Det er kynisk og grusomt å gi falske løfter til Ukraina om et NATO-medlemskap som aldri vil komme.
Utenriksminister Antony Blinken gjentok at Ukraina en dag vil bli med i NATO. Det er en meningsløs, nesten teologisk gest – praktisk talt hedensk hymnesang på dette tidspunktet. Blinken vet at hans løfte er usant. Europeiske allierte vet det er usant. Flertallet av amerikanere bryr seg enten ikke om Ukraina eller er aktivt imot ytterligere engasjement i Europa. Republikanerne er et forandret parti, som er tydelig fra tordnende svar fra republikanske senatorer. Senator J.D. Vance fra Ohio tvitret:
«Dette er helt uansvarlig. Ukraina bør ikke bli med i NATO, og å invitere dem under en krig er å invitere vår nasjon inn i krigen. Vil du ha amerikanske bakkestyrker i Ukraina? Hvis ikke, må vi motsette oss ideen om at Ukraina skal bli med i NATO.»
Senator Lee gjentok følelsen, og twitret: «NATO kan ha Ukraina. Eller USA. Men ikke begge.»
Det er selvfølgelig dypt kynisk å dingle NATO-gulroten foran Ukraina, spesielt når NATO ikke lot dem bli med etter Bukaresti-toppmøtet og ikke vil i fremtiden. Argumentet går ut på at NATO-medlemmer vil ønske Ukraina velkommen bare når de har løst sitt eksisterende sikkerhetsproblem, dvs. bli med i en forsvarsallianse når behovet for forsvar er over. For enhver fornuftig person høres dette absurd ut – det ville bety at sikkerhetsproblemet ikke vil bli løst i dette livet, og det vil fortsette å være en frossen konflikt. Russland har ingen insentiv til å avslutte den ulmende konflikten i Ukraina med mindre ukrainsk nøytralitet er juridisk garantert, og vil fortsette å blø Ukraina tørr til det ikke er flere menn igjen å kjempe.
Les også: Hvorfor amerikanere burde bli skremt av Mark Rutte som NATOs generalsekretær
Å argumentere mot ubegrenset utvidelse av NATO og EU går imot liberal teologi og den nåværende raison d’être for begge organisasjonene. Å si åpent at det ikke vil være noen utvidelse og klubben vil forbli lukket, fordi (til tross for svakhet) Russland er en stor makt og russisk tause veto i hennes bakgård betyr noe, vil være det samme som å innrømme at normer er tull, verden er anarkisk, realisme er fortsatt den beste veien til likevekt og stor makt fred, historien har ikke endt, og bare store makter betyr noe i utenrikspolitikken – som er å si, alt er som det alltid har vært.
Å innrømme det offentlig er forbudt, uansett hvor sant det er. Derfor all denne mangelen på sammenheng fra en administrasjon som argumenterer med at USA ikke vil sende tropper til Ukraina og starte en tredje verdenskrig, samtidig som de argumenterer med at USA vil være traktatbundet til å forsvare Ukraina en dag og risikere en tredje verdenskrig. Det gir ingen mening, men slik er den nåværende storstrategien til verdens fremste stormakt.
Naturligvis er dette tullet rent for innenlandsk forbruk. Likevel er resultatet en fortsettelse av falskt håp for Ukraina og Georgia, noe som kan føre til deres utryddelse som stater. Det vil ikke komme noen NATO-kavaleri over åsene (selv om det ikke er for mangel på forsøk av noen). Det beste vi kan gjøre er å søke et kompromiss som gjør Ukraina og Georgia til nøytrale buffere, lik Østerrike under den kalde krigen. Men for det trenger Washington dristigere ledelse for å innrømme noen harde sannheter og yte noe strategisk sammenheng.
Denne innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
