I en tid der suverene stater utfordres av globale krefter, kan Carl Schmitts ideer om geopolitikk virke foruroligende aktuelle. Spørsmålet er om vi ser konturene av hans “store rom”-teori i dagens verdensorden.
Dette syvende del av Geopolitikas artikkelserie om verdenshistoriens fremste geopolitiske tenkere. For en oversikt over de tidligere artiklene, se her.
I stor grad oversett av dem som studerer geopolitikkens opprinnelse, siden de helst ikke vil legge til enda en nazist i et allerede lite flatterende galleri av grunnleggere, har likevel Carl Schmitt (1888–1985) sin naturlige plass i denne fagretningen. Tenkningen hans bygger nemlig på en romlig tydeliggjøring av politiske realiteter og har som mål å utforme en ny geopolitisk orden, som skal avløse den han mener er i ferd med å dø ut, nemlig systemet dominert av territorialstater.
Carl Schmitt ble født i 1888 i Plettenberg i Westfalen i en katolsk familie. Han studerte jus ved universitetet i Strasbourg, der han tok doktorgraden i 1910. Deretter innledet han en fremgangsrik karriere som jurist, og i 1933 fikk han professoratet i offentlig rett ved universitetet i Berlin. Samme år, den 1. mai, meldte han seg inn i nazipartiet etter oppfordring fra kollegaen Martin Heidegger. Schmitt, som omtalte seg selv som en «radikal antisemitt», ble utnevnt til statsrådgiver og støttet Hitlers politikk med sine juridiske skrifter. Selv om partiet satte ham til side i 1936, tok han aldri avstand fra sitt tidligere engasjement.
Da Schmitt falt i unåde, førte det til at forskningen hans skiftet fokus. De innenrikspolitiske temaene, som nå var for sensitive, ble gradvis lagt bort til fordel for spørsmål knyttet til internasjonal politikk. Schmitt, som ble frikjent av Nürnberg-domstolen, mistet stillingen ved det tyske universitetet, men underviste en tid i Franco-Spania. Han viet siste del av livet sitt til å skrive et stort verk, både i omfang og i tverrfaglig bredde. Her inntar geopolitikken en viktig plass, selv om han aldri selv brukte den betegnelsen. En kort gjennomgang av hans omfattende intellektuelle løpebane, som begynte under keiser Wilhelm II og ble avsluttet under Helmut Kohl, viser dette tydelig.
Atskillelsen mellom det statlige og det politiske
Schmitt skiller mellom det politiske og staten. Han hevder at staten bare er én måte å organisere politikk på – den har ikke alltid eksistert og vil heller ikke vare evig. Derfor ser han «statlighet» (Staatlichkeit) som et historisk fenomen. Denne tesen, som er utviklet i en rekke tekster, står sentralt i boka han ga ut i 1927 om Begrepet om det politiske (Der Begriff des Politischen), særlig i den endelige utgaven fra 1932.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
