Nixons egen «Metternich» må rotere i graven over at hans viktigste geopolitiske arv nå blir revet opp av idioter.
En underlig vane blant enhver ekte historiker er å spørre seg hvem som «mistet» hvem. Mistet vi Øst-Europa til Stalin? Ble Kina «mistet» til Mao? Kanskje. President Donald Trump ser ut til å mene at «vi» mistet India og Russland til Kina. «Det ser ut som vi har mistet India og Russland til det dypeste, mørkeste Kina. Må de få en lang og velstående fremtid sammen!» skrev Trump i et innlegg på sosiale medier, sammen med et bilde av de tre lederne samlet på president Xi Jinpings SCO-toppmøte. Trump fulgte nøye med på begge begivenhetene, akkurat som Xi ønsket.
Det virker uklokt å dømme denne administrasjonen fra dag til dag, siden ingen egentlig vet hvem som har styringen. Er det Pentagon som styrer oss inn i en konflikt med Venezuela? Har administrasjonen kontroll på sin egen kommende nasjonale forsvarsstrategi? Har dokumentet i det hele tatt noen betydning, gitt de lunefulle lederne som angivelig fører tilsyn med det? I skrivende stund ser det ut til at Trump har moderert tonen sin om India, en holdning som ble umiddelbart gjengjeldt av en slu Narendra Modi. Likevel har det lenge vært snakk om en «omvendt Kissinger» – denne gangen å splitte Russland fra Kina, i stedet for Kina fra Russland. Det har ikke skjedd. Men det som faktisk har skjedd, er en «omvendt Kissinger» i den forstand at USA nå har sørget for at tre stormakter i Eurasia står samlet, ikke splittet. Nixons Metternich roterer sannsynligvis i graven over at hans geopolitiske mesterstykke blir revet opp.
Bildet i Trumps innlegg er oppsiktsvekkende, et historisk vitnesbyrd om noe som aldri tidligere har skjedd – verken ved dumskap eller farse, selv ikke på høyden av den kalde krigen – og som i 80 år har vært unngått som kjernepolitikk: å forene Eurasia mot USA. For en administrasjon som hevder å være «ikke-nykonservativ», var dette en svært «enten er dere med oss eller mot oss»-utenrikspolitikk, med resultater som enhver med en IQ over romtemperatur kunne forutse.
Les også: India–Kina-rivaliseringen: Kan et fjell bære to tigre? 🔒
Den nylig avsluttede National Conservatism-konferansen i Washington DC endte med triumf – den startet i DC i 2019 og er nå på sitt høydepunkt i 2025. Tross alt prøver vi å fordrive en hel befolkning for å gjøre hjemlandet deres til en riviera, å skape fred for trassige klientstater og protektorater som ikke ønsker det, å belære et helt kontinent om hvordan det skal styre sine egne affærer og sin innenrikspolitikk, og planlegger å ta krigen mot terror hjem – denne gangen mot kartellene. De fredelige dagene i mars, med byrdefordeling og «handel, ikke kaos», er forbi. Ta den, nykonservative!
Men selv blant mange andre idiotiske ideer er forestillingen om at enhver form for tvang som driver en tredjedel av menneskeheten – India, en farmasi- og industrigigant, Russland, verdens største atommakt, og Kina, en annen industrigigant og USAs reelle asiatiske rival – inn i en nødvendighetsallianse mot det som i økende grad fremstår som en tankeløs jakobinsk stormakt, ikke vil ha konsekvenser for USA, genuint merkelig å tenke på. Da de opprinnelige amerikanske realistene forsøkte å splitte Eurasia i mer enn 80 år, var logikken ren Mackinder: Man kan ikke la en tredjedel av menneskeheten hate deg aktivt, for de kan lokke til seg en annen tredjedel bare ved å være mindre arrogante enn deg. Når det skjer, er det ikke først og fremst en militær trussel som teller, men at handelsmakten din kollapser.
Sanksjonsmakten og reservevalutaen vi er så sikre på, vil bli brukt mot oss. I internasjonale relasjoner er det viktig å ha flere muligheter – noe våre nye, selverklærte moteliter, de samme som stadig snakker varmt om de «gylne dagene» før krigen da WASP-eliten dominerte, aldri ser ut til å forstå i sin korstogslignende iver. Denne administrasjonen er ikke vant til motstand, eller verre – å bli ignorert. India viste seg å ikke være Armenia eller Sør-Sudan eller Thailand eller Europa eller Japan. Tokyo og Brussel er militært avhengige av Washington, DC. New Delhi er det ikke.
Det mest interessante med den hyperdemokratiske nettdebatten om utenrikspolitikk på den populistiske høyresiden er ikke hvor dumt det kan høres ut. Det er den nesten overmenneskelige kombinasjonen av mangel på intelligens og nysgjerrighet med ekstremt overmot – en merkelig, giftig blanding av Obama og Bush ’43. Ta for eksempel administrasjonens nåværende angrepshund i alt som har med Indias kjøp av russisk olje å gjøre, Peter Navarro, som nylig hevdet at det er de indiske brahminene (red. anm. tradisjonelt en prestekaste i India, kjent for sin rolle i religiøse og intellektuelle yrker) som tjener mens landsmennene deres lider. Man trenger ikke være kolonialist for å se hvor faktuelt galt det er. Faktum er at Navarro ganske enkelt forsøkte å påtvinge det amerikanske raseparadigmet hvit–svart eller den marxistiske kapital–arbeider-dikotomien på et eldgammelt og komplekst samfunn. Brahminer var tradisjonelt prester og lærde i oldtidens India, og selv om kastesystemet er forbudt i dagens India, finner man fremdeles brahminenes dominans i intellektuelle yrker som jus, medisin og akademia – men ikke i næringslivet. Uansett hva brahminene er, er de ikke «kapitalistklassen» i India.
Les også: Amerikanske tollsatser: Indias svar
Det gode, som med alt i historien, er at denne situasjonen ikke er permanent. Historien er syklisk; denne regjeringen vil ikke vare evig. Den «flernasjonale arbeiderklassekoalisjonen» rakner allerede i sømmene, om ikke av andre grunner så på grunn av utbredt misbruk i sosiale medier av deler av dens egne velgere mot andre grupper som har fått mer selvtillit. India, Russland, Kina og USA er enkeltstående stormakter, og før eller siden vil de finne en likevekt. Men trekvart århundre med amerikansk Asiapolitikk ligger nå i ruiner, delvis på grunn av administrasjonens ustabile, ulogiske politikk, og delvis på grunn av «rå-egg-nasjonaliseringen» av storstrategi: utenrikspolitikk drevet av oppmerksomhet i sosiale medier. Internasjonale relasjoner er et elitefelt fordi det krever klokskap, anstendighet, realisme og tilbakeholdenhet – også i oppførsel. At de tidligere elitene våre ikke mestret utenrikspolitikk, er ingen grunn til å lage en hyperdemokratisk statsforvaltning som får de minst egnede til å tro at de er kloke og allvitende.
Det finnes ett kjerneprinsipp i realismen, og det handler om tall: Ikke fremmedgjør for mange mennesker på en gang. Alle historiske revolusjonære stormakter – jakobinske Frankrike, Nazi-Tyskland og bolsjevikiske Russland – tok den risikoen. De var arrogante og drevet av misjon, og strakk seg derfor for langt. Ingen liker en moraliserende stormakt, og en korstogspreget utenrikspolitikk har aldri seiret – ikke engang under de virkelige korstogene. Det relevante spørsmålet er ikke moralsk, men numerisk. Jakobiner, nazister og bolsjeviker tapte sine største spill fordi de fremmedgjorde alle, mens motstanderne samlet seg og brukte talentene sine nøytralt. Systemet klarer alltid å sette på plass den som er dum eller for dominerende. Det er ganske darwinistisk.
Hvis Trump virkelig mener at «vi» mistet Russland og India, bør han formidle det til sin administrasjon og de rådgiverne som har ansvaret for tapet. Det kan fortsatt være tid til å rette opp kursen.
