I en tid der økonomiske virkemidler brukes som våpen, lar Norge strategiske ressurser gli ut av nasjonal kontroll uten å stille sikkerhetspolitiske spørsmål.
I geoøkonomien er eierskap makt. Den som kontrollerer ressursene, kontrollerer verdikjedene – og den som kontrollerer verdikjedene, kontrollerer nasjoners handlefrihet. Vi lever i en tid der strategiske ressurser brukes som maktverktøy i et globalt stormaktsspill. Når Grieg Seafoods virksomhet i Finnmark selges til japanskeide Cermaq, og ambulansebåtene til GulenSkyss havner hos et britisk infrastrukturfond, er det ikke bare forretningsavtaler. Det er en overføring av strategiske aktiva til utenlandske interesser – uten sikkerhetspolitisk konsekvensanalyse og uten en nasjonal strategi for å beskytte norske nøkkelsektorer.
Dette er ikke et unntak. Det er en del av et mønster som over tid undergraver norsk strategisk autonomi.
Arktis – geopolitikkens nye frontlinje
Grieg-anlegget i Finnmark ligger midt i NATOs “High North Frontline” – et geografisk og strategisk nøkkelpunkt i maktkampen om Arktis. Her møtes økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser: fiskerettigheter, energiressurser, sjøruter og militær tilstedeværelse.
Cermaq eies av Mitsubishi Corporation, et konglomerat med globale interesser og bånd til japansk statlig industri- og sikkerhetspolitikk. Når kontrollen over en strategisk norsk matressurs flyttes dit, reduseres Norges innflytelse over en verdikjede som kan være avgjørende i en krisesituasjon.
Les også: Geoøkonomiens tidsalder – hva Norge kan lære av Kasakhstan 🔒
Ambulansebåtene på Vestlandet er et annet eksempel. Helseberedskap er kritisk infrastruktur, og i et totalforsvarsperspektiv kan fartøyene få en “dual use”-rolle – sivile i fredstid, men tilgjengelige for militær logistikk i krise. Når de eies av et fond i London, er det ingen garanti for at norske beredskapsbehov prioriteres i en internasjonal krisesituasjon.
Økonomi som maktverktøy
Geoøkonomi handler om hvordan stater bruker økonomiske virkemidler til å oppnå politiske mål. De siste 15 årene har vi sett en økende global trend: kontroll over kritiske ressurser, logistikkjeder og teknologi brukes bevisst for å oppnå strategiske fordeler.
- Kina sikrer seg havner, sjeldne jordarter og energiressurser som kan brukes som pressmiddel.
- USA blokkerer strategisk uønskede oppkjøp gjennom Committee on Foreign Investment (CFIUS).
- Finland forbyr utenlandsk eierskap i kritiske sektorer uten statlig godkjenning.
Norge er en av Europas mest åpne økonomier – ikke bare for handel, men for oppkjøp av kritisk infrastruktur. Vi har ingen helhetlig screeningmekanisme, og vi vurderer heller ikke oppkjøp ut fra geoøkonomiske konsekvenser. Dette skaper et sikkerhetspolitisk vakuum.
Skattepolitikk som strukturell sårbarhet
Formuesskatten på arbeidende kapital gjør norske eiere mindre konkurransedyktige enn utenlandske. Norske eiere må betale skatt på urealiserte verdier – fartøy, produksjonsanlegg, maskiner – mens utenlandske eiere er fritatt. Dette skaper en strukturell ubalanse og gjør det enklere for utenlandske aktører å overta strategiske selskaper.
Over 120 vekstselskaper er solgt ut av landet de siste årene, mange i havbruk og maritim sektor. Dette er ikke bare kapitalflukt. Det er en systematisk svekkelse av nasjonal evne til å bruke kritiske ressurser som strategiske verktøy – i både fredstid og krise.
Fra Fjord1 til Grieg – tap av strategiske verdikjeder
Salget av Fjord1 til utenlandske fond var et tidlig varsel. Fjord1 er ikke bare et ferjeselskap – det er en kritisk transportåre som binder kystsamfunn sammen og har potensiell militær logistikkverdi.
Nå gjentar mønsteret seg:
- Oppdrettsanlegg i Finnmark – kontroll over strategisk matforsyning.
- Ambulansebåter – kritisk helseberedskap med potensial for dual use.
I en krise, enten utløst av geopolitisk konflikt, cyberangrep eller økonomiske sanksjoner, kan kontroll over disse ressursene brukes som pressmiddel. Hvis de eies av utenlandske aktører, kan norske nasjonale hensyn bli underordnet andre lands interesser.
Leksjoner vi nekter å lære
Både EU og NATO har styrket sine screeningmekanismer for å hindre at strategiske aktiva havner på uvennlige hender. EU’s “Foreign Direct Investment Screening Regulation” er nettopp et slikt verktøy. Norge, som EØS-land, står fritt til å innføre egne regler. Likevel har vi valgt å stå uten et nasjonalt screeningorgan.
Les også: Energi som våpen: Trumps geoøkonomiske pressmiddel
Storbritannia har en “Strategic Asset Review” for å sikre kontroll over energi og transport. Finland bygger hele sin sikkerhetspolitikk på å beholde nasjonalt eierskap i kritiske sektorer. Norge har Skatteutvalget – uten mandat til å vurdere strategiske konsekvenser av eierskap.
Fire strakstiltak for norsk geoøkonomisk sikkerhet
- Opprett et nasjonalt strategifond for å sikre norsk eierskap i havbruk, maritim beredskap, energi og kommunikasjon.
- Fjern formuesskatt på arbeidende kapital for å styrke norske eiere i konkurransen om strategiske ressurser.
- Etabler et norsk CFIUS – et screeningorgan som vurderer alle utenlandske oppkjøp i kritiske sektorer ut fra sikkerhetspolitiske og geoøkonomiske kriterier.
- Innfør midlertidig oppkjøpsstans i kritiske sektorer inntil en nasjonal eierskapsstrategi er på plass.
Eierskap er sikkerhetspolitikk
Dette handler ikke lenger om næringspolitikk alene. Det handler om Norges evne til å bevare strategisk handlefrihet i en verden der økonomi og sikkerhet er uatskillelige. Når vi mister kontrollen over kystens infrastruktur, matproduksjon og beredskap, reduseres vår evne til å handle – også som NATO-medlem.
Historien viser at nasjoner ofte mister sin makt lenge før de mister sitt flagg. Geoøkonomisk sett er Norge i ferd med å gi fra seg sine siste forsvarslinjer – ikke gjennom militær konfrontasjon, men gjennom frivillig salg.
Eierskap er makt. Makt er sikkerhet. Hvis vi ikke handler nå, risikerer vi å bli en brikke i andres strategiske spill – på vår egen kyst, i vår egen nordflanke.
