Hvitvasking, demografisk oppløsning og strategisk fallitt.
Kypros har, siden sin legendariske leder Rauf Denktaş’ død (red. anm. Rauf Denktas (1924–2012) var grunnlegger og første president i Den tyrkiske republikken Nord-Kypros) , sunket stadig dypere ned i en identitets- og eksistenskrise. Ingen av følelsene som ga mening til landets grunnleggelse, finnes lenger. EOKA-B-organisasjonens (red. anm. en gresk-kypriotisk paramilitær gruppe som kjempet for sammenslåing av Kypros med Hellas på 1970-tallet) etniske rensing mot tyrkere og den tyrkiske hærens rolle som «redningsstyrke» tilhører nå en fjern og smertefull fortid som ingen lenger snakker om, fordi dagens problemer alltid fyller nyhetsbildet.
Når man vandrer gjennom gatene i landet, merker man en sosial forvitring som viser seg i folks håpløshet for fremtiden, i den uforholdsmessige rikdommen til personer styrt fra Ankara – og i stillheten som møter det. På øya er en av Middelhavets største moskeer reist, men i et samfunn som Nord-Kypros, hvor folk står langt fra religiøs konservatisme, finnes det knapt noen som fyller den.
Den minner om den enorme katedralen i Yamoussoukro, Elfenbenskystens hovedstad – et bygg uten behov. Der sto en gigantisk basilika reist midt i blikkskurene av en kristen president, selv om bare en liten minoritet i landet var kristen. På samme måte ble moskeen i Den tyrkiske republikken Nord-Kypros et symbolsk overflødig bygg. Dette er i virkeligheten et slags kosmetisk dekke over strukturelle og kroniske problemer – ett av mange sminkelag slik AKP-regimet så ofte gjør.
Det finnes et tyrkisk ordtak: Arkitektens feil skjules av grønt, legens feil av imamen.
(Det betyr: Når en arkitekt gjør en dårlig jobb, prøver han å skjule den med klatreplanter og trær. Når en lege gjør feil, dør pasienten – og imamen er den som dekker over med bønnen ved graven.)
Men det stopper ikke der. I Nord-Kypros er det også reist et enormt presidentkompleks. Med en befolkning på bare rundt 300 000 – hvor halvparten er soldater, studenter og innflyttere fra Tyrkia – står et slikt bygg som en mindre kopi av Erdoğans gigantiske palass i Ankara. Selv i miniatyrutgave er bygget unødvendig stort og symboliserer bare nok en gang Erdogans dårlige styring. Det grønne Kypros var grønt nok til å dekke den tyrkiske republikkens ledelsesmessige forfall, og levende nok til å dekkes av Erdoğans «imamkappe».
Les også: Mellom Øst og Vest: Tyrkias kulturelle kamp gjennom “hvite” og “brune” øyne 🔒
Uten tvil ble frøene til dette forfallet sådd under folkeavstemningen om Annan-planen (red. anm. et FN-forslag, oppkalt etter generalsekretær Kofi Annan, som skulle gjenforene øya i en føderal stat. Sør-Kypros sa nei, mens nord sa ja) i 2004, som forandret øyas geopolitiske skjebne for alltid. Da støttet Tyrkia (og Erdoğan) planen, og det store flertallet i Nord-Kypros stemte «ja». Men i virkeligheten ga de da avkall på ambisjonen om å bli en internasjonalt anerkjent stat – og overlot sin skjebne til en verden som ikke anerkjente dem. For den gjennomsnittlige unge på nordsiden var det EU-medlemskapet til Sør-Kypros som lokket.
Når man ser ut fra et vindu i den gresk-kypriotiske delen av Nikosia, domineres synet av de enorme tyrkiske og tyrkisk-kypriotiske flaggene som er malt på fjellsiden av Beşparmak-fjellene.
Ser man fra tyrkisk side, er det mest påfallende synet de høye bygningene på den sørlige delen. Disse er et uttrykk ikke bare for europeisk og britisk kapital, men også for store pengestrømmer av russiske midler på jakt etter hvitvasking. Men like mye som det tyrkiske flagget på fjellet irriterer en greker, tiltrekker de moderne bygningene på sørkysten unge tyrkere.
Penger er en magisk kraft som kan oppløse all politisk indoktrinering. I det gamle Tyrkia – og det gamle Kypros – vokste unge opp med nasjonal stolthet og Atatürk-verdier. Men etter at religiøse krefter begynte å bruke nasjonalisme som politisk verktøy, ble nasjonalfølelsen erstattet av mer realistiske drømmer – både i Tyrkia og i Nord-Kypros.
Til slutt er det ingen som legger en Koran eller et flagg i gryta. Det er det som havner i lommeboka og på middagsbordet som betyr noe. Etter å ha sett det relativt velstående livet i sør, vil færre og færre finne seg i sin egen håpløse situasjon.
Den sosioøkonomiske oppløsningen på øya, Ankaras strategiske blindspor, metastasen fra gambling og hvitvasking, og hvordan et «moderland» ble til et «tapt tilfelle», skal jeg komme tilbake til. Men dette bildet måtte tegnes først, for å forstå øya.
At det såkalte «fromme» AKP-regimet ikke har rørt kasino- og spilløkonomien i Nord-Kypros, sier sitt. Hvor mye de tjener på den, kan enhver finne ut ved å skrive navnet Halil Falyalı (red. anm. en forretningsmann fra Nord-Kypros, kjent for kasino- og pengespillvirksomhet og for å ha forbindelser til tyrkisk politikk og organisert kriminalitet) i Googles søkefelt. Det er Tyrkias versjon av Jeffrey Epstein-saken – men her er det ikke bare noen få jenter som er ofre, men et helt folk.
Tyrkias militære nærvær, styrke og strategiske svakhet
For Ankara er Kypros ikke bare en øy, men den mest vitale forsvarslinjen sør for Anatolia. Den delen av det sørlige Tyrkia som henger som en «mage» ned på kartet, har et kupert terreng og tynt befolkningsgrunnlag som gjør forsvar og transport vanskelig. Derfor går Tyrkias sørlige forsvar gjennom Kypros – og mister man den linjen, i fred eller krig, kollapser doktrinen om «Det blå fedrelandet» (red. anm. Tyrkias maritime doktrine som hevder suverenitet over store deler av Egeerhavet og det østlige Middelhavet). Alle gevinster i Egeerhavet og det østlige Middelhavet settes da i spill.
Dette minner om Halford Mackinders «Heartland»-teori og Nicholas Spykmans «Rimland»-teori: Kypros er nøkkelen til Middelhavets «Kantbelte», og nøkkelen ligger i militær kapasitet.
Les også: NGO-en i spissen for fremme interessene til det nye Tyrkia 🔒
Offisielle tall sier at Tyrkia har 30 000–40 000 soldater stasjonert på øya, men nyere analyser hevder at tallet er høyere. Påstander om at antallet skal ha passert 100 000 virker overdrevne, men alt tyder på at det ligger mellom 30 000 og 80 000. Det er mer enn dobbelt så mange som hele den norske hæren.
Denne enorme styrken representerer ikke bare kvantitet, men også en kvalitativ endring: Øya er blitt en uopprettelig del av Tyrkias militære bakland. Men dette militære nærværet har ikke skapt stabilitet – tvert imot har det svekket den skjøre balansen på øya.
Utsagnet «strategi er kunsten å gjøre militærmakt til politikk» har her fått sin konkrete betydning. På Kypros ble militær styrke aldri til politisk visjon. I stedet vokste et ovenfra-og-ned-styrt, typisk tyrkisk lederskap fram – først under militære eliter, deretter under AKPs kapitaltilpassede pragmatisme. Her begynner også Nord-Kypros’ sosioøkonomiske kollaps. Øya er blitt et kasino-paradis og et sted med demografisk forvitring.
I dag bor rundt 300 000 mennesker i Den tyrkiske republikken Nord-Kypros – en stadig eldre og mer håpløs befolkning. Den unge og utdannede delen søker sin framtid i EU ved å skaffe seg sørkypriotisk pass. Denne hjerneflukten undergraver den nasjonale eksistensens kjerne: befolkningsdynamikken. Samuel Huntington skrev i Sivilisasjonenes sammenstøt om kulturell identitet og demografisk motstandskraft – i Nord-Kypros ser vi det motsatte. Øya omtales nå som et «kasino-paradis» og et «senter for hvitvasking».’
Her kan studenter med lavt evnenivå, som ikke kommer inn på universiteter i Tyrkia, ta juridisk eksamen og opptre som advokater. Den nordlige delen av øya er avhengig av Tyrkia for alt – til og med for vann. Offentlig ansatte mottar lønn både fra Nord-Kypros’ regjering og fra den tyrkiske staten, men på en øy der nesten alt er dyrere enn på fastlandet, går mye av lønnen til å dekke levekostnader.
Les også: Tyrkisk intellektuell: – Nasjonalisme og nepotisme lammer Tyrkia 🔒
Mens inntekt og levestandard faller, forandres den demografiske strukturen dramatisk av tusenvis av migranter fra Afrika og Midtøsten som ankommer ulovlig. Det som Europa opplever som uregulert migrasjon, utspiller seg i miniatyr i Nord-Kypros – og skaper stor uro. Så langt har Tyrkia-støttede Ersin Tatar (red. anm. nåværende president i Nord-Kypros og støttet av AKP) ignorert denne misnøyen og forsøkt å feie den under teppet – men til slutt ble det han selv som falt gjennom det.
Merkverdig nok svarte ikke Erdoğan-regjeringen på mine innlegg i sosiale medier der jeg dokumenterte israelske eiendomskjøp med kart og navn. I 2024 ble jeg arrestert kort tid etter å ha skrevet om israelske investeringer i Nord-Kypros. Å stille spørsmål ved hvordan den islamske Erdoğan-regjeringen kunne fortsette skipsfarten med Israel i to år mens Gaza ble bombet, er nok til å få alvorlige problemer i Tyrkia – og også på Kypros. Aldri før har ytrings- og pressefriheten på øya vært så truet.
Israelere og personer med israelsk opprinnelse som har fått statsborgerskap på øya, eier nå over 20 km² land – noen anslår så mye som 35 km². Det virker lite, men utgjør over én prosent av hele Nord-Kypros, og handelen øker raskt. I kystbyer som İskele kjøpes store områder av israelske investorer – som varsel om et nytt kolonialt eiendomsregime.
For vanlige tyrkisk-kyprioter handler hverdagen ikke lenger om slagord som «fedreland og nasjon», men om hvordan de skal klare seg i fattigdom og usikkerhet. Heltehistoriene fra generasjonen 1950–1974 mister mening i møte med økonomisk nød. De ultranasjonalistiske slagordene skjuler ikke lenger virkeligheten – de skaper tvert imot fremmedgjøring og motreaksjon i samfunnet.
Den internasjonale isolasjonen og paradokset mellom selvstendighet og annektering gjør bare alt verre. Nord-Kypros har ikke vært anerkjent som stat av noen andre enn Tyrkia på 50 år. Ifølge realistiske tolkninger av folkeretten utgjør dette en eksistensiell krise for staten. Mens Sør-Kypros har oppnådd velstand gjennom EU-medlemskap og internasjonal anerkjennelse, har den tyrkiskkontrollerte norddelen vært fanget i politisk og økonomisk isolasjon.
Utover produksjon av poteter, løk, mandarin, druer, appelsiner og halloumi har det knapt vært noen industri å snakke om. Denne isolasjonen åpnet uunngåelig døren for ulovlig økonomisk virksomhet. Landet ble et fristed for pengespill, veddemål og internasjonal mafia. Under slike forhold vil Tyrkias eventuelle forsøk på anneksjon – slik MHP-lederen har antydet etter å ha nektet å anerkjenne valgresultatet og oppfordret til sammenslåing med Tyrkia – være dømt til å mislykkes, både på grunn av svakt folkekrav og internasjonale reaksjoner. Allerede viser de militære samarbeidsavtalene mellom Israel, Hellas og Egypt at et slikt grep kunne utløse en regional konflikt.
Les også: Tyrkias maktambisjoner etter Assads fall: Spiller på alle fronter 🔒
Det er åpenbart at den nye EOKA-bevegelsen (red. anm. EOKA var opprinnelig en gresk-kypriotisk frigjøringsbevegelse på 1950-tallet, men navnet brukes her om nyere nasjonalistiske grupper på sør-siden) ikke ble opprettet uten grunn. Uttalelser i israelske medier om at man vil «frigjøre nord» viser tydelig at Israel ser øya som et rom for ekspansjon og en sikker havn. Strategen Robert D. Kaplan skrev: «Kypros har alltid vært stormaktenes sjakkbrett, og i dag har dette tatt sin farligste form.» Det synes nå som om hans profeti går i oppfyllelse.
Det må også snakkes om pengespill, veddemål, kriminelle nettverk, MHPs skitne forbindelser og Falyalı-saken.
Halil Falyalı-saken oppsummerer best den mørke skjebnen til Nord-Kypros. Falyalı, en kjent kasinoinnehaver, var en nøkkelperson i ulovlige veddemålsnettverk med base i Tyrkia og Malta. Han ble drept i et uoppklart drap i 2022. Ifølge Organised Crime and Corruption Reporting Project (OCCRP) genererte Falyalıs operasjoner «minst 80 millioner dollar i måneden». Tyrkias finanstilsyn (MASAK) avslørte at over 280 000 bankkontoer ble brukt til ulovlige spilltransaksjoner mellom 2022 og 2024. Disse mørke pengestrømmene fikk også gjenklang i tyrkisk politikk.
USA opprettet en gang, som del av sin «grønne belte»-strategi (red. anm. viser til USAs strategi under den kalde krigen for å støtte muslimske land og bevegelser mot Sovjetunionen) mot kommunismen, et parti hvis leder ble trent i kontraterror i USA: MHP (red. anm. det høyrenasjonalistiske partiet Milliyetçi Hareket Partisi i Tyrkia). Deres europeiske motpart var Gladio (red. anm. Gladio var et hemmelig NATO-nettverk under den kalde krigen, etablert for å motvirke sovjetisk innflytelse i Vest-Europa), som ble avviklet i Italia gjennom «rene hender»-operasjonen. I Tyrkia virker en slik renselse umulig. Flere personer og miljøer innen MHP har blitt koblet til disse veddemålsnettverkene – et tema som har skapt stor debatt i tyrkiske medier.
Resultatet er et tragisk bilde: Kypriotiske tyrkiske ungdommer blir tvunget til å arbeide i luksusvillaer og nye kasinoer bygget for afrikanske mafiaer, mens jorden deres selges til utlendinger og infrastrukturen kollapser. Den strategiske ulikheten og «føderasjonsfellen» er resultatet av denne ufriheten.
På en øy med 300 000 tyrkere i nord og over én million grekere i sør, er ideen om en «tostatsføderasjon basert på likhet» en illusjon. Modellen som Tufan Erhürman (red. anm. er tidligere statsminister og leder for sosialdemokratene i Republikansk tyrkisk parti [CTP]) forsvarer, overser den uunngåelige konsekvensen: at sør vil absorbere nord, og at en ny bølge av assimilasjon vil følge etter – med samme «elsk det eller forlat det»-logikk som tidligere. Likevel oppfattes selv denne risikoen som en drøm sammenlignet med det sittende AKP-støttede regimet i nord.
Ersin Tatars radikale retorikk og «falske fedrelandskamp» har ikke løst noe; de har snarere utmattet samfunnet og banet vei for en mer ekstrem versjon av Erhürman-perioden. Tyrkia kunne ha gjort Nord-Kypros til et paradis, men valgte det motsatte. Nord-Kypros har blitt et sosialt og politisk vrak, preget av dype økonomiske brudd.
Les også: Hornet i halvmånen: Tyrkia og Øst-Afrika 🔒
Det geopolitiske bildet på øya er nå tydeligere: Tyrkia, NATO, Israel med sine ekspansive ambisjoner, og de to britiske basene som virker å eksistere kun for å forsyne Israel. Og Hellas forbereder seg på å bli mer aktiv. Dette er virkeligheten. Mens Tyrkia er opptatt i Syria, Irak, Libya og Vest-Afrika, ser den store lette infanteristyrken på Kypros ut til å være plassert som et «fremskutt vakttårn» etter NATO og Israels ønsker.
Men dette gjør de tyrkiske styrkene spredt over mange fronter uten tilstrekkelig tung ildkraft. Strategien minner om et scenario der tyrkisk militærkraft skal slites ned og svekkes, ikke styrkes. Dersom dette skjer, vil ikke bare Kypros, men også Istanbul, Egeerhavet og Øst-Anatolia være i fare.
Historisk sett har tapet av Kypros hatt dominoeffekt. Tre–fire tiår etter at osmanerne mistet øya, rykket fienden inn i Anatolia. Som Brzezinski uttrykte det: «Uten et stabilt og sterkt geopolitisk Tyrkia kan ikke den sørlige flanken av Eurasia kontrolleres.» Kypros er den mest sårbare lenken i denne kjeden – og folket der ønsker nå å løsrive seg fra Tyrkia, eller i beste fall straffe det. Dette er den mest realistiske tolkningen av Erhürmans overveldende seier.
Økonomer i Nord-Kypros har i årevis advart: «Vi skaper et monster vi ikke kan kontrollere.» I stedet for å lytte til advarslene om pengespillindustrien, valgte den «fromme» Erdoğan-regjeringen å utnytte den. Nettspill, kasinoer og kryptovaluta gjør at penger sirkulerer fritt fra Balkan til Malta og Kypros. Det finnes ingen positive sider ved disse ulovlige pengene – bortsett fra noen få arbeidsplasser. Skaden er langt større, og bare en liten krets kapitalsterke personer profiterer.
Det er åpenbart at disse figurene ikke lenger er populære i Nord-Kypros, og mange tyrkiskkyprioter ser nå forening med sør som den beste veien ut. Før Konstantinopels fall sa den bysantinske statsmannen Lukas Notaras: «Jeg foretrekker å se den osmanske turbanen i Konstantinopel fremfor den latinske hatten.» I dag føler mange tyrkiskkyprioter på samme måte overfor Erdoğan og hans AKP-støttede Ersin Tatar – de foretrekker trolig Makarios’ skjegg (red. anm. Makarios III (1913–1977) var erkebiskop og Kypros’ første president. Sitaten spiller på symboler for religiøs og politisk makt) fremfor Erdoğans bart.
Geopolitisk laboratorium
Kypros er ikke lenger bare et politisk spørsmål. Det er et geopolitisk laboratorium, et strategisk testområde, et sentrum for hvitvasking og et retorisk verktøy for inkompetente regjeringer.
Erdoğan, som har etterlignet sultan Abdülhamid II (red. anm. var sultan av Det osmanske riket fra 1876 til 1909, kjent for autoritært styre og for å ha overdratt Kypros til Storbritannia i 1878) – som en gang «ga øya i gave til Storbritannia» – har i stedet ført Kypros mot fullstendig brudd med Tyrkia. Lokale tyrkiskkyprioter snakker nå mest om hvordan de er lei: ingen jobber, stadig flere koranskoler, økende kriminalitet, tilstrømming av afghanere, pakistanere og afrikanere, narkotikamisbruk og stigende priser – i et land som burde vært et middelhavsparadis som Monaco.
Les også: Stormvarsel i Øst-Middelhavet 🔒
Nord-Kypros har i dag ingenting å støtte seg til, annet enn Tyrkias militære tilstedeværelse. Befolkningen har ikke vokst, økonomisk uavhengighet er ikke oppnådd, og internasjonal anerkjennelse uteblir. Tyrkia risikerer nå å miste territoriet som det frigjorde i 1974 etter blodige kamper og 20 års motstand – til mafia, pengespill og demografisk utglidning.
At tyrkiskkyprioter, etter å ha frigjort seg fra gresk undertrykkelse, nå vurderer å søke beskyttelse hos den greske regjeringen på grunn av mafiavold og kasinoer, er det mest tragiske tapet av alle. Hvis dette bildet ikke endrer seg, vil Kypros ikke bare geografisk, men også geopolitisk og menneskelig, stå igjen som eksempelet på en nasjon som mistet en del av seg selv – og arkitekten bak dette vil utvilsomt være Erdoğan.
Samtidig er ikke den greske siden passiv. Våpensystemene i sør signaliserer ikke bare forsvar, men forberedelse. De russiske S-300-luftvernene er tett integrert med amerikansk og gresk militær tilstedeværelse. Ironisk nok ble Tyrkia kastet ut av F-35-prosjektet for å ha kjøpt S-400, mens greskkypriotiske S-300-batterier fortsatt står like ved NATOs grenser uten en eneste protest fra Washington. Denne dobbeltmoralen viser at Vestens strategiske logikk nå kun styres av interesser – og dette skaper økende mistillit til NATO i Tyrkia.
Den militære oppbyggingen i sør er også en del av Israels ekspansjonsstrategi i Middelhavet. Israels marine bruker Larnaka- og Pafos-havnene, felles øvelser er blitt hyppige, og det greskkypriotiske luftrommet er integrert i Israels radarnettverk. Alliansen mellom Washington, Athen, Tel Aviv og Nikosia oppfattes – selv blant AKP-tilhengere – som en strategisk innringning av Tyrkia.
Israel ser på Kypros som en fremskutt base, og den greskkypriotiske regjeringen som vokter av energikorridorens sikkerhet. USAs tilstedeværelse på øya er dypere enn det ser ut. Bak diplomatiske baser og treningssentre ligger Pentagons forsøk på å skape en ny maktbalanse i Øst-Middelhavet. Kypros har derfor blitt et felles overvåkingsområde for Hellas, Israel og USA. Denne strukturen brukes til å fremstille Tyrkias militære nærvær på øya som «okkupasjon» i vestlige medier – et psykologisk våpen for å delegitimere Tyrkia.
Spørsmål som USAs støtte til syriske kurdere og bevæpningen av PKK-tilknyttede grupper forblir uløste og forsterker tyrkisk skepsis til Washington.
De nye radarinstallasjonene i sør reflekterer ikke NATOs, men Israels sikkerhetsskjold. For hvis nord er et NATO-område, hvorfor trengs da radarene?
Alliansen som nå tar form i sør er ikke bare militær, men også et geopolitisk signal: Tyrkias «Blå fedreland»-doktrine kolliderer med Israels og USAs «Utvidede Rimland»-strategi – og må derfor elimineres.
At alt dette skjer mens fordelingen av Øst-Middelhavets energiressurser fortsatt er uavklart, viser at de egentlige spillmakerne befinner seg lenger borte.
Når situasjonen er slik de ønsker, vil de hente opp ressursene og gjøre dem om til penger.
Foreløpig finnes ikke kartet de ønsker, men den dagen det tegnes, vil olje og gass utvinnes – i sikkerhetens navn.
Regionen bærer mange mulige utfall.
Vi får se hvor mye av dette vi rekker å oppleve i løpet av våre korte liv.
