Den siste voldsbølgen i Syria er siste steg i en omveltning av regionen.
I en lite gjennomtenkt uttalelse, i stil med den såkalte «skjørtet er for kort»-skolen innen diplomati, fordømte Den europeiske union den pågående volden i Syria og la skylden på angrep «angivelig utført av pro-Assad-elementer, mot midlertidige regjeringsstyrker i kystområdene av Syria og all vold mot sivile.» Dette er selvsagt absurd, ettersom utallige innlegg på sosiale medier nå viser at alawitter og ortodokse kristne er ofre for sterk gjengjeldelsesvold utført av den tyrkiskstøttede syriske HTS-regjeringen. Situasjonen er alvorlig, i den grad at patriarkatet i Antiokia og Synoden i den gresk-ortodokse kirken har oppfordret alle syriske sivile, inkludert sjiamuslimer i minoritetsgrupper, til å søke tilflukt i nærmeste kirke de kan finne; alle kirker og kystklostre tar imot sivile, i tillegg til de russiske basene i Latakia.
I en felles uttalelse på X oppfordret Det gresk-ortodokse patriarkatet av Antiokia og hele Østen, Det syriske patriarkatet av Antiokia og Det melkittisk-gresk-katolske patriarkatet av Antiokia den syriske regjeringen til å skape forhold som «legger til rette for å oppnå nasjonal forsoning blant det syriske folket» og til å «bekrefte Syrias territorielle enhet og avvise ethvert forsøk på å dele landet». På det tidspunktet denne teksten skrives, skal al-Jolani angivelig være invitert til et givermøte av EU.
Syrias skjebne er verken ny eller uforutsett. USAs etterretningsdirektør Tulsi Gabbard var nærmest profetisk under høringen i Senatet, da hun sa: «Jeg har ingen kjærlighet til Assad eller noen diktator. Jeg bare hater al-Qaida. Jeg hater at våre ledere flørter med islamistiske ekstremister og kaller dem ‘opprørere’, slik Jake Sullivan sa til Hillary Clinton: ‘al-Qaida er på vår side i Syria.’ Nå kontrolleres Syria av al-Qaida-avleggeren HTS, ledet av en islamistisk jihadist som danset i gatene 11. september, og som var ansvarlig for drapet på mange amerikanske soldater.»
Les også: Geografisk oversikt: Massakrene på alawittene i Syria
President Donald Trump har gjentatt nøyaktig det samme budskapet. Nylig, med Assads fall, kommenterte han: «USA bør ikke ha noe med dette å gjøre. Dette er ikke vår kamp. La det gå sin gang. Ikke bland dere inn!» Tidligere, i et CNN-intervju fra 2015, sa han: «Problemet i Syria er at vi ikke har noen anelse om hvem den andre siden er. Kanskje vi har det bedre med Assad. Vi gir opprørerne våpen og ammunisjon, men for meg ser Assad bedre ut enn den andre siden.» Visepresident J.D. Vance uttrykte det samme i en nå slettet melding.
Likevel er det en skjult dynamikk mellom EU og Syria som kan få langsiktige konsekvenser for både europeisk og amerikansk sikkerhet: Tyrkia er blitt normalisert i EU, noe som har alvorlige følger for EU-prosjektets bredere ideologiske mål om å fremstå som en samlet strategisk enhet. Tyrkia er den makten som har tjent mest på uroen som strekker seg fra Svartehavet til Middelhavet og Egeerhavet.
Landet har nå sin største innflytelse i Armenia og Syria, etter å ha beseiret sin erkerival Russland i begge områder gjennom stedfortrederkrig til en enorm økonomisk kostnad for seg selv. De interne forholdene i Tyrkia har gått tilbake til sin tradisjonelle autoritære struktur. «Erdogan har vist at han ikke er interessert i å opprettholde et skinn av konkurrerende valg. I stedet søker han en slags autokratisk styreform i likhet med Putin, et system uten reell opposisjon og uten overraskelser i valg,» antyder et essay i Foreign Affairs. Men i utenrikspolitikken står Tyrkia muligens i sin beste forhandlingsposisjon overfor Europa.
Ettertraktet av polakkene, EU-ambassadørene og franskmennene, er Tyrkia den eneste stormakten i de østlige delene av kontinentet som på egen hånd kan være et bolverk mot russisk revansjisme. Til gjengjeld vil det være naturlig for Ankara å kreve mest mulig fra Europa. Man trenger ikke være utenrikspolitisk realist for å se at den nye alliansen ikke vil være gunstig for Hellas, Kypros eller Armenia, og at den kan bryte den pan-europeiske solidariteten som oppsto som reaksjon på Vances tale under sikkerhetskonferansen i München. Tyrkia vil ikke gi vern til Europas sørøstlige flanke uten å få noe tilbake.
Et tegn på hva som kan komme, sees i hvordan lokale makter sikrer seg på flere hold: En fersk rapport viste at Armenia erklærte seg villig til å knytte Tyrkia og Aserbajdsjan sammen gjennom strømnett, veier, jernbaner og rørledninger, samtidig som Hellas har begynt å klage til Frankrike over våpensalg til Tyrkia.
Les også: Syrias alawittiske minoritet står i fare for utslettelse 🔒
I et nylig intervju sa John Mearsheimer at en full tilbaketrekning fra NATO vil splitte Europa i stedet for å styrke EU. Jeg er tilbøyelig til å være enig. En nøye gjennomgang av intervjuet belyser to uskrevne realistiske forutsetninger: USA er bedre beskyttet av geografien og kulturelt mer ensartet. En amerikansk tilbaketrekning vil ikke bety en relativ ulempe for USA, men snarere en relativ maktvekst, fordi eldre, dypere og mer nedarvede europeiske splittelser uunngåelig vil vende tilbake når det hegemoniske limet som holdt dem i sjakk, fjernes.
Amerikansk hegemoni har ikke bare ført til at protektoratene tar ting for gitt, men også at de glemmer hva det innebærer å leve under andre hegemoniske eller imperialistiske makter og deres etablerte orden. Enten det er på godt eller vondt, vil de bli minnet om det når den amerikanske beskyttelsen trekkes tilbake.
Amerikanske interesser i deler av Europa er strategiske, ikke ideologiske. De avhenger først og fremst av geografi. Det spiller ingen rolle hvilket land som styres av hvem, men snarere hvilken region og arena som er viktig, og hvilken alliert som kan dele byrden i den aktuelle sammenhengen. Ting utvikler seg så raskt at det er vanskelig å følge med, men den raske polske og franske tilnærmingen til Tyrkia for å balansere russerne, på bekostning av eldre fransk-greske relasjoner, viser at Mearsheimers spådom om en splittelse i EU kan få stor betydning. Vi opplever en omforming av verdensordenen som vanligvis bare skjer med århundrers mellomrom.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
Fra jihad til inklusiv politikk? HTS-lederen forfører Vesten med falske løfter
