Assad-regimets plutselige fall kan markere slutten for Syrias grenser slik de ble trukket opp i Sykes-Picot-avtalen fra 1916. Opprettelsen av en alawittisk stat kan ligge i kortene.
Den syriske borgerkrigen har fundamentalt endret landets geopolitiske landskap, skapt grunnlag for fragmentering og åpnet for nye maktsentre. Et av de mest sannsynlige scenariene er opprettelsen av en alawittisk stat i kystregionen vest for Alawittfjellene – en utvikling med potensielt vidtrekkende regionale og internasjonale konsekvenser.
Alawittfjellenes geografiske og strategiske betydning
Alawittfjellene, også kjent som Ansariyah-området, strekker seg parallelt med Middelhavskysten og danner en naturlig barriere mellom kyststripen og Syrias indre. Fjellene har en gjennomsnittlig høyde på 1200 meter og topper på over 1500 meter. Selv om terrenget ikke er ugjennomtrengelig, vanskeliggjør det fremrykking betydelig og gir sterke defensive fordeler. Carl von Clausewitz’ prinsipp om «forsvar som den sterkeste formen for krig» passer godt her, hvor geografien forsterker forsvarsevnen.
Vest for disse fjellene ligger kystbyene Latakia, Tartus og Baniyas, som utgjør en kompakt region med en særegen befolkningssammensetning. Regionen dekker 8 000–10 000 kvadratkilometer og har 3–4 millioner innbyggere. Omtrent 60–70 % er alawitter, med kristne, drusere og sunnimuslimer som minoriteter. Med den vedvarende sekteriske volden i Syria kan kristne, som trues i sunnimuslimske områder, søke tilflukt i en slik stat.
Områdets geografiske fordeler inkluderer forsvarsevne, tilgang til Middelhavet og tilgang på vannressurser – avgjørende faktorer for en levedyktig stat.
Historiske eksempler og sammenlignbare modeller
Historien gir innsikt i hvordan stater basert på etnisk eller sekterisk identitet har oppstått og overlevd:
Taiwan:
Etter den kinesiske borgerkrigen etablerte Chiang Kai-shek et de facto uavhengig Taiwan, beskyttet av amerikansk støtte og geografisk isolasjon. På lignende vis kan en alawittisk stat dra nytte av eksterne allianser og sin kystnære isolasjon.
Abkhasia:
Abkhasia løsrev seg fra Georgia med støtte fra Russland, som viser hvor viktig stormaktsbeskyttelse er for små, omstridte staters overlevelse.
Den alawittiske staten på 1920-tallet:
Under det franske mandatet eksisterte en kortvarig alawittisk stat rundt Lattakia, men den manglet infrastruktur, organisering og internasjonal støtte til å overleve.
Disse eksemplene understreker betydningen av ekstern støtte og geografisk forsvarlighet for staters overlevelse.
Rollen til regionale og globale makter
En alawittisk stat vil endre Midtøstens geopolitiske balanse og vekke interesse fra både regionale og globale makter.
Russlands rolle:
Russlands marinebase i Tartus viser at landet har viktige strategiske interesser i regionen. En permanent alawittisk stat kan sikre Russlands tilstedeværelse i det østlige Middelhavet. Med et enklavelignende område, tilsvarende Kaliningrad i Europa, kan Russland oppnå en varig strategisk posisjon i regionen.
Les også: Kurdistan: Mellom håp og fornyelse 🔒
Iran og fremtidige scenarier:
Selv om Iran har sekteriske bånd til alawittene, kan geografisk isolasjon og begrenset tilgang via Irak svekke Irans innflytelse. Etter hvert kan andre makter som Russland eller Kina fylle tomrommet.
Kina:
Kinas belte-og-vei-initiativ kan se en alawittisk stat som et strategisk fotfeste ved Middelhavet. Men uten bedre forbindelse til innlandet vil statens nytte for Kina imidlertid forbli begrenset.
Israel og Vesten:
Fra Israels perspektiv kan en alawittisk stat fungere som en buffer mot sunnimuslimske jihadistgrupper. Men dersom staten knytter seg for tett til Iran eller Russland, kan den bli en sikkerhetsutfordring. Vesten, særlig USA, kan velge å samarbeide pragmatisk med en alawittisk stat for å motvirke radikale sunni-grupper og bidra til regional stabilitet.
Utfordringer og muligheter for en alawittisk stat
Defensive styrker
Alawittfjellenes forsvarsmessige geografi gir betydelige militære fordeler. Erfaringer fra Afghanistan på 1980-tallet viser hvor vanskelig det er å overvinne godt forsvart fjellterreng. For grupper som Hay’at Tahrir al-Sham (HTS), som mangler betydelig luftmakt, vil et angrep gjennom dette området trolig bli en langvarig og kostbar operasjon.
Økonomisk levedyktighet
Den økonomiske bærekraften til en alawittisk stat vil møte store utfordringer. Selv om tilgang til Middelhavet gir potensial for handel, kan mangel på naturressurser og avhengighet av ekstern støtte undergrave langsiktig overlevelse. Samarbeid med regionale aktører som Egypt, eller til og med indirekte kontakt med vestlige makter, kan være nødvendig for å sikre økonomisk funksjonsevne.
Sekterisk og sosial dynamikk
Å samle den alawittiske befolkningen under en stabil politisk struktur er avgjørende. En sekulær og inkluderende styringsmodell, som Tyrkia før år 2000, kan tiltrekke seg minoriteter som kristne og drusere, og dermed styrke statens indre stabilitet. Manglende enighet om en slik modell kan skape interne splittelser og undergrave statens stabilitet.
Assads strategiske overveielser
For president Bashar al-Assad kan det være en pragmatisk siste utvei å trekke seg tilbake til det alawittiske kjerneområdet. Å beholde tittelen «President for den syriske arabiske republikken» vil bevare en symbolsk nasjonal enhet, selv om det faktiske styret samles rundt den alawittiske enklaven.
Nøkkeltrinn for konsolidering
- Militær befestning:
Styrke de defensive posisjonene i Alawittfjellene for å motstå langvarige opprørsangrep. - Diplomatisk engasjement:
Sikre støtte eller stilltiende aksept fra aktører som Russland, Kina og potensielt Egypt, som kan megle med vestlige makter. - Økonomisk strategi:
Utnytte kysttilgang for handel og søke investeringer eller bistand fra allierte. - Befolkningsintegrasjon:
Oppmuntre truede minoriteter til å migrere inn i området for å styrke statens demografiske grunnlag.
Fremtidige scenarier og implikasjoner
Regional stabilitet
En alawittisk stat kan fungere som en buffer mot sunnimuslimske jihadistgrupper og bidra til stabilitet i deler av det østlige Middelhavet. Samtidig kan den forverre sekteriske spenninger, spesielt i områder med sunnimuslimsk majoritet.
Stormaktsrivalisering
Russland, Kina og Vesten vil trolig konkurrere om innflytelse over en potensiell alawittisk stat. Statens tilknytning – enten til Russland og Iran eller til vestlige makter – vil ha stor innvirkning på den regionale maktbalansen.
Les også: Amfetaminets mørke vei fra Syria til Midtøsten 🔒
Konklusjon
Opprettelsen av en alawittisk stat er fortsatt spekulativ, men ikke utenkelig, som et mulig utfall av Syrias langvarige borgerkrig. Geografisk forankret i Alawittfjellene og Middelhavskysten, vil en slik stat være sterkt avhengig av ekstern støtte og strategisk diplomati for å overleve. Den kan bidra til stabilitet i et splittet Syria, men også bli et brennpunkt i Midtøstens geopolitiske rivalisering.
Som Machiavelli bemerket: «Krig er rettferdig når den er nødvendig; våpen er tillatt når det ikke finnes noe håp utenom våpen.» For alawittene kan veien til en egen stat avhenge av deres evne til å navigere i krysningspunktet mellom geografi, demografi og stormaktspolitikk.
Referanser
Clausewitz, Carl von. On War. Princeton University Press, 1989.
Hinnebusch, Raymond. Syria: Revolution from Above. Routledge, 2002.
Luttwak, Edward. The Grand Strategy of the Roman Empire. Johns Hopkins University Press, 1976.
Rogan, Eugene. The Arabs: A History. Basic Books, 2009.
Zürcher, Erik Jan. Turkey: A Modern History. I.B. Tauris, 2004.
United Nations High Commissioner for Refugees (UNHCR). «Syria Regional Refugee Response.» Data Portal, 2024.
U.S. Department of Defense. «Annual Report on Military Power: Middle East.» 2023.
Denne teksten har blitt oversatt fra engelsk.
