Han er blitt en av den amerikanske høyresidens mest markante strateger – og en av venstresidens yndlingsfiender. Nå vil Christopher Rufo bygge mer enn bare debatt.
Christopher F. Rufo er en amerikansk konservativ aktivist, forfatter og tidligere dokumentarfilmskaper, kjent for sin ledende rolle i kampen mot kritisk raseteori (CRT) og mangfolds-, likestillings- og inkluderingspolitikk (DEI) i amerikanske institusjoner. Som seniorforsker ved Manhattan Institute og medlem av styret ved New College of Florida har han vært sentral i å forme den amerikanske høyresidens kulturpolitiske strategi.
Rufo fikk nasjonal oppmerksomhet i 2020 etter å ha påvirket Trump-administrasjonens forbud mot visse former for rase- og kjønnstrening i føderale etater. Han har også vært en pådriver for å redusere offentlig finansiering til universiteter som fremmer det han anser som venstreorientert ideologi. Hans arbeid har vært både innflytelsesrikt og kontroversielt, og han har blitt beskrevet “som en av de mest effektive konservative strategene i USA i dag.”
Dr. Sumantra Maitra i The American Conservative har satt seg ned med den amerikanske anti-woke aktivisten for å diskutere hva som kommer videre for den amerikanske høyresiden.
– Du var avgjørende for å endre debatten om hvordan venstresiden har tatt kontroll over institusjoner. Men i det siste har vi sett en jevn vekst av det du kaller en «brorskapsfiendtlig høyreside». Du skrev: «Virkeligheten er at mange på den nettbaserte høyresiden er smarte, ja til og med briljante, men de har ikke den rette mentaliteten for å bygge relasjoner i etablerte institusjoner eller for å navigere i en svært kompleks og konfliktfylt offentlig kamp.» Kan du utdype hva du mente med det?
– Den nettbaserte høyresiden har nådd et avgjørende punkt. I perioden fra 2015 til 2025 fungerte internett som en grobunn for opposisjonelle krefter, der nye ideer ble klekket ut, memer ble skapt og fortellinger testet ut. Noen av disse stemmene er delvis ansvarlige for Trumps seire. Men den seieren har endret spillereglene og satt den nettbaserte høyresiden i et dilemma. Paradoksalt nok har Elon Musks oppkjøp av Twitter og opphør av sensur, kombinert med Trumps valgseier, utløst en identitetskrise for den nettbaserte høyresiden. Disse stemmene kan ikke lenger operere på samme «ytre kant» av diskursen som de gjorde da den forrige Twitter-ledelsen hadde snevret inn debattens rammer.
Les også: Trump, mannen som ville være konge 🔒
– Det er positivt at Overton-vinduet har åpnet seg (red. anm. et uttrykk brukt om rammen for hvilke politiske ideer og holdninger som anses som akseptable å diskutere offentlig til enhver tid. Når vinduet “åpner”, betyr det at nye ideer har blitt normalisert i samfunnsdebatten), men ulempen er at enkelte på høyresiden – som mangler tydelige grenser – har gått for langt. Dette er det vi ser i Candace Owens-fenomenet, der fraværet av begrensninger fører til konspirasjonstenkning og sjokkerende innhold som beveger seg utenfor det rasjonelle.
– Andre, mer nøkterne stemmer sliter med å finne fotfeste nå som Trump-administrasjonen faktisk har makten. Den nettbaserte høyresiden hentet mye av sin styrke fra en grunnleggende opposisjonsholdning – en helt annen posisjon enn den man har når man selv sitter ved roret. Trump gjør i det virkelige liv det den nettbaserte høyresiden bare hadde gjort symbolsk. Dette legger mye press på de stemmene og gjør dem mindre betydningsfulle, siden ord mister noe av sin kraft når andre omskaper dem til handling. De mest fremtredende skikkelsene i den nye politiske ordenen er dem som gjør ting, ikke bare dem som fremmer argumenter.
– Det reiser også et grunnleggende spørsmål: En opposisjonell er ikke nødvendigvis en god institusjonsbygger. Spørsmålet er hvem som klarer å krysse det skillet. Etter min erfaring vil mange mislykkes i overgangen. Kritikere, dissidenter og urokråker lar seg ofte vanskelig integrere i etablerte institusjoner – noe jeg også har erfart her.
– Hvor dypt stikker følelsen av berettigelse og harme hos enkelte grupper på høyresiden? Hva skyldes det?
– Det er viktig å forstå at nettbaserte insentiver og valginsentiver ikke alltid stemmer overens. På nett er det lønnsomt å fremme konspirasjoner, rasehat og eksentriske politiske ideologier. Disse får oppmerksomhet og kan omsettes i penger på ulike plattformer. Candace Owens viste dette med sine konspirasjonsteorier om Israel og Brigitte Macrons kjønnsorganer. Slike narrativer er ikke avgjørende for valgresultater, men de vekker oppmerksomhet og kan selges på YouTube.
– Valginsentiver belønner derimot enkle, meritokratiske og rase-nøytrale ideer – noe som forklarer hvorfor kampanjen for å avskaffe DEI og innføre fargeblind likestilling har vært en suksess ved valgurnene. Disse policyforslagene skaper en universell ramme og trekker til seg en mangfoldig koalisjon uten å måtte spille på rase.
– Hvor stor risiko utgjør dette, og hvilken vei er best for å bevare den brede, meritokratiske og tilnærmet rase-nøytrale koalisjonen som Trump så ut til å samle da han vant valget?
– Det er et tydelig sprik mellom retorikken på den nettbaserte høyresiden og den faktiske MAGA-koalisjonen av velgere. Enkelte grupper på høyresiden har tatt i bruk en form for rasebasert harme og identitetspolitikk som minner om politiske strømninger i den tredje verden. «Groypers»-bevegelsen er et godt eksempel. Dette står i sterk kontrast til den virkelige velgerkoalisjonen som løftet Trump til seier.
– Selv om Trump faktisk hadde betydelig støtte fra arbeiderklassen, spesielt hvite arbeiderklassemenn, vant han delvis ved å øke sin oppslutning blant latinske velgere, asiatiske velgere og, i noe mindre grad, svarte menn. Denne koalisjonen er spesielt viktig fordi den viser at latinske velgere ikke er like garanterte for Demokratene som svarte velgere har vært siden 1960-tallet. Latinske og asiatiske grupper vokser dessuten raskest i USA, så en fremtidsrettet politisk koalisjon ville bygge broer til dem i stedet for å dele koalisjonen i hvite og ikke-hvite.
– La oss gå videre til høyere utdanning. Hva nå?
– Selv om tollsatser dominerer samtalen, er kampen for reform av høyere utdanning et vedvarende undertema for denne administrasjonen. Trump og hans utmerkede utdanningsminister, Linda McMahon, har tatt mer besluttsomme grep om utdanning enn alle tidligere republikanske administrasjoner til sammen. De har kuttet milliarder i finansiering til radikale venstreorienterte NGOer, gjort tiltak for å demontere Utdanningsdepartementet innenfra, og holdt tilbake hundrevis av millioner dollar fra universiteter som har blitt arnesteder for pro-Hamas-aktivisme og diskriminerende DEI-retningslinjer.
Les også: – Der Reagan ville trukket seg tilbake, nøler ikke Trump 🔒
– Jeg håper administrasjonen fortsetter å teste ut reformer innen høyere utdanning og til slutt utvider kampen gjennom mer aggressive reguleringstiltak. Administrasjonen kan ikke bare true med å holde tilbake midler, men også sette universiteter som bryter borgerrettighetsloven under såkalte «consent decrees». Det finnes flere ubrukte virkemidler som kan gi politisk press for å trekke høyere utdanning bort fra ideologi og tilbake til faglig kvalitet.
– Så langt har man fokusert på antisemittisme som ramme, men det bør bare anses som det første trekket. Administrasjonen har en mulighet til å utvide kampen til å omfatte alle grupper som skal beskyttes av amerikansk lov, og å sørge for at alle universiteter overholder prinsippet om fargeblind likhet. Administrasjonen bør også etablere kontrakter med universiteter som pålegger dem å opprettholde fargeblind likhet, fastsette regler for sivil diskusjon, forsvare ytringsfrihet, og innta en nøytral holdning som institusjon for å få føderal støtte. Disse ideene har stor oppslutning og kan gi vellykkede reformer på kort sikt.
– Høyresiden har ofte vist motvilje mot å bygge nye institusjoner. I et så stort land som USA krever institusjoner nødvendigvis en viss grad av politisk kompromiss og bredt samlende samarbeid – noe som ofte strider mot både revolusjonære og puritanske impulser, så vel som libertarianske instinkter om å begrense bruken av makt. Hvordan kan høyresiden likevel bygge varige institusjoner?
– Det oppstår alltid et spørsmål om hva man skal gjøre med institusjoner, og det finnes noen alternativer: reformere en eksisterende institusjon, ødelegge en eksisterende institusjon eller bygge en ny institusjon. Konservative bør bli komfortable med å eksperimentere med alle tre. Det virker som om Trump-administrasjonen utvikler en vellykket metode for å demontere institusjoner som er hinsides reform, som USAID og Utdanningsdepartementet.
– Men å ødelegge eller demontere en institusjon er relativt enkelt. Den virkelige utfordringen for konservative er å reformere eksisterende institusjoner og bygge nye. Det krever en annen tankegang og andre ferdigheter. Det krever en mer entreprenøriell holdning – ikke bare i næringslivet, men også innen sivilsamfunn og utdanning. Og det reiser spørsmålet: Har vi egentlig talentene som trengs for å bygge opp og drive slike institusjoner?
Les også: Valgseier for Trump: Politikk fremfor pekefingre og merkelapper 🔒
– Etter mitt syn mangler vi noe av denne kapasiteten. Av natur har høyresiden to personlighetstyper som ikke passer særlig godt til dette arbeidet. Den første er den konservative konformisten, som er essensiell i gode tider for å vedlikeholde og styre i utgangspunktet sunne institusjoner. Men denne konservative typen vegrer seg ofte for å delta i den politiske striden som trengs for å reformere institusjoner radikalt. Den andre typen er den opposisjonelle personligheten, som vi har nevnt tidligere. Slike personer er ofte treffende kritikere, men lykkes sjelden med å vedlikeholde eller bygge nye institusjoner, siden dette krever innsamling av midler, ansettelse av stab og salg av en visjon.
– Høyresiden må derfor utvikle en tredje personlighetstype som både kan håndtere politisk konflikt som en dissident og samtidig kan bygge og vedlikeholde institusjoner som en institusjonalist. Røde delstater, Trump-administrasjonen og konservative bidragsytere jobber med dette, men det er et langsiktig prosjekt som strekker seg over generasjoner og krever utholdende innsats. Det kommer ikke til å bli lett.
Dette intervjuet ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
