Ikke-statlige organisasjoner er fortsatt et avgjørende bolverk mot autoritarisme.
I mai 2025, mens jublende folkemengder vaiet rumenske og EU-flagg utenfor rådhuset i București, erklærte Nicușor Dan at «fra i morgen starter Romania på et nytt stadium» etter sin forbløffende presidentseier over den ytre-høyre-nasjonalisten George Simion.
Det som gjorde Dans triumf særlig bemerkelsesverdig, var ikke bare at han slo populismen i en tid med økende autoritarisme, men også hans bakgrunn: Dan, en 55 år gammel matematiker, ble kjent som samfunnsaktivist i kampen mot ulovlige eiendomsprosjekter.
Den nye rumenske presidenten illustrerer et bredere fenomen i den utviklende verden. Dan grunnla Asociatia Salvati Bucurestiul i 2006 og har brukt år på å bevare arkitektonisk arv og grøntområder. Hans reise fra grunnlegger av en ideell organisasjon til president viser både potensialet og farene som sivilsamfunnsorganisasjoner står overfor i dag.
Siste forsvarslinje
Etter hvert som demokratiet trekker seg tilbake globalt, har sivilsamfunnsorganisasjoner fått rollen som demokratiets siste forsvarslinje. Fra gatene i Tbilisi til maktens korridorer i Budapest er ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) i økende grad de eneste vokterne av demokratiske normer i land der pressen er fanget eller kneblet.
Paradoksalt nok er det imidlertid nettopp disse organisasjonene, som en gang varslet frihet i post-kommunistiske stater, som nå møter systematiske kampanjer for å diskreditere og ødelegge dem.
Betydningen av NGO-er for demokratisk styring kan ikke overvurderes. De hjelper offentligheten med å holde øye med om politikere misbruker offentlige midler eller bryter loven. De gjør det mulig for folk å organisere seg og gjøre sine meninger kjent for representantene våre, for eksempel gjennom underskriftskampanjer eller fredelige protester. Og de tar myndighetene til retten når de prøver å frata oss rettighetene våre eller stjele skattene våre.
Les også: NGO-er: Et realpolitisk instrument for statlig innflytelse 🔒
I utviklingsland, der statlige institusjoner ofte er svake eller kompromitterte, fungerer NGO-er som viktige mellomledd mellom borgere og myndigheter og fremmer åpenhet, ansvarliggjøring og samfunnsengasjement.
Den post-kommunistiske fortroppen
Den moderne oppfatningen av NGO-er som demokratiets forkjempere ble formet i smeltedigelen av den post-kommunistiske transformasjonen. Amerikanske givere, inkludert private som George Soros’ Open Society Institute, spilte den mest fremtredende rollen i denne prosessen som de tidligste og mest betydningsfulle kildene til støtte for sivilsamfunnet i postsosialistiske land.
Da Berlinmuren falt, innså vestlige givere at bygging av demokratiske institusjoner krevde mer enn bare konstitusjonelle rammer – det krevde levende sivilsamfunn som kunne holde makten ansvarlig.
Disse organisasjonene beviste sin verdi under demokratiseringene på 1990- og 2000-tallet. NGO-er fremsto som både attraktive partnere og mottakere fordi de kostet langt mindre enn tradisjonell statlig utviklingsbistand.
Enda viktigere var at de leverte resultater. Fra valgobservasjon i Ukraina til antikorrupsjonskampanjer i Polen ble NGO-er ryggraden i den demokratiske konsolideringen i Øst-Europa og den tidligere Sovjetunionen.
Demokratiets vaktbikkjer
I dag, ettersom pressefriheten forvitrer globalt, har NGO-er blitt enda mer avgjørende for demokratisk styring. De fyller flere viktige funksjoner som skiller dem fra tradisjonelle mediehus.
For det første tilbyr de vedvarende påvirkningsarbeid om spesifikke spørsmål, og opprettholder presset på myndighetene lenge etter at nyhetssyklusen har gått videre. For det andre besitter de teknisk ekspertise som gjør dem i stand til å granske komplekse politikkområder, fra valglovgivning til offentlige finanser. For det tredje kan de mobilisere borgere til kollektiv handling på en måte som enkeltjournalister ikke kan.
Valgobservasjon innebærer at ett eller flere uavhengige parter – ofte fra andre land eller NGO-er – følger et valg. Hovedformålet er å vurdere gjennomføringen av valgprosessen basert på nasjonal lovgivning. Denne funksjonen har blitt særlig viktig ettersom autoritære ledere verden over har perfeksjonert kunsten å manipulere valg og samtidig opprettholde et skinn av demokratisk legitimitet.
Bare Carter Center har siden 1989 sendt ut 125 fullstendige og begrensede observasjonsoppdrag i 40 land, og etablert profesjonelle standarder som er tatt i bruk av en rekke andre organisasjoner. Samtidig forbinder Global Network of Domestic Election Monitors over 245 regionale nettverk og individuelle, ikke-partipolitiske borgerobservatørgrupper verden over, og skaper et ansvarlighetsnett som overskrider landegrenser.
«Utenlandske agenter»
Det er nettopp NGO-enes effektivitet som har gjort dem til mål for autoritære regimer. Det mest utspekulerte våpenet i dette angrepet har vært spredningen av «utenlandsk agent»-lover, først introdusert i Russland og nå på fremmarsj globalt.
Den arketypiske loven om utenlandske agenter er Moskvas lov fra 2012 som regulerer virksomheten til ikke-kommersielle organisasjoner som utfører funksjonen som «utenlandsk agent». Vedtatt bare måneder etter Vladimir Putins retur som Russlands president, la loven grunnen for Kremls befestning av autoritarismen.
Les også: NGO-er: Den internasjonale moralens fabrikk 🔒
Disse lovene virker gjennom en kombinasjon av stigmatisering og kveling av byråkratiet. I Russland kan ordet «utenlandsk agent» bare tolkes av offentligheten som «spion» eller «forræder». Til nå har det russiske justisdepartementet stemplet 158 grupper som «utenlandske agenter», domstoler har ilagt store bøter for manglende etterlevelse av loven, og rundt 30 grupper har lagt ned virksomheten i stedet for å bære merkelappen «utenlandsk agent».
Smitten har spredt seg alarmerende over Europa. Ungarns Viktor Orbán har vært særlig aggressiv; regjeringen hans har vedtatt lover som tvinger NGO-er til å merke seg som «utenlandsfinansierte» for å diskreditere arbeidet deres og vende folk mot dem. Til tross for at EU-domstolen fastslo at slik lovgivning er uforenlig med EU-retten, kan forslaget fortsatt endres under den påfølgende parlamentsdebatten; likevel ventes det å gå uendret gjennom, gitt regjeringens store flertall i nasjonalforsamlingen.
Omfanget av disse angrepene går lenger enn lovverket. I Ungarn har Orbán eksplisitt gått til angrep på sivilsamfunnsorganisasjoner og lovet å «stenge Soros-nettverkets finansielle kraner» og oppnå «full eliminering av Soros-nettverket». Etterretningsorganisasjoner har fått i oppdrag å lage svartelister over såkalte utenlandske agenter – et enestående eksempel på at statens sikkerhetsapparat blir brukt mot sivilsamfunnet.
Ytre høyres narrativ
Demoniseringen av NGO-er er en del av en bredere strategi fra ytre høyre for å delegitimere demokratiske institusjoner. Ved å fremstille sivilsamfunnsorganisasjoner som redskaper for utenlandsk innblanding appellerer populistiske ledere til dyptliggende bekymringer om nasjonal suverenitet, samtidig som de svekker de organisasjonene som kan avsløre deres egen korrupsjon og autoritarisme.
Statens påståtte behov for åpenhet som hovedformål kan dermed effektivt ivaretas gjennom eksisterende lovverk som regulerer NGO-er, men disse lovene opprettholdes fordi deres egentlige formål ikke er åpenhet, men kontroll. Slike lover strider mot landenes forpliktelser under internasjonale menneskerettighetslover, men likevel fortsetter de å spre seg.
Retorikken som brukes, avslører den egentlige hensikten. Givere liker å tegne et rent altruistisk bilde av sine finansieringsaktiviteter, som om alt de ønsker er å lindre lidelse i Georgia, Moldova eller Malawi, men autoritære myndigheter fordreier bevisst dette narrativet for å antyde skjulte motiver. Suksessen er tydelig i etterligningen: I Slovakia foreslo det ytre høyre- og pro-russiske Slovakiske nasjonalpartiet (SNS), som nå sitter i regjeringskoalisjonen, en lignende lov i april, særlig rettet mot NGO-er som arbeider med desinformasjon, menneskerettigheter eller politisk ansvarliggjøring.
Trump-effekten
Donald Trumps tilbakekomst til det amerikanske presidentskapet har gitt autoritære ledere over hele verden mot til å trappe opp angrepene på sivilsamfunnet. Trumps retorikk og beslutningen om å fryse utenlandsk bistand har styrket fiendtlige narrativer som allerede ligger til grunn for «utenlandsk agent»-lover i Sentral- og Øst-Europa og har oppmuntret regjeringer i deres offentlige undergraving av disse organisasjonene.
Dette skaper en ond sirkel: Etter hvert som vestlig støtte til sivilsamfunnet avtar, føler autoritære regjeringer seg styrket til å slå hardere ned på NGO-er, noe som igjen svekker de organisasjonene som kunne dokumentert og motarbeidet demokratisk tilbakegang.
Tidspunktet er særlig illevarslende, ettersom de landene som har innført «utenlandsk agent»-lover, enten har «lukket» eller «hindret» handlingsrommet for sivilsamfunnet.
Bærekraftspørsmålet
Angrepene på NGO-er har avdekket en grunnleggende sårbarhet i økosystemet til sivilsamfunnet: overdreven avhengighet av utenlandsk finansiering.
Donasjoner fra internasjonale kilder utgjør over 95 prosent av de økonomiske støttekildene for de fleste NGO-er i mange utviklingsland. Denne avhengigheten gir autoritære myndigheter en bekvem fortelling å angripe disse organisasjonene med, samtidig som den skaper reelle utfordringer knyttet til bærekraft.
Les også: NGO-ene er sentrale i krigen om idéer 🔒
NGO-ers avhengighet av vestlige givere i det globale sør hemmer veksten av selvbærende sivilsamfunn og skaper en legitim kritikk som autoritære krefter utnytter til sine illegitime formål.
Utfordringen er å utvikle lokale finansieringsordninger som kan støtte sivilsamfunnets arbeid uten å bli utsatt for innblanding eller overtakelse fra myndighetene.
Mot robusthet
Sivilsamfunnsorganisasjoner må fortsette å tilpasse seg og utvikle seg. Nøkkelen til overlevelse ligger i å bygge bredere koalisjoner, diversifisere finansieringskildene og vise til konkrete verdier for vanlige borgere. Om flere av deres ledere, som Romanias Dan, kunne bli presidenter, ville det heller ikke skade.
Det internasjonale samfunnet må også trappe opp sin støtte. Tydelige forpliktelser kan bidra til å mobilisere statlig og lokalt engasjement, og slik sikre ressursene, mulighetene og rommet som trengs for å styrke et levende sivilsamfunn. Dette omfatter ikke bare økonomisk hjelp, men også diplomatisk press mot regjeringer som angriper sivilsamfunnsorganisasjoner.
Kampen for sivilsamfunnet er til syvende og sist en kamp for demokratiet selv. NGO-er gjør det mulig for borgere med ulik bakgrunn å lære å arbeide sammen og skape ferdighetene, relasjonene og tilliten som er nødvendige for god forvaltning. Når disse organisasjonene svekkes eller ødelegges, smuldrer fundamentet for demokratisk styring.
Ironien er slående: De samme organisasjonene som bidro til å bygge demokratiet i det post-kommunistiske Europa, kjemper nå for å overleve mot de samme autoritære taktikkene de en gang bidro til å overvinne. Skjebnen deres vil avgjøre om demokratiet overlever den nåværende bølgen av autoritarisme – eller om vi er vitne til slutten på den liberale demokratiske ordenen.
Idealisme eller realpolitikk? Terje Tvedt om bistandens tvetydelige rolle i global geopolitikk 🔒
