Revisjonisme, akkurat som selve krigen, er uunngåelig, men man kan gjøre det uten å høres ut som en fullstendig galning.
En amatørhistoriker—med vekt på «amatør»—hevdet i en podcast at kanskje Adolf Hitler ikke var så ille likevel, og siterte førerens uttalte ønske om fred. Han antydet at det kanskje var Winston Churchill som var skurken i hele den triste episoden.
Det er historien, og for min egen fornufts skyld burde den ha endt der. Men det gjorde den ikke på grunn av en kombinasjon av tre faktorer: At episoden ble vist på Tucker Carlsons program, at vi lever i en tid hvor middelmådige meninger forsterkes på nettet, og den uheldige omstendigheten at jeg er historiker og skribent av yrke, noe som tvinger meg til å lytte til og skrive om slike ting.
Historisk revisjonisme er en iboende og nødvendig del av historien; det har alltid vært gode revisjonistiske historikere som tilbyr et friskt blikk på fortiden—så vel som apologeter og eksentrikere med vanvittige teorier basert på utvalgte anekdoter. Det er faktisk sant at andre verdenskrig har blitt mytologisert til uhistorisk nonsens; myten tjener det viktige formålet å påvirke politikk, med «Hitler, München og ettergivenhet» brukt som en retorisk klubbe for å slå ned på enhver forkjemper for en tilbakeholden utenrikspolitikk spesielt og nasjonalisme generelt.
Så langt, så bra! Likevel lider dette «1619-prosjektet på høyresiden» av en liten, men bemerkelsesverdig ulempe. Det er, og jeg bruker begrepet i en strengt klinisk forstand, tilbakestående.
Med fare for å forenkle, er det i hovedsak én akseptert konsensus og tre revisjonistiske skoler innen historiografien om andre verdenskrig. Den første er det vi ser: Krigen var kulminasjonen av den største kampen i moderniteten, og var så enkel som den kan bli. Det var en klar ond side og en klar god side, og det er det. Den gode siden kjempet for frihet, og den onde siden var tyrannisk.
Problemet med den ideen er at den ikke helt stemmer, og er resultatet av mange års mytedannelse. Det finnes ulike bevis som tilsier det motsatte.
Les også: – Det er i USAs interesse å holde Europa delt 🔒
Churchill var faktisk en krigshisser. Han var også en imperialistisk reaksjonær tvers igjennom og en kjenner av storhet og sivilisasjon. Han var ikke en særlig stor strategisk tenker, noe som er tydelig fra hans prestasjon ved Gallipoli. Han var noe av en marginal figur i de britiske debattene på 1920- og 1930-tallet, hovedsakelig fordi angloamerikanerne følte seg forrådt av den store krigen og de påfølgende endringene i karakteren til Storbritannia, Europa og Amerika. Angloamerikansk isolasjonisme var verken en konspirasjon eller en plan; det var en naturlig, instinktiv reaksjon på de meningsløse konfliktene på 1910-tallet, ødeleggelsen av europeiske imperier og fremveksten av sovjetkommunismen, som sammen permanent ødela europeisk sivilisasjon og Europas relative makt.
Neville Chamberlain var mye mer i takt med den britiske offentligheten enn Churchill, samt med den distanserte, sjøorienterte konservative realismen som ble representert av Castlereagh, Canning og Curzon, og som endte med ham. Churchill drepte i realiteten den sanne realistiske konservatismen i Storbritannia. I henhold til hans egne ord kunne han ikke redde imperiet, som raskt gikk i oppløsning etter krigen. Han klarte heller ikke å redde den gamle verden fra «industriens ild og forvrengt vitenskap». Det han gjorde var klokt å underordne Storbritannia i en ydmykende, men fungerende og formbar amerikanskledet orden, i stedet for en ubrukelig tyskledet orden. Slektskap og geografi dikterte det, ikke ideologi eller rase.
Den viktigste revisjonistiske skolen argumenterer (med rette) for at andre verdenskrig var unødvendig, selv om de ikke går så langt som å si at Hitler var den gode fyren eller at krigen ikke var uunngåelig. Grunnleggeren av dette spesielle magasinet (red. adm. The American Conservative), så vel som Peter Hitchens i Storbritannia, er de mest fremtredende levende medlemmene av den gruppen.
Den andre revisjonistiske skolen tilbyr rett frem nazi-apologi og samtidig en strøm av Holocaust-benektelse. Den første delen av ligningen er et moralsk snarere enn et historisk spørsmål. Den andre delen av ligningen oppfyller ikke kravene til dybde, grundighet og bevis, for ikke å snakke om fagfellevurdering, og blir redusert til eksentriske teorier.
Nazistene var, mer enn noe annet, modernister. De var, om ikke det samme, så like både liberale og kommunister—ideologiske søskenbarn. Andre verdenskrig var fremfor alt primært en krig mellom tre forskjellige og konkurrerende former for modernitet, alle i opposisjon til den gamle verden av føydalisme og tro. Den eldre verden og de eldre gudene av lokalisme, hestetrukne imperievogner og natur—Bilbo-Bagginsisme—døde i de industrielle brannene i Europa og Stillehavet.
Nazistene foreslo eutanasi (red. anm. handlingen der man med vilje avslutter livet til en person for å lindre vedkommendes lidelser) og ikke bare eugenikk (red. anm. sett av ideer og praksiser som har som mål å forbedre den genetiske kvaliteten i en befolkning). Runisk og hedensk symbolikk var ikke bare et estetisk jåleri, og det samme gjaldt den romerske hilsen. Det var nazistene som eksperimenterte på menneskekropper uten samtykke fra offeret. Etter nazistene fortsatte kommunistene alle disse linjene av eksperimentering i sin egen sfære.
Les også: Walz’ krabbementalitet overfor Vance
Det var den gamle verden av europeisk kristendom som motsatte seg begge disse og tok til våpen mot dem. Gjett hvem som nå bringer tilbake både eugenikk og eutanasi i sivilisert diskurs under dekke av «vitenskap»? Den ene ideologiske slektningen som fortsatt står som seierherre over både kommunismen og nazismen. Det er tingenes natur.
Historiografi er alltid normativ og aldri «objektiv». Måten vi ser romerne på nå, var ikke slik selv nord-europeere så på romerne i deres storhetstid eller umiddelbart etterpå. Romerne anså på sin side enhver blond person som uutviklede barbarer. Etter reformasjonen begynte imidlertid det protestantiske Europa å se på det katolske Roma som tilbakestående. De britiske imperialistene studerte styringsfilosofien og strukturen til den kristnede delen av Romerriket, mens eurofascistene glorifiserte den rå kraften til det hedenske Roma. Debatter om det sene britiske imperiet eller nazistene er på samme måte et spørsmål om tid og narrativ, gitt at verden fortsatt lever midt i de rykende ruinene av det imperiet, fra parlamentarisk demokrati til Palestina. Med tid og maktskifter vil også den normative linsen skifte. Verden vil også se på både nazistene og det britiske imperiet på svært forskjellige måter om to, tre eller fem hundre år. Så mye er uunngåelig.
Heldigvis finnes det en smartere måte å drive historisk revisjonisme på uten å høres ut som en fullstendig galning. A.J.P. Taylors «The Origins of the Second World War», så vel som Hans Morgenthaus «Politics Among Nations», mens de tilskriver nazistene og det keiserlige Japan ansvar, argumenterer også for at krigen var en uunngåelig tragedie rent på grunn av valg tatt etter første verdenskrig, fra Versailles-traktaten til de tyske krigserstatningene og det britiske valget om å forlate Japan til fordel for USA.
Les også: Norsk-russisk diplomati gjennom to hundre år 🔒
En av gåtene de lærer bort i ethvert «godt» grunnkurs i internasjonale relasjoner eller historie, er hvorfor Storbritannia ventet til en tysk invasjon av Polen før å bli med i krigen. Det hadde ingenting å gjøre med nazistenes innenrikspolitikk. Den britiske regjeringen visste hva nazistene egentlig var, akkurat som amerikanerne visste hva Japan gjorde i Kina. Den tyske annekteringen av andre tysktalende territorier i Østerrike og utover ga mening for Storbritannia som en naturlig kurskorreksjon. Men de to andre store rasjonalistiske forklaringene på forsinkelsen var at Storbritannia skjøv ansvaret over på andre eller kjøpte tid. Tsjekkoslovakia var mer liberalt enn Polen, men Storbritannia avslo oppfordringen til å sende våpen fordi, for det første, det ikke var klart, men også fordi Polen og Frankrike fortsatt sto i veien for et tysk-dominert Europa. Etter Polen var spørsmålet om man skulle støtte Frankrike, den siste gjenværende store bufferstaten, eller ikke. Valgene, kort sagt, ble tatt for Storbritannia.
I Churchills egen erindring var det fundamentale målet for britisk utenrikspolitikk fra nasjonens begynnelse å fremme et splittet Europa og avskrekke muligheten for en europeisk hegemon. Til tross for Hitlers folkemordmaniske tendenser, ville krig ha skjedd med enhver ekspansjonistisk makt i hjertet av Europa. Det europeiske jødiske liv eller frihet og rettferdighet hadde lite med det å gjøre. Det samme gjaldt for Amerika. USA, ifølge Hans Morgenthau, hadde støttet England utelukkende av samme grunn som Storbritannia støttet Frankrike. Fallet av det britiske imperiet ville ha betydd Kriegsmarine i Canada, Japan som kontrollerte Australia, og nazister som hadde hele produksjonskapasiteten og arbeidsstyrken i India under hakekorset.
For det det var verdt, sluttet ikke USA seg frivillig til den europeiske krigen selv etter Pearl Harbor; det ble tvunget til det av Tyskland som erklærte krig mot USA. Selv etter å ha blitt med, utsatte både Storbritannia og USA å åpne en annen front i over et år, og lot Stalin og Hitler slakte hverandre. Hva enn krigen var, var det ikke et moralsk korstog som forsvarte frihet mot organisert tyranni. Det var imidlertid klokt, realistisk, nødvendig og til en viss grad uunngåelig. Hitler på sin side demonstrerte sin irrasjonelle og imbesile side ved å ta på seg tre giganter—det britiske imperiet, USA og Sovjetunionen—på egenhånd. Han trodde rett og slett ikke at slaver var likestilte med ariere, akkurat som japanerne opprinnelig ikke anså amerikanerne som krigerske nok. Tåpelige rasemessige dogmer kan påvirke politikkutforming på måter som ofte viser seg å være fatale i det lange løp.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
Fra idealisme til realisme: Tysklands geopolitiske oppvåkning 🔒
