I det stadig skiftende landskapet i moderne krigføring, der droner som koster knapt noen tusen dollar kan skade eller til og med ødelegge kostbare og sjeldne våpensystemer, må hærene takle en ny utfordring: å nøytralisere ubemannede luftfartøy som ofte er enkle, men taktisk fryktinngytende, på en effektiv måte og til en akseptabel pris.
Bruken av slike droner har blitt stadig vanligere i krigsområder verden over: I april 2024 gjennomførte Iran et direkte angrep mot Israel ved å sende ut en sverm av droner og kryssermissiler; i Ukraina har de væpnede styrkene nylig angrepet russisk territorium med selvmordsdroner som ble skutt opp fra skipscontainere og dermed omgått klassiske forsvarssystemer; i Jemen har houthiene siden 2023 økt antallet angrep mot maritime og regionale mål med angreps- eller rekognoseringsdroner. I denne sammenhengen, preget av rask spredning og økende raffinement, viser de klassiske luftvernløsningene seg å være utilstrekkelige mot trusler som er både diffuse og smidige.
Det er i denne konteksten at Advanced Precision Kill Weapon System, eller APKWS, gjør seg gjeldende. Systemet er utviklet av BAE Systems for å forvandle enkle 70 mm raketter til presisjonsammunisjon. Opprinnelig ble det laget for å gi amerikanske helikoptre en rimelig presisjonskapasitet, men i dag fremstår APKWS som et førsteklasses verktøy i kampen mot spredningen av lette droner.
Utviklingen av APKWS
Programmet har sitt opphav på 2000-tallet og sprang ut av et konkret operativt behov: å gi angrepshelikoptre og lette støttefly tilgang til et presisjonsvåpen som både var rimelig og hadde begrenset sprengkraft. I Irak og Afghanistan ble helikoptre som AH-64 Apache og UH-1Y Venom ofte brukt til å slå ut mål av lav taktisk verdi – som pickup-biler, bombekasterlag eller enkeltpersoner i strid. Å bruke et Hellfire-missil under slike forhold var økonomisk uforsvarlig og militært uforholdsmessig. APKWS ble derfor utformet som et kompromiss: De tallrike Hydra 70-rakettene i det amerikanske arsenalet ble utstyrt med en styremodul plassert midt i prosjektilet for å gi målrettet presisjon. Våpenet beholder enkelheten og kostnaden til den opprinnelige raketten, samtidig som det oppnår kirurgisk presisjon takket være laserpeking.
Les også: Droner i fokus: Muligheter og utfordringer for fremtiden 🔒
Systemet bygger på sensorer integrert i vingene som kan fange opp den reflekterte laserstrålen fra målet. Denne løsningen øker ikke vekten på missilet og er umiddelbart kompatibel med eksisterende utskytningssystemer. Systemet er likevel ikke et «skyt-og-glem»-våpen: Det krever menneskelig involvering på flere nivåer – både i målpeking og i beslutningen om å skyte – noe som gjør det til et semiaktivt og ikke-autonomt våpensystem. Det er nettopp denne enkle utformingen som bidrar til lavere kostnad og vekt.
APKWS er omtrent 1,9 meter langt, veier rundt femten kilo og har en rekkevidde på fem kilometer fra en bakkeplattform og opptil elleve kilometer fra et luftfartøy. Det kan utrustes med ulike stridsladninger, blant annet konvensjonelle sprenghoder eller sprenghoder med nærhetsbrannrør. Våpenet er kompatibelt med mange plattformer, deriblant F-15, samt sjø- og bakkebaserte utskytningssystemer.
Den massive fremveksten av billige droner fra midten av 2010-tallet, enten de er kommersielle, militære eller hjemmesnekrede, har endret den taktiske balansen. Fra Libanon til Donbass og via houthienes angrep i Rødehavet har disse små flyene etablert seg som plattformer for etterretning, trakassering og til og med direkte angrep. Deres evne til å overbelaste eksisterende forsvar og deres lave produksjonskostnader har avdekket en strukturell ubalanse: Klassiske luftvernmissiler, som er kostbare og utviklet for større mål, passer dårlig til denne nye trusselen. I denne sammenhengen ble APKWS revurdert for bruk i anti-drone-oppdrag, spesielt mot farkoster som veier fra 500 til 600 kg.
Operativ rolle
Det er flere nøkkelfaktorer som gjør systemet effektivt i denne rollen: moderat pris, høy presisjon takket være laserstyring, plattformfleksibilitet og begrenset sprengkraft, noe som er viktig ved avskjæringer over tett befolkede områder. Bruken kan organiseres i et samarbeidsoppsett mellom to plattformer: Én enhet peker ut målet med en laserpeker (soldat på bakken, observasjonsdrone eller helikopter med sensor) og en annen skyter prosjektilet. I nyere tester har man brukt både bærbart utstyr for målretting og integrerte systemer, med gode resultater mot små luftmål.
Les også: USA holder tilbake anti-droneteknologi fra Ukraina
Ute i feltet finnes flere nyere eksempler som bekrefter den økende bruken av APKWS mot droner. I Rødehavet har enkelte fartøyer i US Navy, som USS Carney, brukt dekksmonterte utskytingssystemer med disse missilene for å skyte ned innkommende droner. I Irak og Syria har amerikanske spesialstyrker montert APKWS på lette taktiske kjøretøy for å skyte ned iranske droner eller tilsvarende. Den amerikanske hærens luftavdeling har på sin side brukt Apache-helikoptre, der målene enten ble pekt ut av helikoptrets egne sensorer eller av bakkemannskap, særlig avanserte luftkontrollører.
For å øke effekten ytterligere mot små droner eller mål med uforutsigbar bane, er APKWS nylig utstyrt med nærhetsbrannrør. Dette gjør at stridshodet detonerer på kort avstand fra målet, noe som øker sannsynligheten for nøytralisering uten direkte treff. Flere andre forbedringer er underveis, som integrasjon på modulære bakkebaserte plattformer, økt bruk i autonome maritime systemer og kobling til målsøkere støttet av kunstig intelligens.
Sammenlignet med andre løsninger skiller APKWS seg ut ved å kombinere presisjon, lav pris og fleksibel bruk. Coyote Block 2, som er mer avansert, tilbyr autonom avskjæring, men til en høyere kostnad. Iron Dome-systemet er effektivt, men er utviklet for ballistiske trusler og mindre egnet til å håndtere droner – selv om den nylig tilførte laserkapasiteten (Iron Beam) har styrket systemets samlede ytelse. Når det gjelder forstyrringssystemer som Dronebuster, er de ikke-dødelige og sårbare for dronenes elektroniske beskyttelse. APKWS inngår derfor i en logikk med komplementære, flerlagede forsvar, og gir styrkene et enkelt, raskt og effektivt verktøy i en rekke situasjoner.
Tilpasning av våpenet
APKWS er et godt eksempel på tilpasning av eksisterende våpen til utfordringene på den moderne slagmarken. Det erstatter ikke tunge eller strategiske systemer, men fyller et kritisk tomrom mellom lette, ikke-dødelige forsvar og kraftige missiler. I en krig som blir stadig mer smidig, preget av spredning, metning og taktisk innovasjon, tilfører systemet ofte det som mangler: den rette ammunisjonen, til rett tid, mot rett mål. Stater må likevel være i stand til å gjennomføre slike våpenprosjekter raskt og kostnadseffektivt – ved å oppgradere eksisterende systemer med tilgjengelig teknologi – innenfor et rimelig budsjett og på kort tid, fra behovet oppstår til våpenet er klart for bruk.
Krigføring med droner: Fremtidens slagmark i full utvikling 🔒
