Droner og fiberoptiske kabler: Ingen mirakelkur

For å være effektive må droner kunne kommunisere med operatørene sine. Da oppstår det spørsmål om GPS, antenner og fiberoptikk.

Siden starten på konflikten i Ukraina har droner etablert seg som sentrale taktiske verktøy, brukt i stor skala til rekognosering, korrigering av artilleriskyts, presise angrep – og til å bekjempe andre droner. Det raske teknologiske fremskrittet har samtidig skjerpet kravene til dronenes kommunikasjonsarkitektur. I kjernen av dette systemet finner vi antennene, som utgjør bindeleddet mellom dronen og omverdenen – enten det er satellitter, menneskelige operatører eller andre droner. Å forstå antennenes oppgave og orientering er å gripe den usynlige, men avgjørende logikken bak moderne navigasjon, dataoverføring og elektronisk krigføring.

GPS‑ens rolle

På de fleste droner har GPS‑antennen en sentral plassering. Den vender som regel opp mot himmelen, ettersom oppgaven er å fange signalene fra satellitt­konstellasjonene i bane. Orienteringen er kritisk: Enhver hindring, for kraftig skjerming eller feil vinkel kan forstyrre mottaket og gjøre dronen blind for sin egen posisjon. I militær sammenheng dobles derfor antennen gjerne eller kobles til et RTK‑system (Real Time Kinematic – satellittbasert posisjonering med svært høy presisjon og sanntidskorreksjon via en fast referansestasjon. Et vanlig GPS‑system har nøyaktighet på noen meter, mens RTK kan gi centimeternøyaktighet, i enkelte tilfeller ned mot millimeteren), som øker presisjonen, men krever et stabilt og lite forstyrret radio­miljø.

Deretter kommer kontrollantennene, som muliggjør direkte kommunikasjon mellom drone og pilot eller bakkestasjon. De vender som regel nedover eller bakover, avhengig av hvor mottakeren befinner seg. Antennene sender flykommandoer, mottar telemetridata og er avgjørende for å holde forbindelsen. Blir denne linken brutt – på grunn av for lang avstand, fysiske hindringer eller målrettet støy – kan det føre til tap av kontroll eller krasj. Hvilke antenner som brukes, avhenger av valgt frekvensbånd.

I tillegg kommer videoantennene, som også vender nedover eller bakover mot mottaks­stasjonen. På et operasjons­område avgjør bildekvaliteten hvor presist et angrep kan gjennomføres, eller hvor relevant et etterretnings­bidrag blir. Disse antennene må derfor kombinere stabil forbindelse, lav forsinkelse og robusthet mot forstyrrelser. De kan være separate fra kontrollantennen eller inngå i et flerfunksjons­system.

Antennene og kommunikasjonen

Mer avanserte droner – som MALE‑typene (middels høyde, lang utholdenhet), for eksempel Bayraktar TB2 eller MQ‑9 Reaper – kan ha satellittforbindelser. Da styres dronen utenfor synslinjen, noe som er nødvendig ved langdistanseoperasjoner. Antennen må orienteres mot den aktuelle satellitten, ofte i geostasjonær bane, og plasseres derfor vendt oppover og noen ganger i en mekanisk stabilisert kuppel. SATCOM‑forbindelser gir en klar strategisk fordel, men er kostbare, krever mye energi og er sårbare for støy dersom frekvensene blir oppdaget.

Les også: Droner i fokus: Muligheter og utfordringer for fremtiden 🔒

Til slutt har enkelte droner side‑ eller rundstrålende antenner for kommunikasjon mellom droner, særlig ved svermflygning eller desentraliserte nettverk. Slike nettverk gjør det mulig for dronene å dele informasjon, samordne seg og reagere samlet på en trussel. Denne logikken er fremdeles eksperimentell enkelte steder, men blir stadig mer operativ, ikke minst i Ukraina, der droner fungerer både som sensorer, sendere og aktive aktører i den elektroniske krigen.

Hver antenne følger altså en presis taktisk logikk gjennom sin funksjon og orientering. Noen peker mot himmelen, andre søker bakken, og alle må tilpasse seg et skiftende, ofte fiendtlig miljø med et mylder av konkurrerende signaler. Den raske droneutbredelsen på slagmarken har utløst en like rask utvikling av elektroniske mottiltak og gjort luftrommet til en usynlig slagmark.

Begge stridende parter har tatt i bruk avanserte støysendere som kan forstyrre, avlede eller nøytralisere fiendt­lige droner. GPS‑støy er en av de mest utbredte metodene: Ved å forstyrre posisjons­signalene blir dronene ute av stand til å navigere eller returnere, og ender noen ganger med å styrte. I tillegg forsøkes radio­støy som bryter linken mellom drone og operatør eller forstyrrer videotransmisjonen. Slik har man i mange tilfeller «skutt ned» droner uten å treffe dem fysisk, bare ved å desorientere dem.

Å bekjempe dronene

Den økte bruken av mottiltak har presset droneoperatørene til å omstille seg: De tyr til enklere, mer autonome droner, benytter forprogrammerte ruter eller sender mange droner samtidig for å mette fiendens elektroniske forsvar. Elektronisk krigføring utvikler seg dermed til en kamp mellom katt og mus, der hver taktisk nyvinning raskt besvares med en motnyvinning.

I Ukraina er himmelen ikke lenger bare et luftrom, men et digitalt frontavsnitt der algoritmisk intelligens, frekvens­deteksjon og støy­motstand er like avgjørende som ildkraft. Konflikten viser at overlegenhet ikke bare handler om å ha droner, men om å kunne fly dem i et fiendtlig elektromagnetisk miljø.

Fiberoptisk styrte droner

Bruk av droner styrt via fiberoptisk kabel er en teknisk løsning som blir stadig mer attraktiv der sikker kommunikasjon og høy motstands­dyktighet mot støy er avgjørende. Slike systemer kan overføre store datamengder i sanntid gjennom en fysisk, uavbrutt link. Men teknologien har en pris når det gjelder bæreevne, flystabilitet og sikkerhet for omgivelsene.

Les også: Pakistan, en forsvarsindustri man bør merke seg 🔒

Den første utfordringen er kabelvekten. Taktiske fiberkabler veier i snitt mellom 10 og 25 gram per meter. En snelle på 100 meter kan dermed legge til mellom ett og to kilo på drone­lasten. Det er betydelig for mellomstore plattformer som ofte bare kan bære fem til ti kilo. Blant de vanligste dronene ved fronten i Ukraina (bortsett fra langdistanse‑ eller selvmordsdroner som iranske Shahed) er den tilgjengelige nyttelasten mellom ett og to kilo. Dermed reduseres plass og vekt til sensorer, kameraer eller annet oppdragsutstyr betraktelig.

Spørsmålet om integrering

Kabelen påvirker mer enn vekten – den endrer også flyets balanse. Når den rulles ut i lufta, skaper den luftmotstand, særlig i vind eller turbulens, og forstyrrer flydynamikken. Denne potensielle ustabiliteten krever justering av tyngdepunktet og algoritmisk kompensasjon i styrings­programvaren. I tillegg begrenser kabellengden hvor bevegelig dronen kan være: Jo lengre kabel, desto større blir belastningen og risikoen for at den floker seg, noe som gjør raske manøvrer og brå retningsendringer vanskeligere. Selv om det er mulig å styre en drone med bakmontert propell via fiber, medfører det en rekke tekniske utfordringer.

Været forsterker problemene. I sterk vind kan kabelen svinge sideveis og gi ustødige bilder eller målinger. Regn og fukt kan samle seg i kontaktene eller trenge inn i kappen og skade overføringen, særlig hvis kabelen ikke er forsterket for tropiske eller maritime forhold. Er kabelen et kompositt med strømledere, øker faren for elektrisk støt eller lynnedslag.

I tillegg kommer operative farer for personellet på bakken. En kabel som forbinder dronen til en fast base kan avsløre eller utsette basen for angrep, spesielt i militære eller fiendtlige overvåkings­soner. Kontrollstasjonen, som ofte er statisk, blir et sårbart mål. I ulendt terreng kan kabelen også gi fysisk risiko: folk kan snuble, den kan sette seg fast eller skades av slitasje. Kabelhåndtering blir derfor en kritisk del av operasjonen og krever konstant oppmerksomhet.

Konklusjon

Fiberoptisk forbindelse er et troverdig svar på kravene om sikre, konfidensielle og stabile overføringer, men er langt fra en universalløsning. Redusert mobilitet, mindre nyttelast, økt sårbarhet for værforhold og større risiko for personellet gjør at styrker som benytter teknologien må foreta nøye taktiske avveininger.

Krigføring med droner: Fremtidens slagmark i full utvikling 🔒