Hvordan har det kommet til dette? Mens terrorangrepet fra Hamas 7. oktober og Gaza-krigen er bare ett år gamle, og mangelen på en løsning på det palestinske spørsmålet truer med å sette hele regionen i brann, skisserer forfatteren historien om forhandlingene mellom israelere og palestinere og årsakene til deres fiasko.
Det grufulle terrorangrepet fra Hamas, med nærmere 1.200 døde og 250 gisler (hovedsakelig sivile, noen fortsatt i fangenskap), og de forferdelige og vilkårlige dødelige bombingene fra den israelske regjeringen, med over 42.300 døde, 96.000 sårede og 2 millioner fordrevne (hovedsakelig sivile, hvorav 40 % er barn), har tragisk satt den israelsk-palestinske konflikten i forgrunnen igjen.
Noen fremstiller konflikten som uunngåelig. Men dagens grusomheter var ikke uunngåelige. Det var mange tapte muligheter, og fredsprosessen var nær ved å lykkes.
Mordet på Rabin
Oslo-avtalene, signert i 1993, skapte enormt håp. Prinsippet var enkelt: land mot fred. De fremmet fred mot tilbakelevering av de territoriene som ble okkupert av Israel siden krigen i 1967, basert på resolusjonene fra Sikkerhetsrådet. Israel og Yasir Arafats PLO (en føderasjon av sekulære uavhengighetsbevegelser) anerkjente hverandre gjensidig. PLO anerkjente staten Israel og aksepterte dens rett til fred og sikkerhet. Disse avtalene fulgte hemmelige forhandlinger som startet med uformelle møter, langt fra rampelyset. De fulgte også en erklæring fra Arafat i 1988 hvor han anerkjente Israels rett til å eksistere. Kort sagt, Oslo-avtalene foreslo en tostatsløsning. De etablerte en midlertidig palestinsk myndighet i de okkuperte områdene og ga seg selv en overgangsperiode på fem år (altså til 1998!) for å oppnå en permanent løsning.
Les også: Israel med sanksjoner mot norske diplomater
Ting gikk raskt galt. I november 1995 ble Yitzhak Rabin, lederen av Oslo-avtalene og fredsleiren i Israel, myrdet av en ultraortodoks israelsk terrorist. Benjamin Netanyahu ledet opposisjonen mot Oslo-avtalene og spilte en direkte rolle i å eskalere spenningen som førte til mordet: I hans demonstrasjoner bar folk plakater som viste Rabin i nazi-uniform eller sang «Død over Rabin!». Etter Rabins bortgang ble det holdt valg i Israel i mai 1996: Netanyahu vant med knapp margin (50,5 %) mot Shimon Peres, som ønsket å fortsette Oslo-avtalene og fredsprosessen. I den intense valgkampperioden, i februar-mars 1996, gjennomførte Hamas en serie på fire terrorangrep i Israel, blinde og vilkårlige. Resultat: 58 drepte israelere. I tillegg boikottet israelske arabere i stor grad valget, noe som svekket Peres ytterligere. Det er klart at disse to hendelsene spilte en nøkkelrolle i Netanyahus maktovertakelse.
Vel ved makten klarte Netanyahu å sabotere gjennomføringen av Oslo-avtalene ved å trekke ut forhandlingene med Arafats PLO, som hadde blitt den palestinske myndigheten, mellom 1996 og 1999. Som Washington Post rapporterte, skrøt Netanyahu selv av å ha fått Oslo-avtalene til å mislykkes gjennom falske erklæringer og tvetydigheter; han nølte ikke med å redefinere vilkårene i avtalen til sin fordel (for eksempel om begrepet «militære soner»). Han var sterkt imot etableringen av en palestinsk stat (Charles Enderlin, Le rêve brisé, s. 55-59, 2002).
På dette tidspunktet bebreidet Peres Netanyahu for at hans politikk risikerte å svekke PLO og den palestinske myndigheten. Han advarte ham eksplisitt om at dette i lengden ville gagne Hamas. Netanyahus strategi var å svekke den palestinske myndigheten som forhandlingspartner, for å styrke ekstremistene i Hamas, og dermed vise at det ikke fantes noen partner, altså ingen mulig avtale med palestinerne, og derfor ingen grunn til å gi dem en stat. Gjennom dagens grusomheter ser vi hvor forutseende Peres’ advarsel på 1990-tallet var.
Camp David-forhandlingene
Til tross for alt vedvarte håpet på begge sider. Og i 1999 ble Ehud Barak, den nye lederen av fredsleiren i Israel, valgt. Som Rabin hadde Barak prestisjen av å ha tjenestegjort i hæren og motet til store politiske ledere som er i stand til å slutte fred med fienden. Som Rabin hadde han til hensikt å virkelig oppnå en omfattende og varig avtale med palestinerne. Og i 2000 ble forhandlingene i Camp David holdt som siste sjanse, under Bill Clintons ledelse. Clinton var presset; han var på slutten av sin periode og ønsket å bli husket som den amerikanske presidenten som forsonet israelere og palestinere.
Les også: Europa boikotter Israel, men våpenhandelen blomstrer
Forhandlingene i Camp David (11.–25. juli 2000) var dårlig forberedt. Clinton innkalte begge parter i juli, til tross for Arafats reservasjoner som mente at forhandlingene ikke var modne ennå. Fra da av var det et sjokk. Et tilbud ble lagt frem av Baraks team ved starten av forhandlingene i Camp David. Som Robert Malley, Clintons rådgiver for Midtøsten, rapporterte, ble tilbudet lagt frem altfor tidlig, på et tidspunkt da «verken israelerne eller palestinerne var forberedt på å fullt ut forstå den andre partens frykt og behov». Diskusjonen om et tilbud kom før de to partene virkelig forsto hverandres underliggende interesser, spesielt før de hadde kunnet snakke om vanskelige spørsmål som Jerusalems status, sikkerhet eller statusen til de palestinske flyktningene (Aaron Miller, The Much Too Promised Land: America’s Elusive Search for Arab-Israeli Peace, 2008; New York Times, 26. juli 2001). I vår egen forskning har vi vist hvordan det å legge frem et tilbud tidlig heller enn sent generelt er lite effektivt i en forhandling: å legge frem et tilbud tidlig reduserer informasjonsutvekslingen mellom forhandlerne og gjør ting vanskeligere. Et tilbud som legges frem sent gjør at folk først kan forstå andres interesser og utforske kreative løsninger før de går inn i forhandlingen. Baraks intensjon var imidlertid prisverdig: han ønsket å unngå den gradvise tilnærmingen fra Oslo; han ønsket å komme frem til en endelig helhetlig avtale og unngå å miste dyrebar politisk kapital ved å sløse den bort i mellomliggende forhandlinger. Men vi ser at alt handler om balanse og timing i komplekse forhandlinger: å til slutt komme til en avtale som omfatter alle punkter, men diskutere tilbud sent heller enn tidlig.
Les også: Er Bashar al-Assad Israels neste mål?
Til slutt mislyktes forhandlingene i Camp David. Det var sannsynligvis for mye hastverk, for mye spenning på begge sider. For mye offentlig press også, og særlig for lite tid. Teamene til Barak og Arafat dro tomhendte fra Camp David. Men fiaskoen var langt fra endelig. Det er normalt i komplekse forhandlinger at ting tar tid. Og forhandlingene bør gjøres i hemmelighet, borte fra rampelyset.
Men det var her ting gikk galt. Barak var skuffet. Han lot det skapes en uheldig versjon av Camp David-forhandlingene, nemlig at han skulle ha kommet med et svært sjenerøst tilbud som Arafat skulle ha avslått. Kort sagt skjøv han hele ansvaret for forhandlingenes fiasko over på Arafat. Det viste seg at denne versjonen var feil, slik Malley understreket, som observerte forhandlingene på nært hold for den amerikanske parten (og, det må påpekes, for å unngå enhver beskyldning om antisemittisme, er han selv jødisk). Den presise beskrivelsen av forhandlingene av Malley finnes i hans artikkel «Fictions about the Failure at Camp David» (New York Times, 8. juli 2001). I virkeligheten var begge parter villige til å inngå kompromisser og ønsket å løse konflikten, men det var ikke nok tid, ikke nok utforskning av interesser, ikke nok diskusjoner rundt vanskelige spørsmål, for mye offentlig press. Diskusjonen om tilbudene kom for tidlig i forhandlingene og hindret utforskningen av kreative løsninger (Aaron Miller, The Much Too Promised Land: America’s Elusive Search for Arab-Israeli Peace, 2008). Skuffelsen for begge leirer var desto større fordi forhåpningene var høye.
Konsekvensene av Camp David
Det var her katastrofen begynte. Baraks versjon spredte seg i opinionen. Han gjentok stadig, og mediene gjentok stadig, at det ikke fantes noen palestinsk partner for fred. Fredsleiren kollapset i Israel. Det var først et år senere at israelske og amerikanske kommentatorer gjenopprettet den komplekse sannheten om Camp David-forhandlingene, og at en mer balansert versjon av historien dukket opp i israelske og amerikanske medier. Men da var det for sent: skaden var skjedd.
Men det var her at Arafat hadde en like stor del av ansvaret. Kort tid etter, i slutten av september 2000, brøt den andre intifadaen ut, og det ble igjen dødsfall. Arafat hadde sannsynligvis ikke bevisst planlagt den andre intifadaen, men han lot det skje. Det var også en tragisk feil. Det som antente den andre intifadaen, var besøket av Ariel Sharon, da leder av opposisjonen i Israel, på Tempelhøyden og al-Aqsa-moskeen den 28. september 2000. Dette besøket av Sharon på et av de hellige stedene for jødedommen og islam var klart en provokasjon. Men palestinerne falt for provokasjonen, i fellen som var lagt. De reagerte med demonstrasjoner som raskt utviklet seg til en syklus av undertrykkelse og vold. I løpet av 15 dager var det over 110 arabiske døde og 10 jødiske døde. Det var det siste støtet mot fredsprosessen. Fredsleiren i Israel ville aldri komme seg etter denne andre intifadaen. Arafat tenkte kanskje at det ikke var noen forskjell mellom Barak og Sharon; også det var en alvorlig feil. Med den andre intifadaen svekket palestinerne sin partner for fred og styrket fraksjonene som var fiendtlige mot fred i Israel.
Få mennesker vet imidlertid at forhandlingene mellom teamene til Barak og Arafat fortsatte… og til slutt lyktes. Forhandlingene mellom israelere og palestinere førte faktisk frem i januar 2001. Dette var Taba-avtalen, hvor israelere og palestinere hadde forent eller nærmet seg en omfattende enighet om sine posisjoner. (Charles Enderlin, Le rêve brisé, s. 343-351, 2002; Aaron Miller, The Much Too Promised Land: America’s Elusive Search for Arab-Israeli Peace, 2008). Den offisielle israelsk-palestinske erklæringen sier at «betydelige fremskritt er gjort på hvert av spørsmålene som ble diskutert», og spesielt at «det vil være mulig å løse de gjenværende forskjellene og nå en permanent fredsavtale mellom de to partene». Forhandlingene ble avbrutt på grunn av de kommende israelske valgene i februar 2001. I disse valgene ble Barak beseiret: ideen om at det ikke fantes noen partner for fred og den andre intifadaen brakte Sharon til makten.
Når Sharon kom til makten, fortsatte han Netanyahus politikk. Fredsprosessen ble en illusorisk prosess, uten vilje til å komme frem til en endelig avtale. På 2000-tallet snakket man om fredsprosess og glemte at den eneste hensikten med en prosess er at den skal føre til et resultat. Sharon reiste en mur som muliggjorde effektiv anneksjon av halvparten av bosetningene på Vestbredden, altså like mye palestinsk territorium annektert de facto av Israel (10 % av Vestbreddens territorium, 85 % av bosetterne). I 2005 trakk han seg unilateralt ut av Gaza ved å evakuere bosetningene der, men uten forhandling med den palestinske myndigheten. To år senere tok Hamas kontroll over Gazastripen, og Gazastripen ble isolert og underlagt en permanent blokade fra de påfølgende israelske regjeringene. Feilen i fredsprosessen, så vel som korrupsjonen til Arafat og den palestinske myndigheten, spilte en avgjørende rolle i Hamas’ fremvekst. I motsetning til Arafat og den palestinske myndigheten, motsetter Hamas seg eksistensen av en jødisk stat og Oslo-avtalene. Dette passet Netanyahu, som når han kom tilbake til makten på slutten av 2000-tallet, fortsatte sin politikk fra 1996-1999 og prioriterte Hamas på bekostning av den palestinske myndigheten. Han sa det veldig klart: «Hamas er bra for oss». Å la fanatikerne vokse ga nok en gang muligheten til å hevde at det ikke fantes noen partner for fred. Fredsprosessen var død og begravet.
Ufullkommenhetene ved Oslo-avtalene
Flere ufullkommenheter i Oslo-avtalene kan også forklare fredsprosessens fiasko, noe som lettet Netanyahus oppgave i 1996-1999 og gjorde Baraks og Arafats oppgave desto vanskeligere i juli 2000. For det første er Oslo-avtalene bare en midlertidig avtale. De vanskelige diskusjonene, særlig om Jerusalems status og de palestinske flyktningenes status, er utsatt til fremtidige forhandlinger. Logikken til de israelske og palestinske forhandlerne var prisverdig og fornuftig: ideen var først å skape tillit ved å vise at en avtale, selv delvis, var mulig, og å la de mest sensitive spørsmålene ligge til senere. Problemet er at disse sensitive spørsmålene ikke er integrert i avtalen i det hele tatt, mens de kunne ha blitt diskutert på slutten av forhandlingene, men før avtalen ble signert. Faktisk er det mest gunstige tidspunktet for å gjøre eller få innrømmelser rett før avtalen signeres. Det er vanskeligere å forhandle om de vanskelige spørsmålene når det bare er de vanskelige spørsmålene som gjenstår. I forhandlinger er et essensielt prinsipp gi-og-ta (eller utveksling av gjensidige innrømmelser), noe som lettes ved å vurdere alle spørsmål samtidig, og ikke sekvensielt.
Les også: Å definere Midtøsten 🔒
Men Oslo-avtalene skapte også komplikasjoner på bakken. De skapte tre administrative soner på Vestbredden: en sone hvor den palestinske myndigheten har full autoritet (18 %), en sone hvor den palestinske myndigheten bare har sivil autoritet (22 %), en sone hvor Israel beholder full kontroll (60 %). En utilsiktet konsekvens er at dette kompliserer bevegelsen for palestinerne i det daglige for å gå fra en sone til en annen, med en multiplikasjon av sjekkpunkter og de frustrasjonene som følger. Oslo-avtalene førte ikke nødvendigvis til en umiddelbar bedring for befolkningen.
Fremfor alt har ikke kolonisering og israelske bosetninger på Vestbredden noen gang blitt bremset av Oslo-avtalene. Som Charles Enderlin bemerket, gikk man fra 106 000 bosettere i 1992 til 151 000 i juni 1996 (Le rêve brisé, s. 56, 2002). Det er over 450 000 i dag på Vestbredden, ifølge tellingen til Jerusalem Post, samt 220 000 i Øst-Jerusalem ifølge den israelske organisasjonen Shalom Akhshav. I dag er Vestbredden en sveitserost hvor det er umulig å ha territoriell sammenheng mellom de forskjellige palestinske delene. Palestinerne på Vestbredden er utsatt for mange voldshandlinger fra israelske bosettere, som oppriving av oliventrær, beslagleggelse av vannressurser, utkastelse fra hus osv., som rapportert av israelske organisasjoner som B’Tselem (179 palestinske dødsfall på Vestbredden før angrepene 7. oktober i løpet av året 2023 ifølge CNN). Faktisk har koloniseringen gjort en palestinsk stat ikke levedyktig. For palestinerne har Oslo-avtalene derfor ikke ført til en konkret realitet.
På en konferanse ved Stanford Center on Conflict and Negotiation som undertegnede deltok på i 2004, erklærte den israelske filosofen Avishai Margalit at det er to forskjellige ting: fred og rettferdighet. Rettferdighet, sa han, er dypt subjektiv, fordi oppfatningen av hva som er rettferdighet for israelerne ikke samsvarer med oppfatningen av hva som er rettferdighet for palestinerne (og omvendt). Hvis man vil ha rettferdighet, vil man ikke få fred. Hvis man vil ha fred, må man akseptere å ikke få rettferdighet. Vi må håpe at israelere og palestinere en dag vil finne veien til fred igjen. Det har vært nære på, flere ganger, at de har lykkes.
Denne teksten ble først publisert i Revue Conflits. Den har blitt oversatt fra fransk.
