Konkurrerende storstrategiske visjoner for Donald Trumps nye amerikanske århundre vokser fram.
Hvis man ser forbi de siste ukers grenseløse tåpeligheter på sosiale medier, er det lett å merke seg at den tanken som sterkest har begeistret høyresiden, handler om annektering og erobring. Man kan med en viss forsiktighet dele det amerikanske politiske landskapet inn i tre konkurrerende arketyper: de revolusjonære og ofte ideologiske puritanerne, de balanseorienterte godseierne og de fryktløse nybyggerne. Samspillet mellom disse tre skapte historiens mektigste makt; konflikter dem imellom har ført til katastrofer, og ved én anledning en borgerkrig.
Enhver mann, enten han er «ny» eller «gammel», innfødt eller innvandret, finner seg til rette i én av disse arketypene, og atferden hans reflekterer deres åndelige slektskap. Kanskje var USAs mest storslåtte epoke tiden etter borgerkrigen, da en blanding av sterkt republikansk nasjonalisme, forsiktig imperialisme, klokskap fra det innfødte elitestyret og en begrenset maktbalansepolitikk utenlands—inkludert siste gang USA offisielt erklærte seg nøytralt—førte til en formidabel økning i amerikansk makt og anseelse, i tillegg til større grenser. Donald Trump er den i vår tid som mest minner om en patriark fra denne gullalderen. Hans rop om å «ta tilbake» Panama, kjøpe Grønland og «forene» Canada ville ha vært lett gjenkjent av folk på slutten av 1800- og starten av 1900-tallet. Ikke overraskende har dette fått støtte og forklaringer også fra uventede hold blant de lærde.
Hva står på spill? Trumps ønsker om Grønland er av flere kommentatorer kalt et comeback for en «ny Monroe-doktrine». Det passer inn i «kappløpet om Arktis, et av de nye ‘Store spillene’ i det 21. århundre», og «tyder på at USA justerer fokus mot en mer håndterlig ‘kontinental’ strategi—en ny Monroe-doktrine—for å gjenopprette fullt herredømme over det de anser som sin naturlige innflytelsessfære: Amerika og det nordlige Atlanterhavet.» Dette markerer et brudd med de siste tjuefem årenes kamp for demokratisk fred, og det nye «fokuset vil være å sikre USAs viktigste interesser i og i nærheten av hjemlandet, unngå meningsløse konflikter og eventyr i fjerne områder med liten betydning for USA, og aller viktigst gjenopprette amerikanernes tro på at landet har en stor framtid.»
Det er vanskelig å bestride den verdenspolitiske logikken hvis man kikker på et kart over Nord-Atlanteren. Grønland er et enormt landområde, tre ganger så stort som Texas, med en folkemengde som knapt ville fylt et middels stort fotballstadion. Øya har store, ubenyttede energireserver, et lager av sjeldne jordmetaller som trengs for den nye industrielle revolusjonen, et nytt område å bosette, og en usenkbar marinebase som kan veie opp for rivaliserende stormakters forsøk på å kontrollere arktiske sjøveier. I tillegg ligger Grønland i den vestlige halvkule; Grønlands hovedstad er nærmere Washington, DC enn København.
Les også: Trump-rådgiver avslører strategien bak provoserende utspill 🔒
«USAs nordligste base—cirka 1500 km fra Nordpolen—er det mest kraftfulle symbolet på hvor viktig Grønland er for USAs sikkerhet,» skriver Financial Times. «Men Grønlands rolle i verdenspolitikken vil trolig bare vokse etter hvert som klimaendringer omformer Arktis, åpner nye handelsruter nær Nord-Amerika og plasserer Grønland i sentrum for den økende kampen om nordområdene mellom USA, Kina og Russland.»
Ønsket om å eie og utforske Grønland er heller ikke nytt. En mann fra New Hampshire, Charles Francis Hall, dokumenterte på 1870-tallet store deler av det man visste om øyas inuittbefolkning på en ekspedisjon; han ble etterfulgt av en annen amerikaner, Robert Perry. Utenriksminister William Seward og USAs ambassadør i Danmark, Maurice Egan, ville kjøpe Grønland fra Danmark i 1867 og igjen i 1910. Det siste forsøket kom like etter andre verdenskrig i 1946, da Danmark avslo utenriksminister James Byrnes, men i stedet ga tillatelse til å etablere militærbaser.
Det finnes også et historisk eksempel på at USA kjøper landområder av Danmark. I 1915 ble Danmark presset til å avstå De dansk-vestindiske øyer, som i dag kalles Jomfruøyene, for rundt 25 millioner dollar. Sewards grunnlag for å overta Grønland var ikke bare materiell, men også filosofisk. I en offisiell rapport fra 1868 heter det:
«Når vi ser på Grønlands framtid, kan vi ikke bare se på materielle forhold. Land kan ha ressurser som ikke kan regnes ut i statistikk. Hvis et land kan bidra til å utvikle mennesket, enten fysisk eller mentalt, kan man si at det er rikt nettopp av den grunn … De sitter, på et vis, med nøkkelen til mange vitenskapelige problemstillinger og svaret på mange spørsmål som geografer nå diskuterer. Uten tvil er nye sannheter like verdifulle som nye gruver eller nye fiskeområder.»
Våre nye rikfolk fra gullalderen har imidlertid en annen plan, og den handler ikke bare om å legge under seg Canada. Nylig har ideen om en samlet engelskspråklig sfære fått vind i seilene i visse miljøer, særlig etter opprettelsen av AUKUS, en marinesamarbeidsavtale mellom USA, Storbritannia og Australia. Da Dan Hannan, en av hovedarkitektene bak Brexit og medlem av Overhuset, tvitret at «vi forener de fem store engelskspråklige demokratiene i et samarbeid innen diplomati, forsvar og økonomi, med frihandel, fri arbeidsvandring og en formalisert militærallianse», svarte Elon Musk at dette var en god idé.
Ideen er forlokkende—selvsagt med unntak av en reell politisk union, som er praktisk talt umulig på grunn av ulike styresett og forskjellig historie. De «Five Eyes», som disse engelskspråklige landene kalles i etterretningssammenheng, har omtrent 20 prosent av jordas landareal, rundt 35 prosent av verdens samlede verdiskaping og 25 prosent av verdens totale nasjonalformue. De har også ledende universiteter og den mest fremskredne teknologiforskningen, og er fremdeles i noen grad knyttet sammen av minner om en anglo-protestantisk kultur, arbeidsmoral, nøysomhet, språk og en viss sans for anstendighet, selvberging og rettferdighet.
Les også: I hodet til Susie Wiles, Trumps hjerne 🔒
Ulempene, selv i et mulig føderalisert handelssystem, er betydelige. Det meste av den engelskspråklige verden utenfor USA har offentlige helseordninger, noe som betraktes som et tungt økonomisk ansvar. Storbritannia og Canada har store utfordringer med islamistisk og sikh-ekstremisme, så fri flyt av mennesker mellom de fem er urealistisk. Og hvis ikke alle land i denne kretsen bruker tre prosent av sitt bruttonasjonalprodukt på forsvar, bør USA være uvillig til å forsvare dem i en ytterst kritisk situasjon.
USA trenger flere områder å vokse i, og mer land for gruvedrift av sjeldne jordmetaller, energiproduksjon og militærbaser. Dette legger grunnlaget for videre teknologisk utvikling hos amerikanske teknologiselskaper og styrker samtidig landets globale teknologiforsprang, noe som igjen skaper flere arbeidsplasser, boliger og familier. Veksten vil dessuten kreve ny kompetanse, og i stedet for å hente en ny bølge H1-B-søkere, kan man kopiere 1800-tallets metode: hente toppfolk fra de engelskspråklige landene og Vest-Europa, som allerede passer inn språklig og kulturelt, uten at man må tvinge gjennom ekstra integreringstiltak.
Grønlands-spørsmålet kan særlig løses ved å tilby Danmark egne fordeler innen handel og arbeidsliv. Hvilken skandinav med vettet i behold ville si nei til at barna får jobbe i USA for bedrifter ledet derfra, bare noen timers flytur unna?
En mer moderat blanding av de to instinktene vil gå tilbake til spørsmålet om hva som faktisk er USAs sentrale interesser. Faget internasjonale relasjoner åpner ikke for enkle eksperimenter, men noen klare utviklingstrekk gjør at man kan trekke visse slutninger. Verden er multipolar, med rivaliserende og aggressive stormakter, og USA er både ute av stand og uvillig til å beskytte seg mot at territorielle erobringer dukker opp igjen, enten fra motparter som Russland og Aserbajdsjan, eller fra «allierte» som Tyrkia og Israel. Verden er allerede på vei inn i en ny tid med kolonialisme.
USAs sikkerhetsinteresser ligger også i ekspansjon og hegemonisk overtak, i hvert fall på den vestlige halvkule. Selv denne avisens grunnlegger tok en gang til orde for å innlemme store deler av Canada. Donald Trump bør slippe løs sin indre 1800-talls herremann og omfavne denne storslagne visjonen. La epoken med et tannløst, kraftløst byråkrati være over for godt.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
Asle Toje om realpolitikkens tilbakekomst og stormaktsdynamikken mellom USA, Kina og Russland 🔒
