Verden har gått inn i en fase hvor handel ikke lenger strømmer som en tidevannsbølge, men snarere bryter løs som en storm – noen ganger tærer den bort, andre ganger sluker den.
De nylig innførte amerikanske tollene, som raskt ble møtt med kinesiske mottiltak, har ifølge anslag ført til et økonomisk tap på 11 billioner dollar for USA – med ringvirkninger i verdensmarkedene. Men dette er ikke bare en økonomisk hendelse – det er symptomet på et større sivilisasjonsskifte: “Når imperiets vinder blåser bakover, må selv ørnen lære å gå.”
I USA øker trykket innenfra. Anti-Trump-protester har brutt ut over hele landet, drevet ikke bare av politikk, men av de økonomiske utfordringene mange opplever. Gjeldsspiralen forverres, industriproduksjonen fortsetter å falle som andel av BNP, og visjonen om en selvforsynt økonomi virker stadig fjernere. Likevel ligger nettopp denne visjonen – å gjenopplive innenlands industri, reise tollmurer og bruke økonomiske virkemidler som våpen – i kjernen av USAs langsiktige strategiske omstilling.
Dette er ikke et isolert innfall, men en moderne gjenoppblomstring av nymerkantilismen. I klassiske termer gikk merkantilisme ut på at nasjonal velstand var avhengig av et gunstig handelsoverskudd og oppbygging av håndfaste rikdommer, først og fremst gjennom ressursanskaffelse og eksportdominans. I dag kommer logikken tilbake i skarpere, mer desperate toner: “Eie ressursene, kontrollere produksjonen, befale makten.”
“Den som selger mer enn han kjøper, kan bli rik, men hvis han selger til fienden, tømmer han seg innenfra.”
Les også: Asle Toje om realpolitikkens tilbakekomst og stormaktsdynamikken mellom USA, Kina og Russland 🔒
Innsatsen er høy. Den globale handelsstrukturen gjennomgår et tektonisk skifte. Økonomisk momentum har i økende grad bikket i retning Kina og Russland – ikke bare i form av eksport, men også kontroll over kritiske forsyningskjeder, råvarer og nye markeder. Vesten, som en gang var den suverene dirigenten for verdenshandelen, finner seg nå i å forhandle om en plass ved bordet den en gang dekket:
“De som bygde reglene, ser nå andre dele ut kortene.”
For å bevare hegemoniet ser det ut til at USA forbereder seg på en utvidelse – ikke nødvendigvis av territorium, men av innflytelse, tilgang og utvinning. Nye allianser, skyggekriger, teknologiske boikotter og handelsavtaler signaliserer en fornyet hunger etter å sikre energikorridorer, mineralrikdom og arbeidsmarkeder. I denne konteksten behøver ikke «erobring» å marsjere i støvler – den inngår kontrakter, fastsetter tollsatser og iverksetter sanksjoner.
Historisk presedens
Denne utviklingen gjenspeiler strategiene til tidlig-moderne imperier. Storbritannia, Frankrike og Habsburgerne steg til makt ikke bare gjennom krigføring, men gjennom strategisk merkantil dominans. De gjorde sine rivaler – osmanere, nederlendere og iberere – til kilder til rikdom, og tømte dem for kapital, arbeidskraft og råvarer. Makten lå ikke bare i å erobre land, men i å legge beslag på flyten av verdier.
Amerika, som ser industribasisen tynnes ut og gjelden vokse, søker en lignende alkymi. Men historien advarer: Merkantilisme er et tveegget sverd. Hvis eksporten overstiger importen uten langsiktige reinvesteringer, kan du berike fienden med din egen konsumering. Rikdom kan oppbevares, men bare produktivitet opprettholder den.
“Hvis du bygger murene dine for høyt, kan du glemme å dyrke frøene innenfor.”
Det er også en moralsk risiko. I jakten på økonomisk makt risikerer en nasjon å bli utbyttende overfor sine egne borgere – lønningene stagnerer, ulikheten øker, og samholdet svekkes. Jakten på økonomisk suverenitet må ikke bli en legitimering av autarki, og proteksjonismen må ikke bli et slør for oligarki.
“En nasjon som stenger verden ute, ender ofte med å sperre seg selv inne.”
I tillegg er det internasjonale systemet ikke lenger passivt. Kinas Belte-og-vei-initiativ, Russlands ressursdiplomati, BRICS’ pengepolitiske eksperimenter – dette er ikke bare reaksjoner, men en bekreftelse av en ny verdensorden der Vestens sentrale posisjon ikke lenger er gitt. I dette lys kan USAs vending innover være strategisk forståelig, men den risikerer å sakke akterut for mer smidige og sammenkoblede rivaler.
Nyimperialisme
I horisonten lurer også den digitale imperialismen. I en verden der data er rikdom og kunstig intelligens er makt, handler spørsmålet ikke lenger om hvem som eier landet, men hvem som eier algoritmen. Den nye koloniseringen skjer gjennom infrastrukturavtaler, overvåkingsplattformer, monopol på sjeldne jordmetaller og patentporteføljer. Slagmarken har skiftet, men erobringen består.
“Fremtidens imperium trenger ikke flagg; det bærer koden som kappe.”
Skal USA komme styrket ut av denne overgangen, må landet lære ikke bare av merkantilismens tidlige suksesser, men også av dens endelige nederlag. Bærekraftig dominans forutsetter investering i menneskelig kapital, økologisk fremsyn og etisk styring. Landet må ikke bare handle i varer, men også i tillit, innovasjon og lederskap.
“Ekte styrke ligger ikke i grepet, men i hva som holdes med omhu.”
Verden går utvilsomt inn i en ny epoke av konfrontasjon, konkurranse og omkalibrering. Men dette er ikke bare en reprise av fortiden. Det er en hybrid tidsalder der økonomi, politikk, informasjon og identitet kolliderer. Dersom USA fortsatt ønsker å lede, må det se både utover og innover med klarhet, mot og samvittighet.
For til syvende og sist betyr det du henter ut av verden mindre enn det du etterlater.
Geopolitisk ekspert: – USA svekkes, men Kina og Russland svekkes raskere 🔒
