Mens Ukraina fortsatt kjemper for sin overlevelse, kan Washington og Moskva nærme seg en avtale som setter realpolitikk over rettferdighet. Dette kan få vidtrekkende konsekvenser for både Europa og verdensordenen.
For noen dager siden kom det meldinger om at Donald Trump og Vladimir Putin forbereder forhandlinger om å stanse krigen i Ukraina, noe Trump deretter selv bekreftet. Dersom disse forhandlingene faktisk tar form, vil de bli et viktig uttrykk for hvordan opportunisme og fleksibilitet preger internasjonal maktpolitikk – særlig når stormaktene ikke står overfor noen umiddelbar, eksistensiell trussel. For å forstå de historiske og geopolitiske linjene bak en slik mulig avtale, er det nyttig å se tilbake til den kalde krigen og tiden rett etter Sovjetunionens kollaps.
Fra bipolær verdensorden til uavklart maktbalanse
Etter andre verdenskrig var verdensordenen preget av rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen. Dette tok slutt med Sovjetunionens sammenbrudd tidlig på 1990-tallet, da Russland ble stående igjen som et stort, men desillusjonert rike uten sine tidligere satellittstater. Under den kalde krigen fungerte disse landene som en buffer mot det Moskva anså som sine største trusler i vest: NATO og USA.
Et av Kremls mål med invasjonen av Ukraina var nettopp å gjenopprette en slik buffersone. Samtidig ønsket Putin-regimet å gjenvinne noe av den tapte prestisjen fra sovjettiden. Denne ambisjonen har imidlertid vist seg svært vanskelig å realisere.
Russlands nye virkelighet
Krigen i Ukraina har utviklet seg til en stor belastning for Russland. Landet kontrollerer i dag rundt 20 prosent av ukrainsk territorium, langt unna den uttalte ambisjonen om en total eller betydelig kontroll. Sanksjoner fra Vesten har dessuten svekket den russiske økonomien, og Kreml har vært tvunget til å slå ned på kuppforsøk og intern motstand som følge av krigens høye kostnader.
Les også: Transatlantismen rakner
Historisk sett har Russland alltid hatt problemer med å forsvare sine enorme grenser, ettersom det krever et solid økonomisk og militært fundament som danner enhet og stabilitet i befolkningen. Landet har derfor blitt tvunget til å tenke nytt om strategien: Dersom det ikke klarer å vinne militært, må det utnytte diplomatiske og økonomiske kanaler for å begrense skadene og ivareta statens integritet.
USA – fleksibilitetens mester
Mens Russland står i en prekær situasjon, har USA ikke noen tilsvarende eksistensiell trussel hengende over seg. Stormakten er kjent for å kunne danne uventede allianser når det tjener dens interesser – Tyskland og Japan etter andre verdenskrig er klassiske eksempler. Denne opportunistiske tilnærmingen skyldes delvis at USA ofte har handlefrihet til å se forbi ideologiske forskjeller og tidligere fiendskap dersom det fremmer langsiktige strategiske mål.
Under presidentvalgkampen ga Donald Trump uttrykk for at Ukraina-konflikten primært var et europeisk ansvar. Denne holdningen signaliserte til Russland at Washington kunne være villig til å snakke direkte med Moskva, heller enn å la EU og NATO styre prosessen. Skulle Trump nå gå i reelle forhandlinger med Putin, er det i tråd med USAs historiske praksis: Nasjonale interesser og strategiske vurderinger overskygger ofte ideologisk retorikk.
Europa og Kinas dilemma
For Europa innebærer mulige forhandlinger mellom USA og Russland både muligheter og bekymringer. På den ene siden ønsker mange europeiske land en snarlig slutt på krigen i Ukraina. På den andre siden kan en direkte avtale mellom Moskva og Washington skape usikkerhet om hvorvidt europeiske interesser blir tilstrekkelig ivaretatt. Erfaringene fra blant annet Jaltakonferansen i 1945 viser at når stormakter møtes, kan resten av kontinentet ofte bli stående på sidelinjen.
Kina følger situasjonen med blandede følelser. Landet har historiske bånd til Russland fra kommunisttiden, men Beijing har siden den kalde krigen utviklet tettere økonomiske bånd til både Europa og USA. Skulle Russland og USA komme frem til en form for forståelse, vil Kinas mulighet til å fremstå som en tredje, balanserende stormakt svekkes. Samtidig vil et presset Russland kunne bli enda mer avhengig av Kina, men neppe på en måte som gir reelle fordeler for Beijing.
Skjør fred eller midlertidig våpenhvile?
Det er i utgangspunktet enklere å få i stand en varig fredsavtale når den ene parten tydelig har vunnet. I Ukraina-konflikten er det ingen klar seierherre. Ukraina har klart å stå imot russiske offensiver – delvis takket være omfattende støtte fra Vesten – mens Russland fortsatt besitter betraktelige militære ressurser og atomvåpen. En mulig avtale vil derfor trolig inneholde kompromisser ingen av partene er komfortable med.
Slike forhandlinger vil ofte ta form av trusler, steile fronter og tilbakeslag, før partene eventuelt finner et veikart for å avslutte krigshandlingene. Atomvåpenaspektet ligger latent over enhver storpolitisk forhandling, men bidrar også til å gjøre alle parter svært forsiktige med å eskalere konflikten ytterligere.
Moralske hensyn og realpolitikk
Historien viser at stormakters opptreden i internasjonal politikk styres av realpolitiske prioriteringer. Det vil si at hensynet til demokrati og menneskerettigheter ofte må vike når det står strategiske interesser på spill. Dersom en avtale mellom Trump og Putin skulle bli en realitet, vil det nok ha mer å gjøre med å ta hensyn til nasjonale interesser enn humanitære eller ideologiske betraktninger.
Les også: Toje om EU og realpolitikkens brutale retur: – Europa vil gradvis bli mer mørkeblått og kaotisk 🔒
For Ukrainas del er det langt fra sikkert at en eventuelt fremforhandlet løsning vil være stabil, eller at den vil ivareta landets fulle suverenitet. Realiteten i Ukraina i dag er en omfattende humanitær krise, og mye av ansvaret ligger hos en aggressor som har vist begrenset vilje til reelle kompromisser. Samtidig er presset stort på begge sider for å unngå en konflikt som trekker ut i årevis og ytterligere destabiliserer regionen.
En ny verdensorden – eller mer av det samme?
Avklaringen av forholdet mellom Russland og USA etter krigen i Ukraina kan bli et vendepunkt for det globale maktbildet. Mulige avtaler kan påvirke hele den europeiske sikkerhetsarkitekturen og Kinas fremtidige rolle som internasjonal maktfaktor. Like fullt minner situasjonen oss om hvordan geopolitiske forhandlinger ofte finner sted: gjennom en intrikat blanding av trusler, opportunisme, militærmakt og diplomati, der idealene ofte kommer i andre rekke.
De siste årenes utvikling illustrerer at selv om Russland står tilbake som en skygge av den gamle sovjetiske supermakten, har landet fremdeles nok kapasitet til å skape store ringvirkninger internasjonalt. For USA er mulige forhandlinger med Putin en mulighet til å sikre sine interesser uten nødvendigvis å binde seg i et dypere europeisk engasjement. For Europa og resten av verden gjenstår det å se om en slik prosess reelt sett kan skape en mer stabil verdensorden, eller om vi bare er vitne til en ny variant av det samme spillet: stormakter som forhandler i skyggen av andres lidelse.
Europa har mistet plassen ved bordet – nå står det på menyen 🔒
