Proteststemmer er vanligvis et tegn på, vel, protest.
Den franske presidenten har enorm makt sammenlignet med sin amerikanske motpart eller den britiske statsministeren, spesielt på områder hvor han har privilegier over det franske parlamentet. Dette er med hensikt. Det ville derfor være klokt å dempe forventningene om det “politiske jordskjelvet” som skjedde i Frankrike nylig. Tross alt har det vært perioder med “cohabitation” (red. anm. perioder hvor den franske statsministeren og presidenten ikke er fra samme parti) mellom det franske presidentskapet og det franske parlamentet.
Det som er interessant å merke seg, er imidlertid at det var Macron, ikke Le Pen, som ødela det franske sentrum. Macron skapte en politisk kraft som ødela sentrum-venstre og sentrum-høyre og fylte tomrommet med et politisk parti sentrert rundt Macron som en teknokratisk personlighet, snarere enn en sammenhengende bevegelse. Nå, ettersom Macron er upopulær, er det ingen fremtid for det partiet eller den bevegelsen – slik fikk både ytre høyre og ytre venstre fremgang i parlamentsvalget. Det kan kanskje ikke endre mye i styringen av Frankrike, men med budsjettmakten i hendene på den som til slutt vil være seirende, vil Macron og hans “Jupiteriske” presidentskap være en redusert kraft. Ideen om å sende franske tropper til Ukraina, eller erstatte Tyskland innen Europa for å lede EUs strategiske autonomi, er borte. Paralysealderen er her.
Les også: Over 220 kandidater trekker seg før andre valgrunde i Frankrike
Det er to lærdommer å ta fra dette. For det første, det er en advarsel til Biden. Man kan ikke hevde å “forsvare demokrati” mens man motsetter seg demokratiske resultater og et flertall av folkemeningen. Europa, og Frankrike, stemte på partier som ikke bare ønsker å drastisk redusere utenrikspolitisk intervensjonisme og ulovlig masseinnvandring, men som også ønsker å deportere millioner og ødelegge rammeverket for “menneskerettigheter”, som oftere enn ikke, favoriserer ulovlige innvandrere og utenlandske grenser fremfor skattebetalere og nasjonale grenser. Det er uholdbart, og det fortjener å bli straffet. Hvis liberalere ikke vil se lyset når det kommer til lov, orden og nasjonale grenser, vil folk stemme på illiberale som gjør det, og med rette.
For det andre, det er også en lærdom for høyresiden, da Le Pens transformasjon av Rassemblement National er noe å etterligne. Som Francois Valentine skrev, “Le Pen har brukt 15 år på å moderere partiet sitt, rense det for sine mer ekstreme medlemmer, endre navnet, og til og med utveksle verbale slag med sin far i prosessen. I dag mener hele 92% av jødene at Jean-Luc Mélenchons venstreorienterte parti France Insoumise bidrar til økningen av antisemittisme, sammenlignet med bare 49% for RN.” Til syvende og sist er veien til makt ikke gjennom revolusjon eller reaksjon, men ved å skape en motelite som vil vinne valg og omforme samfunnet ovenfra og ned.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
Frankrikes jøder vurderer det utenkelige: Å stemme på et parti med en antisemittisk fortid
