Stater blir noen ganger født, noen ganger grunnlagt, men det finnes også dem som ikke bygges – de plasseres med hånden på et skrivebord. Somaliland er nettopp derfor mindre en stat enn et problem det er plantet et flagg på.
På kartet er det et område, i terrenget en base, på forhandlingsbordet et kort, og i mentale kart et permanent produksjonssenter for ustabilitet. Sett fra militærgeografiens ståsted er Somaliland ikke først og fremst en politisk organisme som utøver klassisk suverenitet, men snarere et geopolitisk redskap, et logistisk ledd, et fremskutt observasjonspunkt i kampen om sjøherredømme.
Det vi kaller en stat får mening i skjæringspunktet mellom befolkning, territorium, legitimitet og evnen til å ta selvstendige beslutninger. I Somaliland er ingen av disse fire elementene selvstendige; i realiteten er de alle forlengelser av en annen makt: Hvis et område ikke kan bestemme sin egen skjebne, er det området allerede innlemmet i andres krigsplaner.
De apparatene som skal skape den kommende faren, har gradvis begynt å adlyde sin eier. Somaliland, som ensidig har erklært uavhengighet, ble anerkjent av Israel, og flørten begynte. Det er ikke vanskelig å forutse at de snart vil sende ambassadører til hverandre og inngå militære avtaler.
Denne strukturen lener seg politisk på Israel, økonomisk på De forente arabiske emirater, infrastrukturelt på kinesiske investeringer og amerikansk bistand. Denne tilstanden av flerfoldig avhengighet er ikke tilfeldig; tvert imot er den et kjennetegn ved moderne stedfortrederkriger.
Mackinders Heartland-teori pekte på det 20. århundrets landdominans, mens Mahan i dag får sin sjømaktsteori skrevet på nytt gjennom de trange passasjene fra Bab el-Mandeb til Suez – og det er dette man ikke må overse. Man burde åpne verdenskartet minst én gang i uken og sett nåler på verdens problemområder. Ingen av dem er tilfeldige; de er naturlige arenaer for geopolitisk maktkamp.
Et fremskutt tårn
I dette nye sjakkspillet om sjøherredømme er Somaliland ikke en bonde, men et fremskutt tårn. For i moderne krigføring er det ikke lenger frontlinjene som avgjør, men logistikkårer, energioverganger og korridorer for påvirkning. Dette vil vi utdype og videreutvikle kontinuerlig i lys av andre utviklinger, for mange lignende «tårn» blir nå etablert.
Les også: Opprettelsen av ny somalisk delstat åpner et usikkert kapittel på Afrikas horn
Det overraskende er dette: Somaliland-spørsmålet er for globalt til å forklares med somalisk innenrikspolitikk alene, og for regionalt til å forklares utelukkende med Israels sikkerhet. For det egentlige målet er det houthi-kontrollerte Jemen. For det er herfra, midt i den islamske verden, de mest uanstrengt sender raketter og droner mot Israel – og det med svært begrensede ressurser.
For Israel handler dette prosjektet om å omringe, innsnevre og kontrollere presset som houthiene har skapt i Rødehavet. I militærgeografien kalles dette å etablere et område med indirekte press. Direkte intervensjon er kostbar, synlig og risikofylt. Baser etablert gjennom skallkonstruksjoner gir derimot både mulighet for benektelse og et vedvarende press. Det er nettopp denne funksjonen Somaliland fyller.
Moderne imperier okkuperer ikke territorium; de produserer kriser. De planter ikke flagg, de etablerer avhengighet. Israels tilstedeværelse på Afrikas horn er ikke ny. Nettverket av relasjoner som siden 1960-tallet har blitt bygget via Etiopia, Eritrea og Sør-Sudan, blir i dag i realiteten befestet på nytt gjennom Somaliland.
Assab og Dahlak-øyene i Eritrea har lenge hatt en plass i Israels sikkerhetsarkitektur i Rødehavet. Somaliland er det manglende leddet i denne kjeden. Herfra er det selvsagt mulig å nå Jemen – og det er nettopp målet. Herfra kan iransk innflytelse overvåkes, herfra kan handelsstrømmen mot Suez presses. Herfra er det også mulig å kontrollere handelen i Persiabukta, som er hjertet i Middelhavs- og energigeografien, like som handelen mellom Kina og Middelhavet kan overvåkes. I tillegg fungerer området som en mellomliggende forsynings- og transittlinje for India.
I militærgeografien kalles det Israel gjør gjennom Somaliland-prosjektet for «fordelen ved fremskutt utplassering». I statsvitenskapelig litteratur er betegnelsen klarere: Dette kalles en klient- eller satellittstat.
Storstrategi
Israels tilnærming til det større Midtøsten er uhyre systematisk, der hvert land i regionen brukes som et eget verktøy. For å svekke Iran: et uavhengighetshungrig Balutsjistan og kurdiske separatister; mot Tyrkia og Syria: kurdiske korridorer; mot Somalia: Somaliland. Alt dette er strategiske sprekker som kan se ut til å være uavhengige av hverandre, men som i realiteten springer ut av samme sentrum. Jo mer et område splittes, desto mer sentralisert blir den styrende fornuften.
At Somaliland i dag markedsføres som en «stabilitetsøy», er en velkjent påvirkningsoperasjon i militærgeografien. Stabilitetsretorikk er ofte sminke på frosne konflikter. For reell stabilitet er bare mulig med en politisk organisasjon som kan ta egne beslutninger. Enhver struktur som holdes oppe av ytre støtte, er den som kollapser først i en krisesituasjon.
Historien er full av eksempler. Manchukuo, skapt ved innløpet til andre verdenskrig, var Japans fremskutte utpost i Kina… Sør-Vietnam var USAs barriere i Asia. Sør-Sudan var et håp produsert i Afrika, men en importert stat. Alle delte samme skjebne: de hadde flagg, men ingen suverenitet.
Les også: Sudan i kryssilden mellom Tyrkia og Emiratene 🔒
Det stopper ikke der. Det mest iøynefallende er at Somaliland ikke bare posisjoneres som et forsvarsområde, men også som et angrepsområde. I tiden som kommer er sannsynligheten svært høy for at Somaliland-baser vil bli brukt i Israels direkte eller indirekte operasjoner mot Jemen. Dette vil lette presset i Rødehavet, men samtidig sette Somalia inn i en permanent sirkel av sårbarhet og geopolitisk ustabilitet.
Enhver stedfortrederstruktur svekker hovedkroppen, og enhver vasallstat bidrar til å forsterke krigen som føres i bakgrunnen. Enhver løgn som bygges for å rettferdiggjøre krig, blir avslørt når tiden er inne. Somalilands eksistens i dag er derfor ikke bare resultatet av et geopolitisk valg, men også av interessene til land som tjener på at det eksisterer.
Tyrkia kunne fra første stund ha vært til stede i Somaliland og støttet utbryterprovinsen. I stedet valgte Ankara å støtte den legitime somaliske regjeringen i Mogadishu. I realiteten var regjeringens autoritet begrenset til hovedstaden og en smal kyststripe, men støtten til den legitime regjeringen var både viktig og prinsipiell. Det samme gjorde Tyrkia i Libya. Der ble Haftars forsøk – støttet av Egypt og De forente arabiske emirater – på å styrte den legitime regjeringen ved å etablere en parallell regjering i Tobruk, stanset av Tyrkias inngripen. Situasjonen er fortsatt uløst.
Å forstå hvorfor De forente arabiske emirater fører en geopolitikk som er samordnet med og til fordel for Israel, krever ærlig talt mer enn bare kunnskap om geopolitikk og politisk geografi. Men én ting er sikkert: Israel og De forente arabiske emirater bryter med Midtøstens etablerte politiske spilleregler.
I militærgeografien er det imidlertid like viktig at et område mentalt «normaliseres» av andre aktører, som at det kontrolleres fysisk. At Somaliland gradvis presenteres i internasjonal offentlighet som et «fait accompli», er nettopp et resultat av denne påvirkningsingeniørkunsten. Som Edward Soja[1] påpekte i sin vektlegging av rommets sosiale produksjon, er rom ikke bare et fysisk fenomen, men også noe som skapes gjennom språk og fortellinger.
Mens Somaliland retorisk formes som en stat, befestes det i realiteten som en «fremskutt utpost». Over tid kan vi derfor forutse at Somaliland vil dukke opp i internasjonale skjønnhetskonkurranser og at det vil bli fremstilt både som en vennlig stat og et offer i Hollywood-filmer.
Konflikt og krig
Men slike geopolitiske strukturer er ofte de mest sårbare, fordi det i en krise er uklart hvem som vil beskytte den – og hvem som vil trekke seg. Jo flere støttespillere en stat har, desto mindre er den seg selv. Etter hvert som støtten øker og vedvarer, begynner man derfor å snakke om selve statens eksistens som en satellitt eller proxy. Nettverket av relasjoner og sjakkspillet på Afrikas horn peker mot at det vil flyte mer blod i denne regionen av verden i tiden som kommer.
De forente arabiske emiraters rolle kan ikke overses. Når Emiratene bygger havner, rullebaner og logistiske knutepunkter i Somaliland, legger de i realiteten et infrastrukturelt grunnlag på vegne av regionale makter, ikke for seg selv. Kinesiske infrastrukturinvesteringer og amerikansk sikkerhetsbistand fullfører denne flerlagsavhengigheten. Dermed bindes Somaliland ikke til ett sentrum, men til en koalisjon av interesser. Dette er annerledes enn klassisk kolonialisme; i dag er det ikke territorium, men tilgang som er avgjørende.
Det overraskende er at denne strukturen ikke bare undergraver Somalia, men også skjerper de geopolitiske spenningene på hele Afrikas horn: Etiopias søken etter havtilgang, Eritreas skjøre balanse, Djiboutis geografi fylt av utenlandske baser… Somaliland er som en kile plassert midt i dette regnestykket.
La oss huske Carl Schmitts skille mellom land og sjø: Sjømaktens innflytelse på land er ikke direkte, men omringende. Somaliland er nettopp en del av denne omringingsstrategien – mot Jemen, mot Iran, og på lengre sikt også mot Tyrkias og Qatars innflytelse i Afrika.
Les også: Hornet i halvmånen: Tyrkia og Øst-Afrika 🔒
Historien gir mange eksempler. Britenes mandatsystemer i Midtøsten ble også markedsført med løfter om «stabilitet»: Jordan, Irak, Kuwait … Alle var i utgangspunktet buffersoner. Forskjellen er at disse strukturene over tid kunne utvikle egne politiske identiteter. For Somaliland er en slik mulighet svak. Hvorfor? Fordi krisene rundt ikke er på vei til å ta slutt, men tvert imot i ferd med å eskalere.
I moderne stedfortrederkriger er fred uønsket fordi fred undergraver legitimiteten til skallkonstruksjonene. Maktens aritmetikk drives ofte av skitne trekk, og kriger tar i realiteten aldri slutt – bare frontene skifter. Jo lengre en konflikt varer, desto mer varige fremstår strukturene som lever av den.
Militært sett er Somalilands viktigste rolle å etablere en fremskutt etterretnings- og tidlig varslingslinje – og å utvide Israels fly- og slagrekkevidde. Denne gylne linjen fra Rødehavet til Adenbukta er kritisk ikke bare for sjøtrafikk, men også for droner, undersjøiske kabler og elektronisk krigføring. Alt dette gjør områdets betydning langt større enn den Mogadishu besitter.
På mellomlang sikt er derfor sannsynligheten svært høy for at Somaliland vil bli brukt som logistikk- og etterretningsbase i militæroperasjoner mot Jemen. Når dette skjer, vil Somalia i praksis bli en part i krigen, uten å kunne bære det politiske ansvaret. På lang sikt vil Somaliland enten bli en fullt ut militarisert basestat, eller falle som offer for interessekonflikter mellom sine støttespillere.
At Israel velger å operere via en lokal struktur fremfor å være direkte synlig, reduserer også de diplomatiske kostnadene og gir fleksibilitet til å trekke seg tilbake ved behov. I militær litteratur kalles dette en lite synlig, høy-effekt-strategi.
Det stopper ikke der. Somalilands eksistens splitter også den mentale kartleggingen i det somaliske samfunnet. Ikke bare grensene, men også forestillingen om fremtiden blir delt. For den unge befolkningen er staten ikke lenger Mogadishu, men nettverket av relasjoner med eksterne aktører. På lang sikt forvandler dette Somalia fra en nasjonalstat til et område som kontinuerlig er åpent for intervensjon. I militærgeografien kalles dette et permanent lavintensivt kriseområde.
Stater som krymper på kartet, krymper enda mer i hodene til dens borgere. Over tid vil Somaliland også bli økonomisk oppgradert, mens Somalia marginaliseres. Mens kapital kanaliseres til Somaliland, svekkes Somalia ytterligere gjennom korrumpering av sentrale aktører, og det etableres en satellitt i regionen.
Les også: Med Mogadishu i siktet: Al-Shabaab rykker frem i Somalia 🔒
Akkurat nå kjemper den somaliske staten mot al-Shabaab på slettene bak hovedstaden. Situasjonen bak kysten i Somalias innland er slik at staten har kontroll på dagtid, mens al-Shabaab kontrollerer om natten. Det fremstår derfor som svært lite sannsynlig at den somaliske hæren har militær kapasitet til å rykke nordover.
Historien, i samspill med geografien, viser at marionettstater enten bryter sammen tidlig eller eksploderer sent, men aldri uten kostnader. I denne geografien vil prisen dessverre bli betalt i Somalilands disfavør: Når vi nærmer oss slutten, er det egentlige spørsmålet ikke lenger om Somaliland kan etableres, men hva det vil bli til slutt.
Moderne geopolitikk er klar og tydelig i slike tilfeller: Noen strukturer etableres ikke for å bli stater, men for å forvalte kriger. Somaliland hører nettopp hjemme i denne kategorien. På kort sikt vil denne strukturen fungere som en teknisk forlengelse av spenningene i Rødehavet. Havner vil utvides, rullebaner forlenges, og militær tilstedeværelse vil normaliseres gjennom retorikk om «handel» og «utvikling».
Historien som presenteres for offentligheten er velkjent: Stabilitet … Altså kamp mot piratvirksomhet og for å sikre sjøveier. Men militærgeografien lærer oss dette: Hvis en base etableres med piratvirksomhet som påskudd, er det egentlige målet kontroll over et sund – ikke handel. Den som kontrollerer sundet, kontrollerer pusten; og den som kontrollerer pusten, kontrollerer politikken …
I denne prosessen som nå finner sted, vil Somaliland i ikke bare miste sin nøytralitet, men også forbli en «ikke-anerkjent» struktur i juridisk forstand. Dette vil sørge for at enhver gjengjeldelse mot den forblir i gråsonen. Altså et område som kan angripes, men ikke forsvares; brukes, men ikke tas eierskap til.
På mellomlang sikt blir bildet enda mer komplekst. Marionettstrukturer havner vanligvis i krise av to grunner: Enten fordi de får for mange støttespillere, eller fordi støttespillerne begynner å krangle. Så lenge interessene til aktørene bak Somaliland sammenfaller, fungerer systemet; når de ikke lenger gjør det, løses strukturen opp innenfra.
Så når interessene til eksterne makter – Emiratenes kommersielle prioriteringer, Israels sikkerhetsfiksering, USAs regionale balansepolitikk og Kinas stille infrastrukturekspansjon – begynner å kollidere med hverandre, vil Somaliland bli en byrde. Da vil også «statsretorikken» raskt bli lagt bort.
Klientforhold er kun verdifullt så lenge det er billig. Når arrangementet blir for dyrt og mister sin nytteverdi for den dominerende parten, så avvikles det. På lang sikt forventes derfor en hardere realitet: Somaliland kan over tid utvikle seg enten til en mer permanent militarisert basestruktur, eller – ved å forsterke eksisterende politiske og sosiale bruddlinjer i Somalia – bidra til en ny fase med intern uro.
Begge scenarioer er tap for regionens befolkninger. Slike strukturer skaper aldri velstand; de kjøper bare tid – og den tiden kjøpes for andre. Historien er nådeløs på dette punktet. Manchukuo kollapset for Japan, Sør-Vietnam falt for USA, Sør-Sudan ble født i håp og kastet ut i skuffelse. Felles for dem alle var dette: De hadde flagg, men ingen skjebne.
Det større bildet
Somaliland-spørsmålet angår ikke bare Afrikas horn, men også Tyrkia, Iran og til og med Europa. For enhver ny militær konfigurasjon i Rødehavet påvirker geopolitikken fra det østlige Middelhavet til Det indiske hav. La oss ikke glemme ordene til den tyske geografen Bernard Varenius[2] fra 1600-tallet: «Quum pars oceani movetur, totus movetur» (hvis en del av havet beveger seg, beveger hele havet seg).
Geopolitikken er også et makthav. Og en så stor bevegelse i et så viktig sund gir ikke gode ringvirkninger for verden. Den sender tsunamier – først til nærområdet, så til omverden. For Tyrkia betyr dette at Afrikasatsingen settes på prøve av militære omringninger. For Iran utgjør det et nytt lag av en allerede eksisterende innringing. For Europa betyr det at energi- og handelsruter blir mer sårbare.
Les også: Rødehavet, episenter for konfliktene i Midtøsten 🔒
Krisen som starter i utkanten av kartet, marsjerer derfor mot sentrum. Geografien tar hevn, om enn forsinket. Så lenge nøkkelstatene og de regionale spillmakerne som er forankret i dette området ikke brytes ned, vil kartet Israel ønsker seg her neppe ta form. Det er Israel fullt klar over, og landet fortsetter derfor, steg for steg, å forsøke å gjennomføre USAs geopolitiske prosjekt for et større Midtøsten.
På samme måte som Israels støtte til Baku i krigen mot Jerevan om Nagorno-Karabakh hadde som mål å skaffe Israel et geopolitisk fotfeste i Aserbajdsjan overfor Iran, er det heller ikke vanskelig å se mønsteret i Israels fremgangsmåte i andre regioner. Men når strategien er synlig, fører den også til mottiltak fra rivaler – også i Somaliland.
Somaliland er derfor ikke et statsprosjekt, men en utsatt konfliktmappe. At det ser ut til å stå støtt i dag, betyr ikke at det ikke vil kollapse i morgen. Tvert imot: Jo lenger det holdes oppe på denne måten, desto hardere blir fallet. Israels tilstedeværelse på Afrikas horn kan gi pusterom på kort sikt, men vil skape nye fronter på lengre sikt.
Min prognose er klar og tydelig:
På kort sikt vil Somaliland tre frem som en base.
På mellomlang sikt vil spenningene mellom støttespillerne øke.
På lang sikt vil strukturen enten miste sin funksjon og kollapse, eller drive regionen mot terskelen for en større krig.
Det man tror er en stat, er noen ganger et problem.
Og det man tror er et problem, er selve den kommende stormen.
Sluttnoter
[1] Edward William Soja (1940–2015) var en amerikansk geograf og samfunnsteoretiker kjent for sine banebrytende bidrag til postmoderne by- og romteori. Som professor i byplanlegging ved University of California, Los Angeles (UCLA) utviklet han ideer som redefinerte hvordan samfunnsvitenskapene forstår forholdet mellom rom, makt og samfunn.
[2] Bernard Varenius (1622–1650) var en tysk geograf og regnes som en av grunnleggerne av moderne geografisk tenkning. Hans verk Geographia Generalis la grunnlaget for å forstå geografi som et helhetlig samspill mellom natur, makt og rom, og har hatt varig innflytelse på senere geopolitisk analyse.
