestlige.
Handel og teknologi blir dermed et realpolitisk instrument for å fremme kinesisk makt – og må behandles deretter. All kinesisk teknologi, særlig den som er koblet til internett, må anses som en potensiell sikkerhetsrisiko som kan brukes mot oss dersom Beijing finner det nødvendig.
Vesten – særlig Norge og Europa – må ta denne nye realiteten inn over seg. Vi har ikke noe annet valg, uavhengig av interne motsetninger og problemer, enn å ta grep for å beskytte våre samfunn mot slike predatoriske praksiser. Kostnaden vil være stor, men den vil bli eksponentielt større hvis vi fortsetter som før.
Hver kontrakt med kinesiske firmaer er også et sikkerhetsspørsmål. Vi har ikke noe annet valg enn å luke ut kinesisk teknologi fra alle strategiske sektorer – også de minste – for å verne om vår selvstendighet og suverenitet. Vi må våkne fra vår geopolitiske dvale og handle før det er for sent. For selv om vi søker vinn-vinn-samarbeid, ser Beijing kun seier i total dominans.
