I mai 1980 innleder Partido Comunista del Perú-Sendero Luminoso (Perus kommunistiske parti–Den lysende sti[1]) en «folkekrig» som skulle vare i flere tiår, der kontrollen over fjellområdene spiller en avgjørende rolle. Etter en fase med intens vold som ender med pågripelsen av Abimael Guzmán (presidente Gonzalo), dens karismatiske leder, 12. september 1992, vil mer eller mindre dissidente grener av LS fortsette kampen i de østlige utløperne av Andesfjellene og i den amazoniske regnskogen.
Andesfjellenes rolle i historien og strategien til Den lysende sti har hittil bare vært gjenstand for sporadiske kommentarer i en ellers rikholdig litteratur[2]. Det var derfor fristende å utforske dette temaet ved å kombinere to bidrag som kan utdype forståelsen. For det første en kartografisk metode, som ved hjelp av temakart og enkle skjemaer avdekker de geografiske mønstrene i sosiale fenomener. For det andre bidraget fra den nordamerikanske antropologen John Murra til andinsk etnohistorie, der han i 1960- og 1970-årene formulerte begrepet «vertikalt arkipel» for å beskrive befolkningsfordelingen, først i inkariket og senere som en dominerende form for romlig organisering blant mange etniske grupper i de sentrale Andes (hovedsakelig Peru og Bolivia). Siden førkolumbisk tid og fram til i dag har ulike strategier blitt utviklet for å kontrollere flest mulig høydenivåer og sikre en agroøkologisk balanse (særlig mellom områder for lamaoppdrett og dyrking av poteter, mais og coca …), med bosettingskjerner som noen ganger er spredt over store avstander.
Den lagdelte territorialiteten til Den lysende sti
Med denne referanserammen, og uten å gå i detalj om den store variasjonen av geografiske forhold i Andes, kan vi ta utgangspunkt i de tre viktigste områdene i Peru: kysten (costa), som er halvtør og sterkt urbanisert, fjellkjeden (sierra), og «Oriente», som i hovedsak tilhører Amazonasbassenget (selva).
Kartet og skjemaet under gjør det mulig å gå videre i forståelsen av Den lysende stis maoistisk-inspirerte romlige logikk for folkekrigen, fra 1980 og fram til i dag[3]. Før vi går inn på de viktigste punktene, er det verdt å minne om at denne konflikten kostet rundt 40 000 mennesker livet. Gjennom tolv år med intens kamp benyttet LS de tre viktigste formene for politisk vold: målrettede drap (journalister, lokale myndighetspersoner, religiøse osv.), geriljakrigføring (hovedsakelig i fjellrike landdistrikter) og terrorisme (særlig i Lima og dens forstadsområder). Den vertikale differensieringen (i og på begge sider av Andesfjellene) av operasjonsmåtene er bemerkelsesverdig, og man kjenner få eksempler på noe tilsvarende, kanskje med unntak av Nepal[4].
Les også: Fremtidstrender i terrorisme 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
